Den nye fornektinga av imperialisme på venstresida
Av John Bellamy Foster
Det er eit teikn på djupna i kapitalismen si pågåande strukturelle krise at splittinga kring imperialisme på venstresida ikkje har nådd slike alvorlege dimensjonar sidan utbrotet av den fyrste verdskrigen og oppløysinga av den andre internasjonalen—der nærast alle av dei europeiske sosialdemokratiske partia gjekk inn for den interimperialistiske krigen på sida av sine respektive nasjonstatar.[1] Sjølv om dei meir eurosentriske delane av vestleg marxisme lenge har prøvd å svekkje teorien om imperialisme på ulike måtar, har V. I. Lenin sin klassiske bok Imperialisme: Det høgste stadiet av kapitalisme (skrive i januar–juni 1916) likevel halde på sin sentrale posisjon i alle diskusjonar kring imperialisme i over eit hundreår, ikkje berre på grunn av presisjonen i forklaringa av den fyrste og andre verdskrigen, men også på grunn av sin nytte i å forklare den imperialistiske verdsordenen etter den andre verdskrigen.[2] Lenin sin overordna analyse har ikkje vorte ståande åleine, men har vorte supplert og oppdatert til ulike tider av teoriar som avhengeteori, teorien om ujamn utveksling, verdssystem-teorien og global verdikjede-analyse, som tek omsyn til nye historiske utviklingar. Gjennom alt dette har det vore ei grunnleggjande eining i marxistisk imperialismeteori, som informerer globale revolusjonære kampar.
Men i dag vert denne marxistiske imperialismeteorien ofte avvist i stor grad, om ikkje i sin heilskap, av sjølvproklamerte sosialistar i Vesten med ein eurosentrisk skeivskap. Difor er gapet mellom synet på imperialisme halde av den vestlege venstresida og synet til revolusjonære rørsler i det globale sør, breiare enn nokon gong i laupet av det siste hundreåret. Dei historiske grunnlaget for denne splittinga ligg i fallande amerikansk hegemoni og den relative svekkinga av heile den imperialistiske verdsordenen som er sentrert kring triaden av USA, Europa og Japan, som vert møtt med den økonomiske oppgangen til tidlegare koloniar og semikoloniale land i det globale sør. Svekkinga av amerikansk hegemoni er i samband med USA/NATO sitt forsøk om å skape ei unipolar verdsorden dominert av Washington sidan Sovjetunionen sitt fall i 1991. I denne ekstremt polariserte konteksten nektar mange på venstresida no for den økonomiske utnyttinga av periferien av dei sentrale imperialistiske landa. Vidare har dette nyleg vore leia til skarpe angrep på den antiimperialistiske venstresida.
Dimed vert vi vanlegvis møtt med slike motstridande påstandar som: (1) at ein nasjon kan ikkje utnytte ein annan; (2) at det ikkje finst noko som heiter monopolkapitalisme, som er den økonomiske basisen for imperialisme; (3) at imperialistisk rivalisering og utnytting mellom nasjonar er vorte avløyst av globale klassekampar innanfor ein fullstendig globalisert transnasjonal kapitalisme; (4) at alle stormakter i dag er kapitalistiske nasjonar som er engasjert i interimperialistisk kamp; (5) at imperialistiske nasjonar kan verte vurdert primært på ein demokratisk-autoritær skala, slik at ikkje alle imperialismar er like; (6) at imperialisme berre er aggresjonspolitikk av frå ein stat mot ein annan; (7) at humanitær imperialisme designa for å verne om menneskerettar er rettferdiggjort; (8) at dei dominerande klassene i det globale sør er ikkje lenger antiimperialistiske og anten er transnasjonalistiske eller subimperialistiske i orientering; (9) at den “antiimperialistiske venstresida” er “manikeisk” i sin støtte til den moralsk “gode” globale sør mot den moralsk “vonde” globale nord; (10) at økonomisk imperialisme no har vorte “reversert” med det globale aust/sør som no utnytter det globale vest/nord; (11) at Kina og USA leiar rivaliserande imperialistiske blokkar; og at (12) Lenin hovudsakleg teoretiserer interimperialisme, ikkje imperialismen mellom sentrum og periferi.[3]
For å forstå dei komplekse teoretiske og historiske spørsmåla involvert her, er det viktig å gå attende til Lenin sin analyse av imperialisme, og ikkje berre sjå den i ljos av Imperialismen som kapitalismen sitt høgste stadium, men i høve til heile hans samling av skrifter om imperialisme frå 1916–1920. Det vil dinest vere mogleg å sjå korleis teorien om det imperialistiske verdssystemet utvikla seg over det siste hundreåret på grunnlag av Lenin sin analyse og den tidlege kommunistiske internasjonalen (Komintern), etterfylgt av vidare teoretiske forbetringar etter den andre verdskrigen i arbeidet til dei viktigaste teoretikarane av avhenge, ujamn utveksling, det kapitalistiske verdssystemet og globale verdikjeder. Denne historia vil danne bakgrunnen for å kritisere den noverande nektinga av imperialisme som er utbreidd på venstresida.
Lenin sin overordna teori om imperialisme
Det er eit tydelig teikn på den enorme krafta i Lenin sin analyse i Imperialismen som kapitalismen sitt høgste stadium at dei venstreorienterte tenkjarane som hevdar at imperialismen har vorte transcendert, likevel syner attende til Lenin sitt klassiske verk. Difor vert det i dag ofte hevda av den eurosentriske venstresida at Lenin ikkje fokuserte på spørsmål om ulikskap mellom koloniserande og koloniserte land eller mellom sentrum og periferi. I staden vert vi fortalt at han rekna arbeidet sitt for å gjelde hovudsakleg for horisontale konfliktar mellom dei store kapitalistiske maktene.[4] Dimed kan William I. Robinson, ein framifrå professor i sosiologi ved University of California, Santa Barbara, og medlem av det utøvande styret i Global Studies Association of North America (GSA), gå so langt som å insistere på at Lenin sin imperialismeteori ikkje hadde noko å gjere med at ein nasjon utnyttar ein annan.
