Afrika sin veg til industrialisering: Korleis kan Kina bidra til kontinentet sin økonomiske utvikling?
Av Zhou Jinyan (frå https://thetricontinental.org/wenhua-zongheng-2023-3-african-industrialisation-how-can-china-contribute/)
Zhou Jinyan (周瑾艳) er universitetslektor ved Shanghai Academy of Global Governance & Area Studies (SAGGAS), Shanghai International Studies University (SISU). Hennar nyare forsking fokuserer hovudsakleg på afrikanske utviklingsvegar og samanliknar kinesisk og vestleg utviklingssamarbeid med Afrika. Ho har gjennomført ekskursjonar i Angola, Etiopia, Tanzania og Rwanda.
‘Afrika sin veg til industrialisering: Korleis kan Kina bidra til kontinentet si økonomiske utviklinga?’ (中国方案与非洲自主工业化的新可能) vart opphavleg publisert i Wenhua Zongheng (文化纵横), nummer 1 (februar 2019).
Sidan dei oppnådde sjølvstende har afrikanske land arbeidd flittig for å industrialisere seg, og søkt å overvinne den avhengige statusen sin i den globale økonomiske ordenen. I 1989 erklærte Organisasjonen for afrikansk eining (føregjengaren til Den afrikanske unionen) og seinare FNs generalforsamling 20. november for å vere Afrika-industrialiseringsdagen for å oppmuntre til internasjonal medvit og samarbeid om afrikansk industrialisering. Diverre har desse ambisjonane enno ikkje blitt realiserte.
I det tjueførste hundreåret har det vore viktige endringar i kontinentet sin økonomiske utvikling. Tilhøvet mellom Afrika og framveksande økonomiar, inkludert Kina, har utvikla seg raskt, og endra kontinentet sin strategiske posisjon innanfor globaliseringa. Ein periode med høge vekstratar mellom 2000 og 2014 førte til framveksten av eit ‘Afrika står opp’-narrativ i vestlege medium, der Afrika sitt bilete gjekk frå å vere eit ‘kontinent av fortviling’ til eit ‘kontinent fullt av von’.[1] Men bak framstillingane av ‘Afrika sin oppgang’, er dei underliggjande tala nedslåande. I 1970 var Afrika sin del av global produksjon omtrent 3 prosent, i 2014 hadde den delen falle til mindre enn 2 prosent. I mellomtida, i 2017, låg den gjennomsnittlege delen av produksjon i bruttonasjonalprodukt (BNP) på tvers av det subsahariske Afrika rundt 10 prosent, omtrent på same nivå som på 1970-talet. Bortsett frå nokre få land som Sør-Afrika, Egypt, Nigeria og Marokko, har vekstraten for produksjon i dei fleste afrikanske landa konsekvent hengt etter den totale økonomiske vekstraten. Kort sagt: Afrika har opplevd vekst utan industrialisering, med dei høge økonomiske vekstratane som kjem frå aukande etterspurnad og prisar for naturressursar, noko som gjer at utviklinga ikkje er berekraftig.
Gjennom ei analyse av Afrika sine erfaringar på vegen til industrialisering, prøver denne artikkelen å svare på tre spørsmål. Kvifor har tiår med vestleg hjelp mislukkast med å fremje afrikansk industrialisering? Kva utforskingar har afrikanske land gjort på sine vegar til industrialisering? Og til slutt, som ein deltakar og medstudent på vegen til industrialisering, kva kan Kina bidra med til Afrika sin industrialisering?
Svikten i vestlege utviklingsforskrifter
På 1960-talet byrja nyfrigjorde afrikanske statar å leggje ut på vegen til industriell utvikling. Men seks tiår seinare har dei enno ikkje klart å realisere industrialisering. Populære forklaringar på kontinentet sitt låge utviklingsnivå har ofte vore å skulde på interne faktorar som klima, geografi, etnisk mangfald og kultur. Men desse forklaringane tek ikkje omsyn til det faktum at slike problem har eksistert i ein eller annan form i alle land som har utvikla seg.[2] I tillegg minimerer eller ignorerer dei ofte den historiske og pågåande verknaden av vestleg inngrep på kontinentet. Kolonialismen forvandla Afrika til ei kjelde til råvarer for imperialistiske maktar og eit dumpingområde for varer, noko som produserte underutvikling i ulike aspekt. Til dømes skapte tidlege koloniherrar utdanningssystem som var fokuserte på å utdanne kontoristar til å hjelpe til med styringa av koloniane, i staden for å utdanne ingeniørar og vitskapsfolk. I dei siste tiåra har dei mislukka forskriftene og modellane som Vesten har pålagt Afrika, ogso påverka kontinentet sin utvikling negativt.
