Deira regelbaserte internasjonale orden er mafiaen sine reglar: Det tjuetredje nyhendebrevet (2024)
Av Vijay Prashad
I strid med Den internasjonale domstolen held Israel fram med å bombe Gaza. I likskap med USA nektar Israel å følgja internasjonal lov, noko som avslører hykleriet i den ‘regelbaserte internasjonale ordenen’.
Kjære vener,
Helsing frå skrivebordet til Tricontinental: Institutt for sosial forsking.
Huda er det største organet i menneskekroppen. Det dekkjer heile overflata vår, på nokre stader er det berre så tynt som eit papir, medan det på andre stader er om lag så tjukt som eit kredittkort. Huda, som vernar oss mot alle slags bakteriar og andre skadelege element, er sårbart og klarar ikkje å verna menneskja mot dei farlege våpna vi har laga over tid. Den gamle, stumpe øksa vil bryta gjennom huda med eit kraftig slag, medan ei 2000-punds MK-84 ‘dum bombe’ laga av General Dynamics ikkje berre vil øydeleggje huda, men heile menneskekroppen.
Trass i eit pålegg frå Den internasjonale domstolen (ICJ) den 24. mai, held det israelske militæret fram med å bombe den sørlege delen av Gaza, særleg byen Rafah. I openlys ignorering av ICJ si pålegg, bomba Israel ein teltby i Rafah den 27. mai og drap førtifem sivile. USA sin president Joe Biden sa den 9. mars at eit israelsk angrep på Rafah ville vera han si ‘raude linje’, men – sjølv etter denne teltmassakren – har Biden-administrasjonen insistert på at ingen slik linje har blitt brote.
På ein pressekonferanse den 28. mai vart kommunikasjonsrådgjevar til USA sitt nasjonale tryggingsbyrå John Kirby spurt korleis USA ville reagera dersom eit angrep frå USAs væpna styrkar drap førtifem sivile og skadde to hundre andre. Kirby svara: ‘Vi har gjennomført luftangrep på stader som Irak og Afghanistan, der vi tragisk nok forårsaka sivile tap. Vi gjorde det same’. For å forsvare Israel sin siste massakre har Washington vald å komme med ei oppsiktsvekkande innrømming. Sidan ICJ har slått fast at det er ‘plausibelt’ at Israel gjennomfører eit folkemord i Gaza, kan det då seiast at USA er skuldige i det same i Irak og Afghanistan?
I 2006 byrja Den internasjonale straffedomstolen (ICC) å vurdera moglegheita for krigsbrotsverk i Irak og Afghanistan, og deretter, høvesvis i 2014 og 2017, opna formelle etterforskingar av brotsverk som vart begått i begge landa. Men verken Israel eller USA har signert Roma-statutten frå 2002, som etablerte ICC. I staden for å signere statuttet, vedtok den amerikanske kongressen American Service-Members’ Protection Act – uformelt kjent som ‘Hague Invasion Act’ – som juridisk autoriserer den amerikanske regjeringa til å ‘bruke alle nødvendige middel’ for å beskytta sine soldatar frå ICC-aktorane. Sidan artikkel 98 i Roma-statutten ikkje krev at statar skal overlevere ettersøkte personar til ein tredjepart dersom dei har signert ein immunitetsavtale med den parten, har den amerikanske regjeringa oppfordra statar til å signere ‘artikkel 98-avtalar’ for å gi sine soldatar immunitet mot straffeforfølging. Likevel hindra ikkje dette ICC-aktor Fatou Bensouda (som hadde stillinga frå 2012–2021) frå å studere bevis og utarbeide ein førehandsrapport i 2016 om krigsbrotsverk i Afghanistan.
Afghanistan slutta seg til ICC i 2003, noko som gav ICC og Bensouda jurisdiksjon til å gjennomføra undersøkinga. Sjølv om USA signerte ein artikkel 98-avtale med Afghanistan i 2002, gjekk den amerikanske regjeringa hardt til åtak på ICC si undersøking og åtvara Bensouda og familien hennar om at dei ville møta personlege konsekvensar dersom ho heldt fram med undersøkinga. I april 2019 trekte USA tilbake innreisevisumet til Bensouda. Nokre dagar seinare avgjorde eit panel av ICC-dommarar mot Bensouda sitt krav om å gå vidare med ei undersøking av krigsbrotsverk i Afghanistan, og sa at ei slik undersøking ikkje ville ‘tenkja på rettferda sine interesser’.