Det dominerande synet blant venstreorienterte er at Lenin fremja ein teori om imperialisme fundert i nasjonsstatar eller territorium . Dette er fundamentalt feil. Han fremja ein klassebasert teori. Ein nasjon kan ikkje utnytte ein annan nasjon—det er berre absurd. Imperialismen har alltid vore eit valdeleg klassetilhøve, ikkje mellom land, men mellom global kapital og global arbeidskraft. Det meste på venstresida ser ut til å sjå utøvaren som ein “imperialistisk nasjon.” Dette er ei reifikasjon ettersom som nasjonar ikkje er og aldri har vore makro-agenter. Ein nasjon kan ikkje utnytte eller verte utnytta.[5]
Men langt frå å seie at utnyttinga av ein nasjon av ein annan er fundamentalt motsett av marxisme, synte Karl Marx ikkje anna enn forakt for dei som han sa ikkje kunne sjå “korleis ein nasjon kan verte rik på kostnad av ein annan.”[6] På same måte hevda Lenin uttrykkjeleg i Imperialismen som kapitalismen sitt høgste stadium at den dominerande tendensen i imperialismen var “utnytting av eit stadig større tal små eller svake nasjonar av ei ekstremt lita gruppe av dei rikaste og mektigaste nasjonane.” Seinare sa han at “utnyttinga av undertrykte nasjonar… og i særskild utnyttinga av koloniane av ei håndfull stormakter” var den økonomiske rota til imperialismen. Lenin gjorde det heilt klårt at å referere til utnytting i denne samanhenga tydde at ein imperialistisk nasjon i sentrum av det kapitalistiske verdssystemet “trekk superprofitt frå” ei undertrykt nasjon i den koloniale/semikoloniale/avhengige verda.[7]
Likevel, ifylgje Vivek Chibber, professor i sosiologi ved New York Universitet og redaktør av Catalyst, var heile Lenin si oppfatning av økonomisk imperialisme som monopolkapitalisme “feil.” Lenin sine idear om at imperialismen var økonomisk (og ikkje berre politisk), og at det fanst eit høgare lag av arbeidarklassen (arbeidsaristokratiet) i dei rike kapitalistiske landa som fekk utbytte av imperialismen, er også feil. På alle desse måtane tok Lenin feil, føreslår Chibber, som meiner at Lenin sin analyse hovudsakleg har tyding for konkurranse mellom kapitalistar.[8]
Slike alvorlege misforståingar med omsyn til Lenin sin teori og relevansen den har for notida kan ein delvis spore attende til ein tendens blant radikale akademikarar i Vesten til å studere Imperialismen som kapitalismen sitt høgste stadium isolert frå hans andre hovudskrifter om imperialismen. Desse inkluderer seks viktige tekstar, skriven mellom 1916–1920. “Om den sosialistiske revolusjon og nasjonar sine rettar til sjølvbestemming (tesane)” (skriven i januar–februar 1916); “Imperialisme og splittinga i sosialismen” (skriven i oktober 1916); “Tale til den andre pan-russiske kongressen av kommunistorganisasjonar på folka i aust” (november 1919); “Preliminært utkast til tesar om nasjonale og koloniale spørsmål” (for det andre kongress av den kommunistiske internasjonalen [juni 1920]); “Forord til dei franske og tyske utgåvene” av hans bok om imperialisme (6. juli 1920); og “Rapporten til kommisjonen om nasjonale og koloniale spørsmål” (26. juli 1920).[9] Desse tilleggs- og for det meste seinare skriftene til Lenin om nasjonale og koloniale spørsmål supplerer Imperialismen som kapitalismen sitt høgste stadium og fokuserer direkte på spørsmålet om utnyttinga av underutvikla land av dei store imperialistiske maktene, primært USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia og Japan (som i dag, med tillegg av Canada, dannar gruppa av dei sju største industrilanda, eller G7).[10]
“Dersom det var naudsynt å gje den kortast moglege definisjonen av imperialismen,” skreiv Lenin i Imperialisme: Det høgste stadiet av kapitalisme, “måtte vi seie at imperialismen er kapitalismen sitt monopolstadium.” Oppkomsten av monopolistisk akkumulering hadde avløyst perioden for fri konkurranse og skapt eit område for enorm profitt i relativt få bedrifter, som dominerte økonomien.[11] I dei fem kjenneteikna for imperialisme som Lenin lista opp rett etter dette, la han vekt på konsentrasjon og sentralisering av kapital på nasjonal og global basis som det primære kjenneteiknet for imperialisme. Det andre kjenneteiknet var samanslåinga av industri- og bankkapital for å danne finanskapital og ei finansoligarki. Den tredje var eksport av kapital, skild frå eksport av varer, det vil seie, skiftet av kapital til eit globalt felt av drift. Den fjerde, som oppsummerte dei tre førre, var dominansen av verda av ei relativt lita mengde internasjonale kapitalistiske monopol. Det femte var fullføringa av “territorial inndeling av verda mellom dei store kapitalistiske maktene.”[12]
Lenin sin analyse stod i sterk motsetnad til Karl Kautsky, den viktigaste teoretikaren til det tyske sosialdemokratiske partiet, som hadde argumentert for at imperialisme ville utvikle seg til ei “ultra-imperialisme,” der dei leiande kapitalistiske nasjonane samhandla gjennom ein “føderasjon av dei sterkaste.” Dette synet skulle verte motprova av den fyrste og andre verdskrigen. Sjølv om dei viktigaste kapitalistiske statane faktisk gav ei meir kollektiv imperialistisk front etter den andre verdskrigen, var det resultatet av USA sitt globale hegemoni, som reduserte dei andre leiande kapitalistiske statane til status som juniorpartnarar. Generelt har Kautsky sitt syn på imperialisme som politisk tiltak synt seg å være umåteleg svakare enn Lenin sitt syn på imperialisme som eit system.[13]
Som the Research Unit for Political Economy (RUPE, India) har merka seg: “fokuset til Lenin sin Imperialisme: Det høgste stadiet av kapitalisme var å avdekkje karakteren og røtene til den [fyrste] verdskrigen i kapitalismen sjølve; slik at han ikkje i dette spesifikke arbeidet utforska påverknaden av imperialismen på koloniane og semikoloniane.”[14] For å kome til den delen av analysen hans, er det naudsynt å sjå på Lenin sine andre, stort sett seinare skrifter om imperialisme på eit tidspunkt då han blei direkte konfrontert med den antiimperialistiske kampen i nasjonane i periferien, særleg i Asia, i samband med danninga av Komintern. Etter Oktoberrevolusjonen blei sovjet-Russland beinveges konfrontert med den militære intervensjonen frå de imperialistiske maktene på sida av dei kvite styrkane i den russiske borgarkrigen. Winston Churchill, observerte Lenin, erklærte lystig at Russland blei invadert i “ein kampanje av fjorten nasjonar,” først og fremst dei store imperialistiske maktene i USA, Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan, som var foreint i motsetting til Oktoberrevolusjonen.[15] Samstundes inspirerte den russiske revolusjonen store opprør i Asia, som i Kina si 4. mai-rørsle (1919), mot Rowlett-lovgjevinga i India (1919), og den store irakiske revolusjonen (1920).[16]