Det har vore mange tvistar i Vesten om dei eigna rollene til staten og marknaden i økonomisk utvikling. I første halvdel av det tjuande hundreåret føreslo framståande vestlege økonomar, som John Maynard Keynes, teoriar som baud regjeringane om å styrke inngrepet og reguleringa over økonomien. Desse politikkane vart breitt gjennomførte i Vest-Europa og USA fram til slutten av 1970-talet og byrjinga av 1980-talet, då statleg inngrep vart diskreditert til fordel for økonomisk liberalisme. Vestlege land kom til å rekne statlege økonomiske modellar for å ikkje lenger vere berekraftige og byrja å gjennomføre nyliberale politikkar, inkludert privatisering av statseigde føretak og offentlege institusjonar, handelsliberalisering, avslapping av innanlandske industrielle reguleringar og innstramming av offentlege utgifter.[3] Vesten har også med makt pålagt nyliberale politikkar på store delar av verda og ofte testa dei nyliberale ideane sine på land i den globale sør, inkludert i Afrika, noko som hindra deira streben etter industrialisering. Pålegginga av vestleg økonomisk ideologi og teoriar har hemma formuleringar av utviklingsstrategiar som passar til afrikanske land sine nasjonale tilhøve.[4]
På 1960- og 1970-talet gjennomførte nyfrigjorde afrikanske land ei rekkje statlege utviklingsstrategiar. Men kontinentet sin økonomiske prestasjon hengde etter andre utviklingsregionar, og statlege utviklingsmodellar vart skulda for å vere årsaka til ikkje berre låg økonomisk vekst, men også statleg ineffektivitet og korrupsjon. Saman med dei pågåande valutakrisene som ramma dei fleste afrikanske landa på 1980-talet, hadde dei ikkje anna val enn å vende seg til Bretton Woods-institusjonane og akseptere strukturelle tilpassingsprogram som vart pålagt av Det internasjonale pengefondet og Verdsbanken. I dei neste fleire tiåra sveipte den vestleg-leia globale bølgja av økonomisk liberalisering, deregulering og privatisering over Afrika. Under leiing av nyliberale forskrifter vart afrikanske land i hovudsak avindustrialiserte, noko som gjorde om mykje av framgangen som hadde blitt gjort i dei førre tiåra. Laissez-faire-politikkar førte ikkje utvikling og velstand til Afrika. På 1960- og 1970-talet voks inntekta per innbyggjar i det subsahariske Afrika med ein rate på 1,6 prosent per år; mellom 1980 og 2004 minka inntekta per innbyggjar med 0,3 prosent per år.[5]
I det første tiåret av det tjueførste hundreåret opplevde dei fleste afrikanske landa rask økonomisk vekst på grunn av råvareboomen. Men på grunn av fråværet av industrialiseringsstrategiar under nyliberalismen, kunne få afrikanske land oppnå strukturelle økonomiske transformasjonar og teknologisk oppgradering. I denne tida skifta Verdsbanken og vestlege donorland fokuset for hjelpa si til Afrika mot ‘å betre næringslivet’, det vil seie å fremje reformer som var gunstige for privatsektoren som, dei hevda, ville føre til industriell utvikling.[6] Ifølgje forsking utført av Brookings Institution på åtte subsahariske økonomiar, var denne hjelpeagendaen ‘dårleg gjennomført og utilstrekkeleg’.[7] Faktisk er reformer for å betre næringslivet utilstrekkelege for å handsame utfordringane som afrikanske økonomiar står andsynes i global industriell konkurranse. Vidare kan rask vekst oppnåast i spesifikke industriar og område, sjølv i afrikanske låginntekts-land med ekstremt dårlege næringsliv.[8] Politikkar orienterte mot å betre næringslivet reflekterer trua til det vestlege hjelpesamfunnet: industrialisering kan berre byggjast på nyliberale grunnlag. Den kinesiske økonomen Wen Yi (文一) oppsummerte problemet med den vestlege utviklingsforskrifta som ‘å ta taket som grunnlaget, å ta resultatet som årsaka […] å ta resultata av vestleg industrialisering som føresetnaden for økonomisk utvikling’.[9]
Vestleg hjelp har fremja økonomisk avhenge i Afrika, medan den politiske, økonomiske og ideologiske hegemonien til Vesten har redusert Afrika sin politiske rom og autonomi. Frå nyliberale strukturelle tilpassingsprogram til reformstrategiar som har som mål å betre næringslivet og investeringsmiljøet, har vestlege forskrifter ikkje hjelpt afrikansk utvikling. Under denne modellen har ein betydeleg del av afrikanske utviklingspolitikkar blitt formulerte utanfor kontinentet, utan innspel og leiing frå innfødd afrikansk utviklingstenking. Når det gjeld økonomisk utvikling og industrialisering, er dei dominerande posisjonane i det intellektuelle landskapet halde av politikarar og forskarar baserte i Washington og Paris. Sjølvstendig afrikansk tenking og analyse har blitt marginalisert, og afrikanske land har vorte motlause i å formulere industrialiseringsstrategiar baserte på deira nasjonale tilhøve.
Til slutt har to tilleggsfaktorar hindra vestleg hjelp frå å fremje industrialisering i Afrika. Først er vestlege donorland uroa for at om Afrika oppnår industrialisering, vil kontinentet konkurrere med dei; så dei hemmar Afrika sin framgang opp den industrielle stigen. For det andre har vestlege industrialiserte land flytta arbeidsintensive industriar og høgforureinande, billeg produksjon til Aust-Asia, og har gått inn i eit post-industrielt utviklingsstadium. Under denne globale inndelinga av industri, treng ikkje Vesten å overføre industriar til Afrika og er difor ikkje motiverte til å fremje afrikansk industrialisering.