Tilsette ved ICC var opprørt over retta si avgjerd og ivrige etter å utfordra ho, men fekk ikkje støtte frå dommarane. I juni 2019 leverte Bensouda inn ei anke mot ICC si avgjerd om å ikkje forfølgja undersøkinga av krigsbrotsverk i Afghanistan. Bensouda si anke vart støtta av ulike grupper frå Afghanistan, inkludert Afghan Victims’ Families Association og Afghanistan Forensic Science Organisation. I september 2019 avgjorde ICC sitt førehandskammer at anken kunne gå vidare.
Den amerikanske regjeringa vart rasande. Den 11. juni 2020 signerte USA sin president Donald Trump ei utøvande ordre 13928, som autoriserte hans regjering til å frysa ICC-tenestemenn sine eigendelar og forby dei og familiane deira frå å reise inn i USA. I september 2020 innførte USA sanksjonar mot Bensouda, ein statsborgar av Gambia, og senior ICC-diplomat Phakiso Mochochoko, ein statsborgar av Lesotho. Den amerikanske advokatforeininga fordømde desse sanksjonane, men dei vart ikkje oppheva.
Den amerikanske regjeringa fjerna til slutt sanksjonane i april 2021, etter at Bensouda forlet stillinga si og vart erstatta av den britiske advokaten Karim Khan i februar 2021. I september 2021 sa ICC-aktor Karim Khan at medan hans kontor ville halde fram med å undersøkja krigsbrotsverk av Taliban og IS i Afghanistan, ville dei ‘nedprioritere andre aspekt av denne undersøkinga’. Denne klønete formuleringa betydde rett og slett at ICC ikkje lenger ville undersøkja krigsbrotsverk utført av USA og deira allierte frå NATO. ICC hadde blitt tilstrekkeleg tukta.
Aktor Khan viste igjen sin partiske rettferd og lojalitet til eliten i det globale nord då han kasta seg inn i konflikten i Ukraina og byrja ei undersøking av krigsbrotsverk av Russland berre fire dagar etter invasjonen i februar 2022. I løpet av eit år ville Khan søkje om arrestordre på den russiske presidenten Vladimir Putin og hans kommissær for barnerettar Maria Lvova-Belova, som vart utstedt i mars 2023. Spesielt vart dei skulda for å ha samarbeidd om å bortføra born frå ukrainske barneheimar og omsorgsheimar og ta dei til Russland, der – det vart hevda – desse barna vart ‘gitt for adopsjon’. Ukraina, sa Khan, ‘er ein åstad for brotsverk’.
Khan ville ikkje bruke slike ord når det kom til Israels morderiske åtak på palestinarar i Gaza. Sjølv etter at meir enn 15 000 palestinske barn hadde blitt drepne (heller enn ‘adoptert’ frå ei krigssone), unnlét Khan å forfølgja arrestordren for den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu og han sine militære underordna. Då Khan besøkte Israel i november–desember 2023, åtvara han om ‘overdrivingar’, men antyda at sidan ‘Israel har utdanna advokatar som rådgjev kommandørar’, kunne dei hindre eventuelle grusomme brot på internasjonal humanitær lov.
I mai 2024 tvinga omfanget av Israel sin brutalitet i Gaza endeleg ICC til å ta opp saka. Pålegga frå ICJ, harme uttrykt av mange regjeringar i det globale sør, og dei veksande protestane i land etter land motiverte ICC til å handle. Den 20. mai heldt Khan ein pressekonferanse der han sa at han hadde levert søknadar om arrest av Hamas-leiarane Yahya Sinwar, Mohammed Diab Ibrahim al-Masri, og Ismail Haniyeh og Israel sin statsminister Netanyahu og hans militærsjef, Yoav Gallant. Israel sin riksadvokat Gali Baharav-Miara sa at ICC sine skuldingar mot Netanyahu og Gallant er ‘grunnlause’ og at Israel ikkje vil etterkoma nokon ICC-ordrar. I fleire tiår no har Israel – i likskap med USA – avvist alle forsøk på å bruke internasjonal humanitær lov på sine handlingar. Den ‘regelbaserte internasjonale ordenen’ har alltid gitt immunitet til USA og deira nære allierte, ein immunitet som stadig har blitt avslørt som hyklersk. Det er denne dobbeltstandarden som har provosert fram kollapsen av den USA-drevne verdsordenen.