Lenin var sjølvsagt ein for dyktig politisk tenkjar til å ikkje erkjenne konsekvensane av desse nye revolusjonære rørslene. Han fokuserte difor enno meir på utnyttinga av underutvikla økonomiar, som alltid har vore den primære historiske motsetnaden som ligg under imperialismeanalysen hans som heilskap. Utnyttinga av koloniane, semikoloniane og avhengige område av imperialistiske makter var alt synleg i Lenin sine skrifter i 1916. I “Den sosialistiske revolusjonen og folka sine rettar til sjølvbestemming,” argumenterte han for at ein viss grad av sjølvbestemming var mogleg for nokre koloniserte/avhengige nasjonar under kapitalisme, men berre om revolusjonar skapte det. Slike revolusjonar på utsida av systemet kravde til slutt revolusjonar i metropolane. “Ingen nasjon,” skreiv han, med referanse til ein tidlegare utsegn frå Marx, “kan vere fri dersom den undertrykkjer andre nasjonar.”[17]
I “Imperialismen og splittinga i sosialismen,” sa Lenin:
Ei handfull rike land—det er berre fire av dei, dersom vi meiner sjølvstendige, verkeleg gigantiske, “moderne” rikdom: England, Frankrike, USA og Tyskland—har utvikla monopol i to enormt store proporsjonar, dei oppnår superprofitt på hundrevis, om ikkje tusenvis, av millionar, dei “rir på ryggen” av hundrevis av millionar med folk i andre land og slåst mellom seg om delinga av dei spesielt rike, spesielt feite og spesielt enkle bytta. Dette [utnyttinga og bytta det gjev], er faktisk den økonomiske og politiske essensen av imperialismen.[18]
Lenin argumenterte ikkje berre for at monopolkapital utnyttar koloniane, semikoloniane og avhengige område, og får på denne måta superprofitt, men at dette, som Frederick Engels hadde insinuert, tillét dei å “bestikke” ein smal del av arbeidarklassen (det øvre laget av arbeidskraft), eit forslag kjent som arbeidsaristokratiet.[19] Han skulle gjenta dette med tyngd i sitt 1920-forord til Imperialismen som kapitalismen sitt høgste stadium.[20] Det var dette, hevda han, som forklarte den meir konservative naturen av den britiske arbeidarklasserørsla, so vel som den av alle kjerneimperialistiske land. Svaret her, “viss vi vil verte verande sosialistar,” skreiv han, er “å gå djupare," under det smale øvre laget av arbeidarklassen, “til dei verkelege massane; dette er heilt meininga og heile innhaldet i kampen mot opportunismen” ein fann i arbeidsaristokratiet og sosialdemokratiet.[21]
I sin “Tale til den andre pan-russiske kongressen av kommunistorganisasjonar på folka i aust,” understreka Lenin korleis ein “usjåleg seksjon av verda si befolkning” hadde gjeve seg “retten til å utnytte fleirtalet av befolkninga i verda.” Under desse tilhøva, tok kampen mot imperialisme sjølv prioritert over klassekampen, sjølv om dei uansett var intrikate tilknytt. “Den sosialistiske revolusjonen vil ikkje berre eller hovudsakleg vere ein kamp mellom dei revolusjonære proletarane i kvart land og kapitalistane—nei, det vil vere ein kamp av alle nasjonar og land undertrykte av imperialisme, av alle avhengige land, mot internasjonal imperialisme…. Den borgarlege krigen til arbeidarane mot imperialistane og utbytarane i alle dei utvikla landa byrjar å verte kombinert med nasjonale krigar mot internasjonal imperialisme.”[22]
Lenin fremja denne posisjonen ytterlegare i “Preliminært utkast til tesar om nasjonal og kolonial spørsmål.” Han trekte ein skarp distinksjon mellom “de undertrykte, avhengige og underlegne nasjonar” og “de undertrykkande, utnyttande og suverene nasjonar.” Her klargjorde han at “proletarisk internasjonalisme krev… at interessene til proletarisk kamp i noko land vert underordna kampen på global skala.” Kapitalismen, argumenterte han, søkte ofte å skjule nivået på den internasjonale utnyttinga ved å skape statar som var nominelt suverene, men som faktisk var avhengige av imperialistiske land “økonomisk, finansielt og militært.”[23]
Lenin sin “Rapport til kommisjonen om de nasjonale og koloniale spørsmål” gjentok desse punkta og konkluderte med at under noverande tilhøve av underutvikling i dei undertrykte nasjonane, “kan kvar nasjonal rørsle berre være en borgar-demokratisk rørsle.” Desse “nasjonale-revolusjonære” kampane, til trass for si dominerande klassekarakter, måtte verte støtta, men berre så lenge desse var “eigentleg revolusjonære” kampanjar. Han avslo sterkt synet om at slike revolusjonar “nøydd til å gå gjennom kapitalistisk stadiet,” og argumenterte derimot for at dei, gjeve sin antiimperialistiske og komplekse klassekomposisjon, og med Sovjetunionen som døme, kan verte utvikla til genuine sosialistiske rørsler.[24]
Lenin sin “Preliminært utkast til tesar om de nasjonale og koloniale spørsmål,” då det blei presentert for det andre kongress av Komintern, blei følgt, med Lenin si støtte, av “Supplementære tesar om de nasjonale og koloniale spørsmål,” skrive av den indiske marxisten M. N. Roy, som blei vedteke saman med Lenin sitt “Preliminært utkast til tesar.” Nøkkelen til desse “Supplementære tesane” var det eksplisitte utsegnet om at imperialisme hadde forvrengt økonomisk utvikling i koloniane, semikoloniane og avhengige land. Koloniane som India hadde vorte avindustrialiserte, og hindra framgang. Superprofitt hadde vorte soge ut frå økonomisk “tilbakeståande” land og koloniar av dei imperialistiske maktene.
Utanlandsk dominans hindrar stadig den frie utviklinga av samfunnslivet; difor må det fyrste steget i revolusjonen vere fjerning av denne utanlandske dominansen. Kampen for å kaste utanlandsk dominans i koloniane betyr difor ikkje å støtte dei nasjonale måla til den nasjonale borgarskapen, men i større grad å sanere vegen for frigjering av proletariatet i koloniane. Den realiteten, grunnmuren i frigjeringsrørsla, vil ikkje tillate seg å verte pressa inn i den smale ramma av borgar-demokratisk nasjonalisme i koloniane. I den største delen av koloniane finst det allereie organiserte revolusjonære parti som jobbar tett med dei arbeidande massane.[25]
To år seinare, i “Tesar om den austlege spørsmålet” på den fjerde Komintern-kongressen i 1922, blei nokre av kjerneomgrepa assosiert med avhengeteori innførte.