Afrika sin streben etter ein sjølvstendig veg til industrialisering
I dei siste åra har det vore ein fornya vekt lagt på industrialisering innanfor Afrika. Den afrikanske unionen (AU), ulike regionale organisasjonar og dei fleste afrikanske landa har publisert ulike industrialiseringsstrategiar. AU sin Agenda 2063 legg fram eit klart forslag til økonomisk transformasjon på kontinentet gjennom industriell utvikling, særleg produksjon, for å auke verdien lagt til Afrika sine ressursar, betre sysselsettingsnivået og auke folk sine inntekter.
På tvers av kontinentet er det gradvis i ferd med å danne seg ein konsensus rundt trua på at industrialisering er avgjerande for Afrika sin økonomiske transformasjon, berekraftig utvikling og modernisering. Det neste viktige steget er å avgjere korleis ein effektivt kan fremje industrialisering. I dag er afrikanske utforskingar av ein suveren veg til industrialisering fokuserte på fire hovudområde.
1. Rolla til staten og marknaden i industrialiseringa. I motsetnad til 1980- og 1990-talet, då marknadsfundamentalismen var på sitt høgdepunkt i Afrika, er det i dag få regjeringar som heilt avviser staten si rolle i industrialiseringa. Men det er framleis usemje om kva for ein natur og omfang denne rolla skal ha; nemleg om staten skal konsentrere seg om å tilby offentlege gode som utdanning, forsking og utvikling, og infrastruktur der marknadstilbodet er utilstrekkeleg, eller om staten skal gripe direkte inn i økonomien og påverke ressursfordelinga, til dømes ved å støtte visse næringar eller føretak, og slik forme den økonomiske utviklinga. I 2016 gav Dei sameinte nasjonane si økonomiske kommisjon for Afrika (UNECA) ut Transformative Industrial Policy for Africa, som understreka viktigheita av industripolitikk for å fremje nasjonal økonomisk utvikling og strukturell omforming, og argumenterte for at ‘industrisektoren har vore motoren i den økonomiske utviklinga’ og at ‘industrisektoren i eit økonomisk tilbakeliggande land kan ikkje utvikle seg utan ein intelligent og samanhengande industripolitikk’. Hovudforfattaren av Transformative Industrial Policy for Africa, den koreanske økonomen Ha-Joon Chang, er ein framståande forkjempar for industripolitikk, og har lenge hevda at statleg inngrep i industrialiseringa har vore avgjerande for utviklinga av alle dagens rike land. I motsetnad til den marknadsfundamentalistiske forteljinga, argumenterer Chang for at desse landa nytta seg av høge gradar av proteksjonisme i dei tidlege fasane av den økonomiske utviklinga og har halde fram med det i store delar av perioden etter den andre verdskrigen. Fylgjeleg argumenterer Chang for at utviklingsland bør avvise dei vestlege nyliberale reseptane og setje i verk industripolitikk på vegen mot industrialisering, og har blitt ein påverknadsrik røyst i debattane om industrialisering på det afrikanske kontinentet. Sjølv om dei fleste afrikanske landa har gått bort frå dei etterkrigsmodellane av importsubstituerande industrialisering og no har ein tendens til å nytte seg av eksportorienterte politikkar retta mot utanlandske marknader, peikar Chang på Etiopia og Rwanda som afrikanske land som har hatt vellykka industripolitiske erfaringar i den noverande perioden og oppmodar politikarane til å studere eit breitt spekter av land, næringar og tiltak for å utvikle ein brei ‘politisk fantasi’.
2. Samanhenga mellom regional integrasjon og industrialisering. I 2009 var det valde temaet for Afrika sin industrialiseringsdag ‘industrialisering for integrasjon’ og, i 2017, vart det lagt vekt på at ‘afrikansk industriutvikling’ var «ein føresetnad for eit effektivt og berekraftig kontinentalt frihandelsområde». Faktisk, sidan dei vann sjølvstendet, har afrikanske land etablert regional integrasjon og industrialisering som dei ‘to vengjene’ for å endre Afrika si marginale stilling i det globale politiske og økonomiske systemet. Industrialisering fremjar Afrika si økonomiske utvikling og bidreg til å auke Afrika si del i global produksjon og handel, medan regional integrasjon fremjar intra-afrikansk handel og gagnar industriutviklinga. I mars 2018 skreiv 44 afrikanske land under på avtalen om det afrikanske kontinentale frihandelsområdet (AfCFTA) i Kigali, Rwanda, og markerte ein milepåle i etableringa av eit einsarta afrikansk marknad.
For tida er 86 prosent av Afrika si totale handel framleis ført med andre regionar i verda, ikkje innanfor kontinentet. [10] Men i sterk kontrast til samansetjinga av Afrika si eksport til andre regionar i verda, som i stor grad består av uprosesserte primærvarer, er to tredjedelar av den intra-afrikanske handelen i industriprodukt.[11] Det er vona at avtalen om AfCFTA vil auke moglegheitene for intra-afrikansk handel, skape eit større kontinental marknad, fungere som eit springbrett for afrikansk industrialisering, og ytterlegare styrke kontinentet si uavhengigheit og autonomi. Sjølv om ei rekkje afrikanske land nyter godt av tollfri inngang av varene sine til dei amerikanske og europeiske marknadane gjennom den amerikanske African Growth and Opportunity Act (AGOA) og den europeiske unionen sitt Everything but Arms (EBA)-ordning, er kontinentet underlagt andre hindringar og lir uunngåeleg urettferdig behandling. Til dømes, i 2016, varsla medlemslanda i Den austafrikanske samveldet (EAC) at dei ville fase ut importen av brukte klede mot eit fullstendig forbod i 2019, for å støtte den lokale tekstilindustrien. Same året auka EAC-medlemmene Tanzania, Rwanda og Uganda tollsatsane på importerte brukte klede. Desse trekkja utløyste ein handelskonflikt med USA, der Trump-administrasjonen truga med å avlyse AGOA-relaterte handelsfordelar for dei tre landa.