Gravlagt i Khan si pressemelding er eit interessant fragment: ‘Eg insisterer på at alle forsøk på å hindre, true eller påverke tenestemennene i denne domstolen på feilaktig vis må stoppe umiddelbart’. Åtte dagar seinare, den 20. mai, publiserte The Guardian – i samarbeid med andre tidsskrift – ei undersøking som avslørte Israel sin bruk av ‘etterretningsbyrå for å overvake, hacke, presse, sverte og påstått true høgtstående ICC-tilsette i eit forsøk på å hindre domstolen sine undersøkingar’. Yossi Cohen, den tidlegare leiar av Israel sitt etterretningsbyrå, Mossad, trakasserte og truga personleg Bensouda (Khan sin forgjengar) og åtvara henne, ‘Du vil ikkje involvere deg i saker som kan kompromittere di sikkerheit eller di familien sin sikkerheit’. Vidare merka The Guardian at ‘Mellom 2019 og 2020 hadde Mossad aktivt søkt etter kompromitterande informasjon om aktoren og viste interesse for hennar familiemedlemmar’. ‘Viste interesse’ er ein eufemistisk måte å seie at dei samla informasjon om familien hennar – inkludert gjennom ei narreoperasjon mot ektemannen hennar Philip Bensouda – for å utpresse og skremme ho. Dette er klisjéprega mafiataktikkar.
Medan eg følgde desse historiene om blod og lov, las eg dikta til Chechnya-fødde Jazra Khaleed, som skriv på gresk i Aten. Diktet hans ‘Black Lips’ stoppa meg i spora mine, dei siste strofene kraftfulle og dystre:
Kom, la meg gjere deg til menneske,
du, din ære, som tørkar skuld frå skjegget ditt
du, aktverdige journalist, som prisar døden
du, filantropiske dame, som klappar barn på hovudet utan å bøye deg ned
og du som les dette diktet, sleiker fingeren din—
Til dykk alle tilbyr eg kroppen min for kneling
Tru meg
ein dag vil de tilbe meg som Kristus
Men eg er lei meg for deg, herr—
Eg forhandlar ikkje med statsautoriserte rekneskapsførarar av ord
med kunstkritikarar som et frå handa mi
Du kan, om du ønskjer, vaske føtene mine
Ikkje ta det personleg
Kvifor treng eg kuler dersom det finst så mange ord
klare til å døy for meg?
Kva ord døyr sakte? Rettferd, kanskje, eller til og med humanisme? Så mange ord vert kasta rundt for å lette skuld og for å forvirre uskuldige. Men desse orda kan ikkje døyve andre ord, ord som skildrar grufulle handlingar og krev oppreising.
Ord er viktige. Det same er menneske, som Gustavo Cortiñas, som vart arrestert av den argentinske militærdiktaturet den 15. april 1977 og aldri sett igjen. Han vart ein av dei 30 000 menneska som militæret drap mellom 1976 og 1983. Den 30. april, to veker etter at Gustavo vart arrestert, slutta mora hans, Nora Cortiñas (eller Norita, som ho kjærleg vart kalla), seg til andre mødrer av dei forsvunne for å protestere framfor regjeringsbygninga Casa Rosada, på Plaza de Mayo i Buenos Aires, den første av det som skulle bli ei regelmessig hending.
Norita var ein medgrunnleggjar av Mødrene på Plaza de Mayo, som modig knuste muren av misvisande ord som ramla ut av munnane til militærjuntaen. Sjølv om sonen hennar aldri vart funnen, fann Norita si stemme medan ho leita etter han – ei stemme som vart høyrd ved kvar protest for rettferd og tala med stor kjensle om smerta i verda heilt fram til vekene før ho døydde den 31. mai. ‘Vi seier nei til annekteringa av Palestina’, sa ho i ei videomelding i 2020. ‘Vi er imot alle tiltak som har som mål å utslette identiteten og eksistensen til det palestinske folket’.
Norita etterlet seg sine verdifulle ord:
Mange år frå no, vil eg gjerne bli hugsa som ei kvinne som gav alt for at vi kunne få eit meir verdig liv... Eg vil gjerne bli hugsa med det ropet som eg alltid seier og som betyr alt eg føler inni meg, som betyr håpet om at ein dag vil den andre moglege verda eksistere. Ein verd for alle. Så, eg vil gjerne bli hugsa med eit smil og for å rope høgt: venceremos, venceremos, venceremos! Vi skal vinne, vi skal vinne, vi skal vinne!
Med varme helsingar,
Vijay
Frå: https://thetricontinental.org/newsletterissue/israel-international-law/