Det er dette [etter den fyrste verdskrigen] svekkinga av imperialistisk press i koloniane, saman med den stadig veksande rivaliseringa mellom dei ulike imperialistiske grupperingane, som har leidd til utviklinga av innfødd kapitalisme i dei koloniale og semikoloniale landa som har ekspandert og fortsett å ekspandere utover dei smale og restriktive grensene for imperialistisk styre av stormaktene. Tidlegare søkte stormakts-kapitalisme å isolere dei tilbakeståande landa frå global økonomisk handel, for på denne måten å sikre si monopolstatus og oppnå superprofitt gjennom kommersiell, industriell, og finanspolitisk utnytting av desse landa. Framveksten av innfødde produksjonskrefter i koloniane står i uoppløyseleg motsetnad til interessene til verdsimperialismen, som essensielt sett er å utnytte variasjonen i nivået av produksjonskrefter i ulike arenaer i verdsøkonomien for å oppnå monopol-superprofitt.[26]
“Tesane om den revolusjonære rørsle i koloniane og semikoloniale” i Komintern sin sjette kongress, i 1928, representerte eit høgdepunkt i imperialismeteori i mellomkrigstida. Der blei det uttalt at “Heile den økonomiske politikken til imperialismen i relasjon til koloniane vert bestemt av korleis den søkjer å bevare og auke deira avhenge, for å auke deira utnytting, og i størst mogleg grad hindre si uavhengige utvikling…. Den største delen av verdiskapinga som vert pressa ut frå… billeg arbeidskraft” i koloniane og semikoloniane vert eksportert til utlandet, noko som resulterer i ei “utarming av den nasjonale rikdommen i koloniale land.”[27]
Det mest kompliserte teoretiske og praktiske problemet var den klassebaserte antiimperialistiske revolusjonen i dei underutvikla landa. Lenin hadde understreka at opprøret mot imperialismen måtte gjennomføre utviklingsmåla som vanlegvis blei knytte til den nasjonale borgarskapen, men at arten av den “nasjonale revolusjonære” kampen ikkje med naudsyn ville verte bestemt av den nasjonale borgarskapen. Mao Zedong skulle gjere eit viktig bidrag til den antiimperialistiske kampen og den sosialistiske revolusjonen i si “Analyse av klassane i det kinesiske samfunnet” i 1926. Her argumenterte Mao for at den store monopolkapitalistiske borgarskapen, saman med godseigarklassen, danna ein comprador-klasse som fungerte som ein vedheng til internasjonal kapital. Den mindre nasjonale borgarskapen, i mellomtida, var for svak, og søkte hovudsakleg å verte ein stor borgarskap. Revolusjonære styrker var dimed avhengige av småborgarskapen, semiproletariatet, proletariatet, og til slutt bøndene.[28]
Alle desse og dei fleste seinare utviklingane i teorien om imperialisme hadde sitt grunnlag i Lenin. Som Prabhat Patnaik skreiv,
Tydinga av Lenin sin Imperialismen låg i det faktum at det heilt revolusjonerte oppfatninga av revolusjonen. Marx og Engels hadde alt visualisert moglegheita for koloniale og avhengige land som kunne ha sine eigne revolusjonar føre proletariske revolusjonar i metropolane, men desse to setta av revolusjonar blei sett på som skilte frå kvarandre; og både revolusjonen sitt laup i periferien og tilhøve den hadde til den sosialistiske revolusjonen i metropolen forblei uklare. Lenin sin Imperialismen knytte ikkje berre dei to revolusjonstypane, men gjorde også revolusjonen i periferilanda til ein del av prosessen av menneskeslekta som går mot sosialisme. Den såg difor den revolusjonære prosessen som ein integrert heilskap.[29]
Avhenge, ujamn utveksling, det imperialistiske verdsystemet, og globale verdikjeder
Etter den andre verdskrigen hadde det imperialistiske verdsystemet historisk utvikla seg utover dei geopolitisk tilhøva i Lenin si tid. USA var no den udiskutable hegemoniske styrken i det kapitalistiske verdssystemet og starta beinveges ei kald krig dedikert til å “stogge” Sovjetunionen, samtidig som dei undertrykte revolusjon overalt i verda. Eit revolusjonær bylgje av avkolonisering, mykje av det inspirert av marxisme, sveipte likevel over Asia og Afrika etter sigeren av den kinesiske revolusjonen i mai 1949.
I motsetnad til Asia og Afrika, hadde Sør- og Sentral-Amerika relativt få offisielle koloniar, på grunn av deira opprør mot Spania og Portugal i det 19. hundreåret, som førte til opprettinga av suverene statar. Likevel hadde latinamerikanske statar lenge vorte redusert til å vere økonomisk avhengige eller nykoloniale, fyrst av Storbritannia og dinest av USA. Difor var hovudproblemet i regionen å overvinne den økonomiske, politiske, og kulturelle avhenga pålagt av amerikansk imperialisme. Latinamerikansk marxisme, særleg med omsyn til imperialisme, kan seiast å ha hatt sine røter i arbeidet til den peruanske marxisten José Carlos Mariátegui, som skreiv i 1929: “Vi er antiimperialistar fordi vi er marxistar, fordi vi er revolusjonære, fordi vi motset oss kapitalismen med sosialismen… og fordi vi i kampen vår mot utanlandsk imperialisme oppfyller vår plikt til solidaritet med dei revolusjonære massane i Europa.”[30] På det tidspunktet Mariátegui skreiv, var Augusto César Sandinos kamp mot amerikansk intervensjon i Nicaragua i ferd med å vekkje antiimperialistisk medvit over heile Latin-Amerika. Seinare, sigeren av den kubanske revolusjonen i 1959, inspirert av antiimperialismen til José Martí, og utvikla seg til ei kamp for sosialisme, sette revolusjonane mot imperialisme i fokus på nytt i Latin-Amerika, som saman med Asia og Afrika gjorde dette til felles sak.[31]
På grunn av den revolusjonære bylgja på alle tre kontinenta i den tredje verda i dei tidlegare tiåra av perioden etter den andre verdskrigen, blei Lenin sin originale analyse av imperialisme djupna og utvida, utvikla til ein rik global tradisjon som reflekterte mange ulike historiske tilhøve og lokale språk—men som alltid peika på behovet for revolusjonær kamp.
Ein viktig figur i utviklinga av både imperialismeteori og avhenge teori etter den andre verdskrigen var Paul A. Baran, forfattar til The Political Economy of Growth (1957).[32] Baran blei fødd i Nikolaev, Ukraina, i Tsarist-Russland i 1910. Han studerte økonomi ved Plekhanov Institutt for økonomi i Sovjetunionen og ved Universitetet i Berlin, arbeidde også som økonomisk assistent til Friedrich Pollock ved Institutt for sosial forsking i Frankfurt. Seinare emigrerte han til USA og studerte økonomi ved Harvard Universitet under den keynesianske revolusjonen. I perioden før og etter den andre verdskrigen jobba han med den strategiske bombinga i Tyskland og Japan. Etter krigen arbeidde han for Federal Reserve Board og fekk dinest ein fast stilling som professor i økonomi ved Stanford Universitet. Før publiseringa av The Political Economy of Growth held Baran ei rekkje føredrag ved Oxford Universitet, der mykje av boka blei forberedt, og blei tilsett ved det indiske statistiske instituttet i Kolkata.[33] Han var ein sterk støttespelar av den kubanske revolusjonen og hadde stor påverknad på Che Guevara. I 1966 skreiv Baran og Paul M. Sweezy Monopoly Capital: An Essay on the American Economic and Social Order.[34]