3. Den samordna utviklinga av urbanisering og industrialisering. I den økonomiske rapporten for Afrika 2017, Urbanisering og industrialisering for Afrika si omforming, skreiv UNECA at den raske urbaniseringa i Afrika må utnyttast som ein drivkraft for industriell utvikling på kontinentet.[12] I andre delar av verda har urbanisering vore nøye knytt til industrialisering, med urbanisering som har vorte realisert gjennom å betre landbruksproduktiviteten og auke industriproduksjonen. Men rapporten merkar seg at Afrika si urbanisering har vore kopla frå den industrielle utviklinga og den breiare strukturelle økonomiske omforminga. Afrika har ikkje oppnådd samordna utvikling av industrialisering og urbanisering, noko som har resultert i skapinga av ‘forbruksbyar’, med høge importnivå, låge nivå av formell jobbskaping, og hovudsakleg lågproduktive tenester, i staden for ‘produktive byar’.[13] Å byggje brua mellom urbanisering og industrialisering og kopla saman desse to utviklingane på ein gjensidig fordelaktig måte er ei stor utfordring for Afrika.
4. Den dominerande rolla til industrien i den økonomiske utviklinga. Historia om utviklinga av dei rike landa i dag viser at industrien alltid har vore motoren i den økonomiske utviklinga. Få land har greidd å utvikle økonomiane sine utan eit robust industrielt grunnlag. Likevel argumenterer nokre i Vesten for at tenestesektoren si viktigheit er i ferd med å overgå den til industrien, og at Afrika kan ‘hoppa over’ industrialiseringa. Til dømes, i 2017, hevda Joseph E. Stiglitz, tidlegare sjeføkonom i Verdsbanken og Nobelprisvinnar i økonomi, at Afrika ikkje kan kopiere Aust-Asia si industri-leia modell og at den moderne tenesteindustrien vil vere motoren i Afrika si økonomiske utvikling.[14] På same måte, i 2018, gav Brookings Institution og United Nations University World Institute for Development Economics Research (UNU-WIDER) ut Industry without Smokestacks: Industrialisation in Africa Reconsidered, som føreslo at omsettelege tenester (til dømes informasjons- og kommunikasjonsbaserte tenester, turisme, og transport og logistikk), agro-industri, og hagebruk kan drive Afrika si økonomiske vekst og strukturelle omforming.[15]
Men då det gjeld rolla til industrien i kontinentet si industrialiseringsstrategi og vestlege utviklingsreseptar, har Afrika ei nøktern forståing. I AU sin Agenda 2063 og dei industripolitikkane som UNECA har formulert, er industrien tydeleg forstått som grunnlaget og nøkkelen til regionen si jobbskaping, økonomisk omforming, og utvikling. I 2016, oppmoda Kingsley Moghalu, tidlegare nestleiar i sentralbanken i Nigeria, afrikanske land til å ‘avvise den misvisande oppfatninga om at dei kan bli med Vesten ved å bli post-industrielle samfunn utan å ha vore industrielle fyrst’.[16]
Likevel har vestlege teknologiekspertar, som Alec Ross, halde fram med å hevde at afrikanske land kan nytte teknologi til å ‘hoppa over økonomisk’, og peika på Rwanda som eit døme. [17] I boka si frå 2016, The Industries of the Future, skreiv Ross at ‘ideen er at Rwanda skal gå rett frå ein landbruksøkonomi til ein kunnskapsbasert økonomi, og hoppa over den industrielle fasen heilt’.[18] Men slike påstandar overser det faktum at industrien framleis er den primære drivkrafta i kunnskapsøkonomien; sjølv Rwanda, som allereie har utvikla denne sektoren raskt, held fram med å styrke industrien sin.
Afrika har formulert ei rekkje strategiar for industrialisering, mellom anna å betre infrastrukturen, tiltrekke seg utanlandske investeringar, fremje regional integrasjon, samordne utviklinga av landbruk og industri, etablere særskilte økonomiske soner og industrifelt, og integrere seg i globale industrielle kjeder. Medan Afrika aktivt fremjar industrialiseringa si, gjennomgår kontinentet sin viktigaste strategiske partnar, Kina, si eiga innanlandske økonomiske omforming og industriell oppgradering. I Kina er det overkapasitet i stål og sement, arbeidskostnadene stig, og arbeidsintensive næringar møter vanskar. Samstundes har Afrika, med ein ung arbeidsstokk og eit stort marknad, behov for industrialisering. I denne perioden er det store moglegheiter for Afrika og Kina til å utfylle kvarandre sine mål. Kva for ei rolle Kina vil spele i Afrika si veg mot industrialisering, og om den kinesiske tilnærminga kan gje Afrika innsikt som skil seg frå vestlege reseptar, er viktige spørsmål for det kinesisk-afrikanske tilhøvet framover.