Med sitt ekstremt breie bakgrunn vandra Baran ikkje berre inn i imperialismeteoriar frå Lenin, Komintern og Mao, men også erfaringane frå sovjetisk og indisk økonomisk planlegging. Samtidig integrerte han dette med dei nye tilhøva i etterkrigstida. Han var godt plassert for å verke som ein grunnleggjande tenkar i marxistisk avhengeteori. Han argumenterte for at imperialismen hadde “uendeleg forvrengt” og blokkert utviklinga i heile den underutvikla verda.[35] I 1830 utgjorde landa i det som skulle verte kalla den “tredje verda” 60,9 prosent av verda sitt industrielle potensiale. I 1953 hadde dette falle til 6,5 prosent.[36] Ved å introdusere sitt omgrep om økonomisk overskotsproduksjon (i sin enklaste form, “skilnaden mellom samfunnet sin faktiske noverande produksjon og den faktiske noverande konsumet”), forklarte Baran at det underliggande problemet som hindra utvikling i dei underutvikla landa var utsuginga av overskotet av dei store imperialistiske maktene, som så investerte det approprierte overskotet anten i sine eigen økonomiar eller på periferien på ein slik måte at det forsterka deira langsiktige utnytting av dei underutvikla landa.[37] Akkurat som Engels og Lenin, argumenterte Baran for at eit øvre lag av arbeidarar i kapitalen sentrum indirekte fekk utbytte av imperialismen, og dimed danna eit “arbeidsaristokrati” som samla smulane frå det monopolistiske bordet, og som sto i opposisjon til hovuddelen av arbeidarklassen.[38]
Ein viktig komponent av Baran sin avhengeteori var samanlikninga av Japan med India. Japan representerte eit unikt høve av økonomisk utvikling utanfor Europa eller europeiske kvite busetjar-koloniar. Dei imperialistiske maktene hadde konsentrert aksjonane sine i Aust-Asia på 1800-talet hovudsakleg på å undertrykke Kina, og hadde dimed late vere å kolonisere Japan. Med Meiji-restaurasjonen i 1868, som skjedde som svar på vekstmilitære truslar og den tidlege pålegginga av urettferdige traktatar av Vesten, var Japan i stand til å skape det indre sosiale grunnlaget for rask industrialisering, letta med tileigninga av vestleg teknologisk kunnskap. I 1905 vart Japan sin veg mot status som stormakt signalisert av sigeren i den russisk-japanske krigen. I kontrast blei India, som blei kolonisert av britane på 1700-talet, sett under press av britane, og blei plassert i en permanent tilstand av underutvikling eller avhengig utvikling.[39]
Etter Mao, insisterte Baran på at ein comprador-klasse eller stort borgarskap (alliert med store godseierar) i de underutvikla landa var knytt til internasjonal kapital og spelte ei parasittisk rolle i høve til sine eigne samfunn.[40] “Hovudoppgåva for imperialismen i vår tid,” skreiv han, var “å hindre, eller, dersom det er umogleg, å bremse ned og kontrollere den økonomiske utviklinga i underutvikla land.” Han forklarte at “medan det har vore enorme skilnader mellom dei underutvikla landa”, i denne samanhenga, “har den underutvikla verda som heilskap kontinuerleg sendt ein stor del av sitt økonomiske overskot til meir avanserte land på grunn av renter og utbytte. Det verste av alt er likevel at det er svært vanskeleg å sjå kva det har vært for eit større vonde, for så vidt som den økonomiske utviklinga i underutvikla land er bekymra: avvisinga av deira økonomiske overskot av utanlandsk kapital eller den reinvestert av utanlandske selskap.”[41] I nesten alle aspekt var den avhengige økonomien ein enkel “vedheng til den ‘indre marknaden’ til vestleg kapitalisme.”[42] Det einaste utvegen, då, var revolusjon mot imperialisme og etableringa av ei sosialistisk planøkonomi. Her peikte Baran på Kina, som, ved å droppe “ut av verdskapitalismen sin bane,” hadde vorte ei kjelde til “oppmuntring og inspirasjon for alle andre koloniale og avhengige land.”[43]
The Political Economy of Growth blei publisert berre to år etter Bandungkonferansen i 1955, som lanserte den ikkjeallierte rørsla av statar frå den tredje verda, og synte seg å ha enorm innverknad.[44] Sjølv om latinamerikanske land ikkje var ein del av Bandungkonferansen, bidrog det nye synet av den tredje verda til ein eksplosjon av arbeid i marxistisk og radikal avhengeanalyse i Latin-Amerika, som mykje meir konkret var inspirert av den kubanske revolusjonen. Baran vitja Cuba i 1960, saman med Leo Huberman og Sweezy, og møtte Che, som då var president for den nasjonale banken. Che identifiserte seg nært med Baran sin generelle analyse av underutvikling. Som Che skulle erklære i 1965: “Sidan monopolkapitalen tok over verda, har det halde størstedelen av menneskeslekta i fattigdom, medan det delte alle profittane mellom dei mest mektige landa.”[45] Nokre av dei fremste bidragsytarane til avhengeanalysen i Latin-Amerika og Karibia inkluderte Vânia Bambirra, Theotônio Dos Santos, Rodolfo Stavenhagen, Fernando Henrique Cardoso, Pablo González Casanova, Ruy Mauro Marini, Walter Rodney (som sin mest kjente arbeid fokuserte på underutviklinga i Afrika), Clive Thomas og Eduardo Galeano.[46] Tyske-amerikanske økonom Andre Gunder Frank hadde også ein djup innverknad frå og med publiseringa i 1967 av Capitalism and Underdevelopment in Latin America som framheva “utviklinga av underutvikling.”[47]
I Afrika, innførte Samir Amin, ein ung egyptisk-fransk marxistisk økonom, ein fullstendig kritikk av hovudstraums-utviklingsanalyse i sin doktorgradsavhandling frå 1957 (fullført 26 år gamal, same året som Baran si bok blei publisert), som seinare blei publisert med tittelen Accumulation on a World Scale. Han bidrog i etterkant enormt til teoriane om avhenge, ujamn utveksling, og verdssystem. Mykje av Amin sin analyse fokuserte på distinksjonen mellom, på den eine sida, “autosentriske” økonomiar på sentrum av det verdskapitalistiske systemet, styrt av sine eigne interne logiske reglar og utvida reproduksjon, og på den andre sida, “oppdelte” økonomiar i periferien, der produksjonen blei strukturert i høve til behova til de imperialistiske økonomiane. Perifere økonomiar sin oppdelte natur under imperialisme etterlét ein revolusjonær “frikopling” frå det verdsimperialistiske systemet sin logikk som det einaste verkelege alternativet. For Amin, handla det likevel ikkje om ein absolutt separasjon frå verdsøkonomien eller “eineveldig retrett.” Det handla snarare om å frikople seg frå det globale arbeidsverdssystemet organisert rundt eit dominerande sentrum og ei dominert periferi, og å gå over til en meir “polysentrisk” verd.[48]
Ein viktig bidrag til imperialismeteorien var den franske marxistøkonom Arghiri Emmanuel si Unequal Exchange: A Study of the Imperialism of Trade (1969).[49] Ved å argumentere for, i epoken med nykolonialisme, at tilhøvet mellom kjerne-land og dei i periferien var eit tilhøve av ujamn utveksling, slik at eit land fekk meir arbeidsverdi enn eit anna, på grunn av den globale mobiliteten til kapital fylgt av den globale immobiliteten av arbeidskraft, sette Emmanuel sine arbeid i gang ein langsiktig debatt. Denne blei i essens avgjort av Amin med hans forslag om at ujamn utveksling eksisterte når lønnsskilnaden mellom det globale nord og det globale sør var større enn skilnaden mellom produktiviteten deira. Han gjekk vidare med å argumentere for at verdilova no opererte på eit verdsnivå under globalisert monopol-finanskapital.[50]
Den herskande klasserøynda i den underutvikla verda var, ifylgje Amin, ein av “compradorisering og transnasjonalisering,” som kravde nye antiimperialistiske revolusjonære strategiar, ettersom det ikkje lenger fanst ein nasjonal borgarskap som soleis. Ein revolusjonær frikoplingsstrategi under desse tilhøva ville avhenge av “bygging av ein anti-comprador sosial blokk” med sikte på å gjere mogleg eit suverent prosjekt, separert frå kontrollen til det imperialistiske verdssystemet. Når det gjaldt imperialisme og klasse i de avanserte kapitalistiske statane, antyda Amin at Lenin sin teori om arbeidsaristokratiet ikkje gjekk langt nok i å adressere korleis heile den “ujamne internasjonale arbeidsdelinga” skapte breie strukturer som støtta imperialisme innanfor kjerneimperialistiske statar som ikkje berre kunne bortforklarast. Her var det behov for “bygging av ein blokk mot monopol.”[51]
Mykje av marxistisk avhengeteori, frå og med 1970-talet, smelta inn i teorien om verdssystem (seinare var det tale om fleire ulike verdssystem), som Oliver Cox, Immanuel Wallerstein, Frank, Amin, og Giovanni Arrighi var pionerar for.[52] Teorien kom seg over nokre av avgrensingane til avhengeteori ved å oppfatte nasjonalstatar som ein del av eit kapitalistisk verdssystem. Verdssystemet blei difor hovudeininga av analysen, sett på som delt inn i sentra og periferi (samt skaffande for semi-periferi og eksterne område). Men i enkelte versjonar av verds-system teorien, merkantil verds-system teorien, i særskild Arrighi sitt arbeid, gjekk mot imperialismeteorien. I staden reduserte ein internasjonale politisk-økonomiske relasjonar til å ganske enkle gjelde skiftande hegemoni, i tråd med hovudstraumen av internasjonal politisk økonomi.[53]
Alt i 1960-åra hadde radikale politiske økonomar byrja å fokusere på kritikken av multinasjonale selskap, som blei sett på som den globale forma som monopolkapitalen tok, og dimed dei viktigaste drivhjulsbelta for økonomisk imperialisme. Her kom det banebrytande analysen frå Stephen Hymer, som skreiv sitt gjennombrotsskrift i 1960 om The International Operations of National Firms: A Study of Direct Foreign Investment, og som gav ei teori om "multinasjonale selskap," basert på industriell organisasjon og monoponteori, same år som termen først dukka opp. Dette blei følgt av behandling av rollen til multinasjonale selskap og imperialisme i Baran og Sweezy sin Monopoly Capital og i Harry Magdoff og Sweezy sitt “Notes on the Multinational Corporation” (1969). Den globale utviklingsbana til slike selskap blei sentral for heile imperialismeteorien, som i Magdoff sitt The Age of Imperialism: The Economics of U.S. Foreign Policy (1969).[54]
I 1970- og 1980-åra flytta mykje av den utviklande forskinga på imperialisme seg frå politisk økonomi til kulturen sitt rike. I tråd med Joseph Needham sitt tidlegare kritikk av “europosentrismen” i 1960-åra, introduserte Amin i 1989 si svært innverkande kritikk av eurosentrisme, medan Edward Said produserte Orientalism (1978) og “Culture and Imperialism” (1993).[55] Med veksten av økososialisme blei kritikken av imperialisme også utvida til spørsmålet om økologisk imperialisme.[56]
I det tjuefyrste hundreåret har mykje av analysen av økonomisk imperialisme fokusert på den globale arbeidsarbitrasjen og globale verdikjeder. Aldri før har uttak av overskot til det globale nord frå det globale sør vorte så grundig demonstrert i empiriske studiar. Dette kjem frå det faktum at internasjonal utnytting no er meir systematisk enn nokon gong tidlegare: inngrodd i verdikjedane til det globale systemet og inkarnert i eksport av produserte varer frå periferi til semiperiferi til sentrum.[57] Resultatet har vore den voksande betydninga av teoriane om “superutnytting” (det vil seie, nivå av utnytting i den globale sør som overstig det globale gjennomsnittet og underminere dei naudsynte subsistensbehova til arbeidarane i sør) som utvikla seg i arbeidet til tenkjarar som Marini, Amin, John Smith, og Intan Suwandi.[58]
I dag veit vi frå forskinga til Jason Hickel og kollegaene hans at mellom 1995 og 2021 var det globale nord i stand til å utnytte 826 milliardar timar i netto appropriert arbeid. Dette representerer ein verdiskaping på $18,4 billionar i det globale nord sine prisar. Bak dette ligg det faktum at arbeidarar i den globale sør får 87–95 prosent lågare lønningar for tilsvarande arbeid på same ferdigheitsnivå. Den same studien konkluderte med at lønnsskilnaden mellom det globale nord og sør auka, med lønene i nord stigande elleve gonger meir enn lønene i sør mellom 1995 og 2021.[59] Denne forskinga på den moderne globale arbeidsarbitrasjen vert kombinert med nyleg historisk arbeid av Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik som no har dokumentert den astronomiske uttømminga av rikdom under britisk kolonialisme i India. Den anslåtte verdien av denne uttømminga i perioden 1765–1900, akkumulert fram til 1947 (i 1947-prisar) på 5 prosent rente, var $1,925 billionar; akkumulert fram til 2020, summerer det seg til $64,82 billionar.[60]
Det bør understrekast at den moderne nordiske utvandringa av økonomisk overskot frå den globale sør, via den ujamne utvekslinga av arbeidskraft som er lekamleggjort i eksport frå sistnemnde, er i tillegg til den normale nettoflyten av kapital frå utvikla til utviklande land som er dokumentert i nasjonalrekneskap. Dette inkluderer balansen på varehandel (import og eksport), netto utbetalingar til utanlandske investorar og bankar, utbetalingar for frakt og forsikring, og eit breitt spekter av andre innbetalingar til utanlandsk kapital som for royalty og patent. Ifylgje FN sin konferanse for handel og utvikling (UNCTAD) var netto overføringar av finansressursar frå utviklingsland til utvikla land i 2017 heile $496 milliardar. I neoklassisk økonomi er dette kjent som paradokset om den omvende kapitalflyten, eller kapitalen som flyter oppover, som det ineffektivt prøver å bortforklare av ulike tilfeldige faktorar, i staden for å erkjenne realiteten av økonomisk imperialisme.[61]
Då det gjeld den geopolitiske dimensjonen av imperialisme, har fokuset i denne tidsperioden vore på den pågåande nedgangen av amerikansk hegemoni. Analysen har konsentrert seg om Washington sine forsøk, sidan 1991, på å snu dette, støtta av London, Berlin, Paris og Tokyo. Målsettinga er å etablere treeininga av USA, Europa og Japan—med Washington som leiar—som den unipolare globale makta gjennom ein meir “naken imperialisme.” Denne motrevolusjonære dynamikken førte til den noverande nye kalde krigen.[62]
Likevel, til tross for alle utviklingane i imperialismeteori over det siste hundreåret, har det ikkje heller vore sjølve teorien om imperialisme, men den faktiske intensiveringa av det globale nord si utnytting av det globale sør, kombinert med motstand frå sistnemnde, som har gjort seg mest gjeldande. Som Sweezy hevda i Modern Capitalism and Other Essays i 1972, flytta den skarpe punkten til proletarisk motstand avgjort i det tjuande hundreåret frå den globale nord til den globale sør.[63] Nesten alle revolusjonar sidan 1917 har funne stad i periferien av det kapitalistiske verdssystemet og har vore revolusjonar mot imperialisme. Den største delen av desse revolusjonane har skjedd under marxismen sin fane. Alle har vorte utsett for motrevolusjonære tiltak av dei store imperialistiske maktene. USA åleine har intervenert militært i utlandet hundrevis av gonger sidan den andre verdskrigen, primært i den globale sør, og resultert i millionar av dødsfall.[64] I slutten av det tjuande og tidlege tjuefyrste hundreåret er imperialisme og klasse dei primære motsetnadene innåt i kapitalismen.