Korleis Kina kan bidra til Afrika si industriutvikling
Under ramma av Forumet for Kina-Afrika-samarbeid (FOCAC), som vart etablert i 2000, har Kina forplikta seg til å arbeide saman med Afrika for å bryte gjennom dei utviklingsmessige flaskehalsane, som infrastrukturavstanden, opplæring av kvalifiserte arbeidarar, og finansieringsunderskot. FOCAC-initiativa har konsekvent fokusert på samarbeid knytt til industriell kapasitet, mellom anna dei «ti store Kina-Afrika-samarbeidsplanane» som vart føreslått på Johannesburg-toppmøtet i 2015 og dei ‘åtte store initiativa i samarbeid med Afrika’ som blei føreslått på Beijing-toppmøtet i 2018. Kina sine bidrag til afrikansk industrialisering kan organiserast i tre hovudområde: infrastrukturbygging; tilby nye utviklingsalternativ ved å dele sine eigne erfaringar; og endre paradigmet for internasjonalt samarbeid og betre Afrika si globale stilling gjennom Kina-Afrika-samarbeid.
1. Kina støttar afrikansk industrialisering gjennom infrastrukturbygging. Afrika har eit alvorleg infrastrukturunderskot: i energisektoren fører dette til hyppige straumbrot og dyr elektrisitet; det skjøre transportnettet hindrar regional økonomisk integrasjon; og med ein befolkning på om lag 1,4 milliardar menneske har kontinentet berre 64 sjøhamner. Her har Kina vore ein viktig partnar, og bygd eit stort tal på jernbaner, vegar, flyplassar, sjøhamner og annan transportinfrastruktur, så vel som energi- og vatninfrastruktur i Afrika. Kina har òg forplikta seg til å støtte bygginga og utvidinga av afrikanske høgfartsjernbaner, motorvegar og luftfartsnettverk. På 1950- og 1960-talet følgde kinesisk utanlandshjelp ein nøkkelferdig modell som i nokre tilfelle møtte driftsvanskar etter overlevering. Etter desse erfaringane legg Kina no stor vekt på den påfylgjande vedlikehald og drift av utanlandske infrastrukturprosjekt og strevar stadig meir etter å kombinere infrastrukturbygging i Afrika med industriell kapasitetssamarbeid. Til dømes har dei kinesisk-bygde industrifelta i Etiopia samverka med den kinesisk-bygde jernbanen mellom Addis Abeba og Djibouti, og hjelpt landet med å etablere ein økonomisk korridor og fremje industriell utvikling.
2. Kina sine utviklingserfaringar viser alternative vegar til industrialisering for afrikanske land. Medan dei vestlege maktene påla den nyliberale modellen på den globale sør, som førte til avindustrialisering i mange utviklingsland, fylgde Kina ein annan veg. Som Liu He (刘鹤), kinesisk økonom og tidlegare visestatsminister, sa det, ‘Kina heldt fast ved sine eigne karakteristika og kopierte ikkje blindt den vestlege modellen […] I motsetnad til dei anten-eller og svart-kvitt tilnærmingane til vestlege økonomar når det gjeld saker som eigedomsrettar og konkurranse, fann Kina ein mellomveg basert på sine konkrete tilhøve og gjekk ein svingete og unik veg når det gjeld spørsmålet om marknadsføring’.[19] Kina sine erfaringar med industrialisering tilbyr lærdomar om mange sider av utvikling som afrikanske land kan lære av, som: den dialektiske eininga av reform, utvikling, stabilitet og innovasjon; handteringa av tilhøvet mellom regjeringa, marknaden og samfunnet; viktigheita av eit leiarskap som er dyktig og har ein sterk politisk vilje; behovet for å definere klare strategiar; og ulike infrastruktur-, industri- og andre utviklingsprosjekt. I tillegg har Kina samla mange år med erfaring gjennom å samarbeide med utvikla land på ein konstruktiv måte for å oppgradere sin eigen produktive kapasitet. Medan Kina samarbeider med Afrika om å utvikle sin industrielle kapasitet og leggje til rette for teknologioverføring, kan Kina trekkje på og dele sine eigne liknande erfaringar med utvikling av produktiv kapasitet, urbanisering og industrialisering.
Ved å dele sine erfaringar kan Kina tilby innsikt til afrikanske land, og dette bidraget og denne rolla er ikkje mindre viktig enn å byggje vegar og bruer. Sjølv om Kina ikkje har pressa sin eigen utviklingsmodell på andre, har afrikanske land gjeve uttrykk for sitt eige ynskje om å lære av Kina si erfaring. Tre viktige prinsipp i Kina si utviklingserfaring er å overskride dogmatiske rammeverk, paradigme og modellar, starte frå sine eigne konkrete tilhøve, og finjustere sine handlingar basert på erfaringar og lærdomar. Til dømes, i 2017, gav CEO Roundtable of Tanzania, som samlar toppleiarar frå 200 av landet sine største føretak, ut ei bok om industrialisering, der Kina si erfaring blir studert i djupna. Med utgangspunkt i etableringa av den spesielle økonomiske sona i Shenzhen i 1980 av Deng Xiaoping (邓小平), skriv forfattarane at ‘å starte smått og eksperimentere ville gjere det mogleg for oss å mislukkast fort, lære raskt, og endre ting rundt raskt og etter behov. Etter å ha finjustert modellen over ein periode, kan vi så skalere med høgare kvalitet over heile nasjonen i staden for å skalere over heile nasjonen med ein gong, kanskje med lågare kvalitet, gitt avgrensa gjennomføring og finansielle evner, ikkje kunne finjustere og handtere effektivt når vi møter utfordringar, og slik ende opp med eit rot av eit nasjonalt industrialiseringsprogram’.[20] Det er viktig å merke seg at det ikkje finst noko ‘kinesisk konsensus’ eller ‘kinesisk modell’ når det gjeld økonomisk utvikling; tilhøvet mellom Kina og Afrika er eitt av gjensidig læring, snarare enn einvegs-instruksjon.