Den aukande nektinga av imperialisme på venstresida
Den fullstendige eller delvise nektinga av at imperialisme er ein realitet, har ei lang historie på den eurosentriske vestlege venstresida, som startar med det bein fram “sosialimperialistiske” standpunktet frå Fabianselskapet i Storbritannia, og reflektert i sosialsjåvinismen til alle dei viktigaste europeiske sosialdemokratiske partia på den tida av den fyrste verdskrigen. Men med gjenoppvakninga av den vestlege venstresida i perioden etter den andre verdskrigen, særleg på 1960- og 70-talet, tok vestlege sosialistar opp ein sterkt antiimperialistisk haldning, og støtta nasjonale frigjeringskampar over heile verda. Dette byrja falme med nedgangen av rørsla mot Vietnamkrigen på byrjinga av 1970-talet.[65]
I 1973 introduserte Bill Warren i New Left Review tanken om at Marx i “The Future Results of the British Rule in India” (1853) hadde sett imperialismen som ein progressiv kraft, eit syn som Warren erklærte blei reversert av Lenin.[66] Warren si tolking av Marx her var i strid med den langt meir grundige behandlinga frå teoretikarar i USA, India, og Japan frå 1960-åra og framover, som demonstrerte at Marx, frå 1860-åra, hadde erkjent korleis kolonialismen hindra utviklinga i koloniane.[67] Likevel blei det ein utbreidd oppfatning på venstresida at Marx, og til og med Lenin, hadde adoptert synet om Imperialism [as the] Pioneer of Capitalism—undertittelen på Warrens bok som blei publisert posthumt i 1980.[68]
Under dette analysen låg det ei avvising frå den eurosentriske venstresida av konklusjonen om at land i den kapitalistiske kjernen utnyttar dei i periferien, gjennom høgare utvinningsfrekvens av arbeidstakarar i avhengige land, og den påfylgjande tileigninga av store delar av dette enorme overskotet av imperialistiske land i sentrum av systemet. Det har lenge vorte hevda av eurosentriske sosialistar—imot analysen til folk som Lenin, Baran, og Amin—at ein høgare produktivitet i den globale nord veg opp for lønnsskilnaden mellom nord og sør i so stor grad at utnyttingsnivået i nord faktisk er høgare enn i sør.[69] Denne tesen, om eit høgare utnyttingsnivå i nord, har no vorte definitive motprova som eit resultat av empirisk undersøking av einingskostnader og verdien som blei fanga av sentrum frå arbeidskrafta i periferien (og semiperiferi) gjennom ujamn utveksling. Studie etter studie har synt at sjølv då ein tek omsyn til produktivitet/dugleiksnivå, som no er samanliknbare i eksportproduksjon både i det globale sør og i det globale nord (sidan den same teknologien, introdusert av multinasjonale selskap, er nytta), er utnyttingsfrekvensen mykje høgare i det globale sør, med mykje lågare einingskostnader. Faktisk kan den noverande trenden der ein beint fram forkastar heile imperialismeteorien delvis tilskrivast eit forsøk, i møte med denne veksande evidensen, på å unngå faktumet at sentrum superutnyttar periferien ved å forlate heile spørsmålet om imperialisme.
Grunnlaget for kritikkane av økonomisk imperialisme som kjem frå vestlege eurosentriske krinsar har vore avvisinga av Engels og Lenin sin teori om arbeidararistokratiet. Difor har heile omgrepet om at ein seksjon av arbeidarklassen i dei imperialistiske kjernane av det globale økonomien får utbytte av imperialisme generelt vorte sett ut av spill som politisk problematisk. Likevel er det vanskeleg å nekte for eksistensen av ein arbeidsaristokrati på eit vis. Eit teikn på dette er at studie etter studie har bekrefta at AFL-CIO-fagforeiningsleiinga i USA historisk har vore orientert mot forretningsfagforeiningar [business unionism] og er nært knytt til det militærindustrielle-komplekset. Soleis har dei støtta oppunder den etablerte ordninga. AFL-CIO-leiinga har arbeidet med CIA heile den perioden etter den andre verdskrigen for å undertrykke progressive fagforeiningar over heile det globale sør, og støtta dei mest utnyttande regima. Det er ingen tvil om at desse og andre tilhøve, det øvre stratum av arbeid (eller representantar for det) har brukt stillinga si opportunistisk og har motsett seg behova til både majoriteten av arbeidarane i USA og den globale proletariske rørsla som heilskap. Arbeidarleiinga i Europa som har vore tilknytt sosialdemokratiske parti har historisk også vist liknande dragningar.[70]
Den overveldande kvitfargen på leiinga til dei fleste fagforeiningar i vestlege land, og rasismen som er så tydeleg i dei, hjelper også til å forklare reaksjonær støtte til imperialistisk politikk av regjeringane deira.