I denne ånda er det som er nyttig for afrikanske og andre utviklingsland ikkje berre eit samandrag av Kina sine vellykka erfaringar, men like viktig, ei forståing av Kina sine feil. Arkebe Oqubay, seniorrådgjevar og spesialrådgjevar til statsministeren i Etiopia, så vel som hovuddesignaren av Etiopia sine industrifelt, tala til dette poenget, i eit intervju som eg gjorde med han i byrjinga av 2018: ‘Vi veit at ikkje alle Kina sine industrifelt har vore vellykka, nokre har mislukkast. Men under forskinga mi i Kina, kunne eg ikkje finne nokon dokument eller rapportar som oppsummerte desse lærdomane frå feila’. Å avgjere korleis ein kan samanfatte og formidle Kina sine industrialiseringserfaringar på ein omfattande måte er eit viktig aspekt ved Kina-Afrika-samarbeidet i dag.
3. Kina-Afrika-tilhøvet kan utvikle eit nytt paradigme for internasjonalt samarbeid og betre kontinentet si strategiske stilling, politiske rom og autonomi. På G20-toppmøtet i 2016 la Kina for første gong fram eit forslag om å støtte industrialiseringa i Afrika og dei minst utvikla landa som FN har utpeika. Vestlege diskusjonar knytt til Afrika dreier seg ofte om å nytte hjelp til å løyse fattigdom, men hjelp åleine kan ikkje løyse fattigdom eller fremje industrialisering. I motsetnad til dette er Kina-Afrika-samarbeidet fokusert på utvikling, og kombinerer hjelp, handel, investeringar og andre middel for å hjelpe kontinentet si sjølvstendige utvikling.
Eit av dei mest betydelege aspekta ved Kina-Afrika-samarbeidet er den indirekte påverknaden det har på korleis vestlege land engasjerer seg med det afrikanske kontinentet. På grunn av uroa deira over det veksande Kina-Afrika-partnarskapet har vestlege land, i ein viss grad, vore pressa til ikkje berre å behandle afrikanske land som hjelpemottakarar, men som forretnings- og investeringspartnarar. Karakteren av tilhøvet har gradvis endra seg, og Afrika har greidd å betre sin globale stilling, og blitt eit attraktivt mål for investeringar. I dei siste åra, til dømes, har Tyskland sitt Volkswagen investert og bygd fabrikkar i Sør-Afrika, Nigeria og Kenya, medan det amerikanske logistikkselskapet Zipline har lansert ein dronefabrikk i Rwanda. Desse utviklingane kan vere lovande for Afrika si industrialisering.
Til sjuande og sist ligg den verkelege motoren for afrikansk industrialisering i henda på afrikanske land sjølve. Kapital, teknologi og erfaring frå Kina, eller andre land, kan berre støtte desse innsatsane. Til dømes kan liknande prosjekt eller former for samarbeid ha svært ulike resultat i ulike land. I høvet med bygginga av industrifelt har Etiopia sitt kinesisk-bygde Eastern Industrial Zone ikkje berre skapt titusenvis av jobbar lokalt, men òg ført til innføringa av landet sine første industrifeltreglar; men i Angola, eit oljerikt land, mislukkast Viana Industrial Park Zone med å oppnå til og med det grunnleggjande ‘tre tilkoplingar og ein utjamning’ (三通一平, sāntōng yīpíng) – det vil seie, å sikre at ein byggeplass er kopla til vatn, elektrisitet og vegar, og at bakken er jamna før eit prosjekt blir starta – fordi den lokale parten som fekk landet ikkje greidde å setje opp eller drive vellykka kommersielle aktivitetar i industrifeltet. For å støtte afrikansk industrialisering på ein vellykka måte, må Kina tilpasse tilnærminga si med dei spesifikke nasjonale utviklingsstrategiane til afrikanske land, som er nøkkelen til suksess eller fiasko på vegen mot industrialisering.
Bibliografi:
Bai Lulu, Zhao Shengbo, Wang Xingping and Zheng Jieling. ‘撒哈拉以南非洲城镇化与制造业发展关系研究’ [Research on the Relationship Between Urbanisation and Manufacturing Industry in Sub-Saharan Africa]. 国际城市规划 [Urban Planning International], no. 5 (2015): 39–45.
Chang, Ha-Joon. ‘Economic History of the Developed World: Lessons for Africa’. Lecture delivered in the Eminent Speakers Program of the African Development Bank, Tunis, Tunisia, 26 February 2009. https://www.afdb.org/fileadmin/uploads/afdb/News/Chang%20AfDB%20lecture%20text.pdf.
Chen Zhiwu. 陈志武说经济 [Chen Zhiwu Speaks about China’s Economy]. Taiyuan: Shanxi Economic Press, 2010.
Goodfellow, Tom. ‘Urban Fortunes and Skeleton Cityscapes: Real Estate and Late Urbanisation in Kigali and Addis Ababa’. International Journal of Urban and Regional Research 41, no. 5 (September 2017): 786–803.
Lin, Justin Yifu and Célestin Monga. Beating the Odds: Jump-Starting Developing Countries. Princeton: Princeton University Press, 2017.
Liu He. ‘没有画上句号的增长奇迹:于改革开放三十周年’ [The Ongoing Miracle of Growth: On the 30th Anniversary of Reform and Opening Up]. In 中国经济50 人看三十年 [Thirty Years of China’s Economy as Seen by 50 Chinese Economists], edited by Wu Jinglian. Beijing: China Economic Publishing House, 2008.
Moghalu, Kingsley. ‘Africa Has to Go through Its Own Industrial Revolution’. Financial Times, 16 May 2016. https://www.ft.com/content/d68f27fe-1aad-11e6-b286-cddde55ca122.
Morriset, Jacques. ‘Foreign Direct Investment in Africa: Policies Also Matter’. Policy Research Working Paper 2481, World Bank, Washington, DC, November 2000. https://documents1.worldbank.org/curated/en/245851468767965780/pdf/multi-page.pdf.
Mufuruki, Ali A., Rahim Mawji, Gilman Kasiga, and Moremi Marwa. Tanzania’s Industrialisation Journey, 2016–2056: From an Agrarian to a Modern Industrialised State in Forty Years. Nairobi: Moran Publishers, 2017.
Newfarmer, Richard, John Page, and Finn Tarp, eds. Industries without Smokestacks: Industrialisation in Africa Reconsidered. UNU-WIDER Studies in Development Economics. New York: Oxford University Press, 2018. https://www.wider.unu.edu/publication/industries-without-smokestacks-2.
Page, John. ‘Africa’s Failure to Industrialize: Bad Luck or Bad Policy?’. The Brookings Institution, 20 November 2014. https://www.brookings.edu/blog/africa-in-focus/2014/11/20/africas-failure-to-industrialize-bad-luck-or-bad-policy/.
Ross, Alec. The Industries of the Future. New York: Simon & Schuster, 2016.
Stiglitz, Joseph E. ‘From Manufacturing Led Export Growth to a 21st Century Inclusive Growth Strategy for Africa (Africa Cannot Repeat East Asian Miracle)’. Lecture delivered at Inclusive Growth Summit hosted by the Bureau for Economic Research, Economic Research Southern Africa, and the Research Project on Employment, Income Distribution and Inclusive Growth, Cape Town, South Africa, 15 November 2017.
The Economist. ‘Africa Rising’. The Economist, 3 December 2011. https://www.economist.com/leaders/2011/12/03/africa-rising.
The Economist. ‘The Hopeless Continent’. The Economist, 13 May 2000. https://www.economist.com/weeklyedition/2000-05-13.
UN Economic Commission for Africa. Economic Report on Africa 2017: Urbanisation and Industrialisation for Africa’s Transformation. Addis Ababa: UN Economic Commission for Africa, 2017. https://www.uneca.org/economic-report-africa-2017.
UN Economic Commission for Africa. ‘Momentum Builds for Free Movement under AfCFTA’. 29 January 2023. https://www.uneca.org/stories/momentum-builds-for-free-movement-under-afcfta.
UN Economic Commission for Africa and World Bank. ‘Promoting Connectivity in Africa: The Role of Aid for Trade in Boosting Intra-African Trade’. UN Economic Commission for Africa, Addis Ababa, October 2017. https://www.wto.org/english/tratop_e/devel_e/a4t_e/promotingconnect17_e.pdf.
UN Economic Commission for Africa. Transformative Industrial Policy for Africa. Addis Ababa: UN Economic Commission for Africa, 2016. https://repository.uneca.org/handle/10855/23015.
Wen Yi. 伟大的中国工业革命 [The Great Chinese Industrial Revolution]. Beijing: Tsinghua University Press, 2016.
Zhou Jinyan. ‘非洲智库对新时代中国方案的认知及其对中非治国理政经验交流的启示’ [African Think Tanks’ Perceptions of China’s Solutions in the New Era and Their Implications for the Exchange of Experiences on Governance in China and Africa]. 阿拉伯世界研究 [Arab World Studies], no. 4 (2021): 119–138.
[1] Sjå til dømes dei følgjande forsidehistoriene publiserte av The Economist omtrent eit tiår frå kvarandre, The Economist, ‘The Hopeless Continent’, The Economist, 13. mai 2000 https://www.economist.com/weeklyedition/2000-05-13; The Economist, ‘Africa Rising’, The Economist, 3. desember 2011, https://www.economist.com/leaders/2011/12/03/africa-rising.
[2] United Nations Economic Commission for Africa (UNECA), Transformative Industrial Policy for Africa (Addis Ababa: UNECA, 2016) https://repository.uneca.org/handle/10855/23015.
[3] Chen Zhiwu, 陈志武说经济 [Chen Zhiwu Speaks about China’s Economy] (Taiyuan: Shanxi Economic Press, 2010), 44.
[4] Zhou Jinyan, ‘非洲智库对新时代中国方案的认知及其对中非治国理政经验交流的启示’ [Afrikanske tenkjetankar si oppfatning av Kinas løysingar i den nye æraen og deira implikasjonar for utveksling av erfaringar om styresett i Kina og Afrika], 阿拉伯世界研究 [Arab World Studies], nr. 4 (2021).
[5] Ha-Joon Chang, ‘Economic History of the Developed World: Lessons for Africa’ (førelesing halde i det framståande talaren-programmet til den afrikanske utviklingsbanken, Tunis, Tunisia, 26. februar 2009), https://www.afdb.org/fileadmin/uploads/afdb/News/Chang%20AfDB%20lecture%20text.pdf.
[6] Sjå Jacques Morriset, ‘Foreign Direct Investment in Africa: Policies Also Matter’, Policy Research Working Paper 2481, Verdsbanken, Washington, DC, november 2000, https://documents1.worldbank.org/curated/en/245851468767965780/pdf/multi-page.pdf.
[7] John Page, ‘Africa’s Failure to Industrialize: Bad Luck or Bad Policy?’, The Brookings Institution, 20. november 2014, https://www.brookings.edu/blog/africa-in-focus/2014/11/20/africas-failure-to-industrialize-bad-luck-or-bad-policy/.
[8] Justin Yifu Lin og Célestin Monga, Beating the Odds: Jump-Starting Developing Countries (Princeton: Princeton University Press, 2017), 12–14.
[9] Wen Yi, 伟大的中国工业革命 [Den store kinesiske industrielle revolusjon] (Beijing: Tsinghua University Press, 2016), 15.
[10] FN sin økonomiske kommisjon for Afrika, ‘Momentum Builds for Free Movement under AfCFTA’, 29. Januar 2023, https://www.uneca.org/stories/momentum-builds-for-free-movement-under-afcfta.
[11] FN sin økonomiske kommisjon for Afrika og Verdsbanken, ‘Promoting Connectivity in Africa: The Role of Aid for Trade in Boosting Intra-African Trade’, UN Economic Commission for Africa, Addis Ababa, October 2017, https://www.wto.org/english/tratop_e/devel_e/a4t_e/promotingconnect17_e.pdf.
[12] FN sin økonomiske kommisjon for Afrika, Economic Report on Africa 2017: Urbanisation and Industrialisation for Africa’s Transformation (Addis Ababa: UN Economic Commission for Africa, 2017), https://www.uneca.org/economic-report-africa-2017. https://www.wto.org/english/tratop_e/devel_e/a4t_e/promotingconnect17_e.pdf.
[13] FN sin økonomiske kommisjon for Afrika, Urbanisation and Industrialisation, 138. Sjå ogso Tom Goodfellow, ‘Urban Fortunes and Skeleton Cityscapes: Real Estate and Late Urbanisation in Kigali and Addis Ababa’, International Journal of Urban and Regional Research 41, nummer 5 (September 2017); Bai Lulu, Zhao Shengbo, Wang Xingping and Zheng Jieling, ‘撒哈拉以南非洲城镇化与制造业发展关系研究’ [Forsking på tilhøvet mellom urbanisering og produksjon i det subsahariske Afrika], 国际城市规划 [Internasjonal urban planlegging], nummer 5 (2015).
[14] Joseph E. Stiglitz, ‘From Manufacturing Led Export Growth to a 21st Century Inclusive Growth Strategy for Africa (Africa Cannot Repeat East Asian Miracle)’ (førelesing halde på Inclusive Growth Summit, arrangert av Bureau for Economic Research, Economic Research Southern Africa, og Research Project on Employment, Income Distribution and Inclusive Growth, Cape Town, Sør-Afrika, 15. november 2017).
[15] Richard Newfarmer, John Page, and Finn Tarp, redaktørar., Industries without Smokestacks: Industrialisation in Africa Reconsidered, UNU-WIDER Studies in Development Economics (New York: Oxford University Press, 2018), https://www.wider.unu.edu/publication/industries-without-smokestacks-2.
[16] Kingsley Moghalu, ‘Africa Has to Go through Its Own Industrial Revolution’, Financial Times, 16. mai 2016, https://www.ft.com/content/d68f27fe-1aad-11e6-b286-cddde55ca122.
[17] Alec Ross, The Industries of the Future (New York: Simon & Schuster, 2016), 237.
[18] Alec Ross, The Industries of the Future (New York: Simon & Schuster, 2016), 238.
[19] Liu He, ‘没有画上句号的增长奇迹:于改革开放三十周年’ [Det pågåande vekstmirakelet: 30 år med reform og opning], in 中国经济50 人看三十年 [Tretti år med Kina sin økonomi forstått av 50 kinesiske økonomar], ed. Wu Jinglian (Beijing: China Economic Publishing House, 2008).
[20] Ali A. Mufuruki, Rahim Mawji, Gilman Kasiga, and Moremi Marwa, Tanzania’s Industrialisation Journey, 2016–2056: From an Agrarian to a Modern Industrialised State in Forty Years (Nairobi: Moran Publishers, 2017), 11.