I lys av slike historiske motsetnader, blei ein ny tilnærming til imperialistisk nekting på venstresida introdusert i Arrighi sin Geometry of Imperialism (1978), som, til tross for tittelen, søkte å nytte omgrepet hegemoni (del av imperialismeteorien) til å avløyse omgrepet imperialisme som heilskap, og redusere det til de geopolitiske aspekta og unngå spørsmålet om internasjonal økonomisk utnytting. For Arrighi var dei gamle imperialismeteoriane, startande med Lenin, “gått ut på dato.” Det som stod att var eit verdsystem som bestod av nasjonalstatar som konkurrerte om hegemoni. I The Long Twentieth Century (1994) unngjekk Arrighi heilt å referere til omgrepet “imperialisme” i samband med den etterkrigstida, og han forlét også omgrepet monopolkapital, via neoklassisk transaksjonskostteori.[71]
Men det var dei kombinerte effektane av fallet av Berlinmuren i 1989, den påfølgjande bølga av globalisering, og Washingtons aggressive draum om ei unipolar rekkefølge som førte til meir opne nektingar av imperialismen på venstresida. Ironisk nok, på ein tid da liberalarane feira ei ny naken imperialisme, kasta mykje av det globale venstresida all kritisk forståing av imperialismeteorien i, til og med i nokre høve, tilby støtte til den nye imperieideologien.[72] Her er det ideologiske hegemoniet som påverkar den vestlege venstresida overalt, godt synleg.[73] I 1990, i artikkelen “Whatever Happened to Imperialism?” antyda Prabhat Patnaik at den “døyvande stilla” kring imperialismen sin politiske økonomi blant europeiske og amerikanske marxistar på 1980-talet og inn i 90-talet, som utgjorde eit skarpt brot med 60- og 70-talet, ikkje var produktet av ein omfattande teoretisk debatt innanfor marxismen. Snarare kunne det verte tilskrive “sjølve styrkinga og konsolideringa av imperialismen.”[74]
Eit døme på retretten frå den vestlege venstresida frå imperialismeteorien er Empire av Michael Hardt og Antonio Negri, publisert av Harvard University Press i 2000, og lovprist i alle framståande media i USA, inkludert New York Times, Time, og Foreign Affairs. Gjennom å adoptere ei perspektiv som eksplisitt reknar verda for å ha ein flat maktstruktur, ikkje heilt ulik det som seinare blei fremma av New York Times-skribent Thomas L. Friedman i 2005 i sitt arbeid The World Is Flat, argumenterte Hardt og Negri for at det hierarkiske imperialismen frå fortida no har vorte avløyst av det “glatte rommet i den kapitalistiske verdsmarknaden.” Det var “ikkje lenger mogleg,” proklamerte dei, “å avgrense store geografiske soner som sentrum og periferien, nord og sør.” Dei gjekk dei så langt som å påstå at “imperialismen faktisk skaper ei strammare innbinding for kapital” ved å hindre kapitalismen sine flate globale tendens. Hardt og Negri fekk seinare den såkalla reglanebaserte, globale konstitusjonelle ordninga, som vart modellert etter USA, og som samstundes blei avvikla og teke ut av sin kontekst, namnet Empire, for å skilje det frå imperialisme.[75]
Hardt og Negri sitt arbeid hjelpte til å inspirere marxistisk geograf David Harveys New Imperialism i 2003. Her endra han imperialismeteorien si retning via Marx sitt omgrep om “opphavleg ekspropriasjon” (eller "den sokalla primitive akkumuleringa"), omdøypt som “akkumulasjon gjennom ran [dispossession].”[76] Ekspropriasjon, assosiert med plyndring eller ran, snarare enn utnytting som er ibuande i den økonomiske prosessen, blei essensen av “den nye imperialismen.” Rolla utnytting spelar i Lenin sin teori om imperialisme, som knyter utnytting direkte til monopolkapitalismen, blei plassert på sidelinja i Harvey sin analyse, noko som førte til hans fantasi om ein “‘New Deal’-imperialisme” eller fornya “god nabo”-politikk som løysinga på internasjonal konflikt. Denne oppfatninga klarte ikkje å sjå imperialisme som dialektisk knytt til kapitalismen og som like grunnleggjande til dette systemet som sjølve søkinga etter profitt.[77]
Skjønt han ofte vert karakterisert som ein viktig teoretikar av imperialismen, forlét Harvey uttrykkeleg kjernen i teorien utvikla av Lenin, Mao, og avhenge-, ujamn utvekslings-, og verdssystemteoretikarane. Harvey klassifiserte hele denne nærast hundreårige tradisjonen som perspektivet til den “tradisjonelle venstresida.” I staden presenterte han sitt eige perspektiv som liknande den av Hardt og Negri sin Empire, som han sa hadde stilt “ein desentralisert konfigurasjon av imperiet som hadde mange nye, postmoderne kvalitetar.”[78] I den grad han likevel var avhengig av den klassiske marxistisk teorien om imperialisme, var det basert på Rosa Luxemburg si oppfatning av imperialisme som erobring og ekspropriasjon av ikkje-kapitalistiske sektorar, spesielt i eksterne områder, som dimed gjev nye marknader for å støtte akkumulasjon varer som dinest vert absorbert inn i det samla kapitalistiske systemet. Imperialisme, i denne synsvinkel, utgjorde ein sjølvoppløysande realitet. Sjølv om den fornya vektlegginga av ekspropriasjon, i Harveys analyse var viktig, var det eit regressivt steg å innføre det på ein slik måte at det overskygga rolla til internasjonal utnytting.[79]
I 2010, i The Enigma of Capital, gjekk Harvey lengre, og argumenterte for at ein “uføresett endring” hadde funne stad som hadde “omvendt den langvarige utarminga av rikdom frå aust, sør-aust og sør-Asia til Europa og Nord-Amerika som har føregått sidan det attende hundreåret—ei uttømming som Adam Smith beklaga med sorg i The Wealth of Nations ... [Dette] har endra tyngdepunktet i kapitalistisk utvikling.”[80] Hans støtte for dette synet var ein rapport frå det amerikanske nasjonale etterretningsrådet om globale trendar 2025, som spådde ein meir multipolar verdsorden. Men medan den rapporten forventa at asiatisk økonomi ville halde fram å vekse relativt raskare enn USA og Europa fram til 2025, i samsvar med nedgangen av amerikansk hegemoni og aukande multipolaritet, peikte den ikkje til ei “omvending” i global kapitalflyt, enno mindre nokon reversering av det historiske uttømminga av kapital frå aust/sør til vest/nord.[81]
Den nyaste estimatet, nemnt ovanfor, av Hickel og kollegaene hans, av $18,4 billionar i verdi teke av det globale nord frå det globale sør i prosessen gjennom ujamn utveksling mellom 1995 og 2021—pluss hundrevis av milliardar dollar i overføring av finansressursar frå utviklingsland til utvikla land kvart år (summert, ifølge UNCTAD, til $977 milliardar i 2012 aleine)—gjer det klart at Harvey si oppfatning av ein “omvending” i den historiske flyten av kapital er illusorisk. Ifølge ei studie av Mateo Crossa utgjorde overføringa av verdi gjennom ujamn utveksling i eksportproduksjonen frå Mexico til USA i 2022 heile $128 milliardar.[82]
I 2014 inkludere ikkje Harvey imperialisme i Seventeen Contradictions of Capitalism. I 2017 kunngjorde han at “imperialisme” bør verte sett på som “en metafor, heller enn noko røynleg.”[83] Eit år seinare fylgde han opp med å seie at han føretrekte Arrighi sin geometriske verdssystem-tilnærming som “forlèt omgrepet imperialisme (eller for den saks skuld den rigide geografien av kjerne og periferi som er utmeisla av verdssystem-teorien) til fordel for ein meir opent og flytande analyse av skiftande hegemoniar innanfor verdsystemet.”[84] På denne måta blei Harvey si “nyimperialisme”-analyse, som frå starten laga for å forlate mesteparten av den klassiske marxistiske imperialismeteorien, integrert med ein hovudstraums-geopolitisk analyse, utan å inkludere omgrepet om sentrum-periferi, nord-sør, og nokon koherent oppfatning om økonomisk imperialisme.
Den kanadiske historikaren og sosiologen Moishe Postone, som i dag er best kjend for sin Time, Labor and Social Domination (1993), presenterte ei analyse i 2006 som skarpt kritiserte anti-imperialistisk teori og politikk. Han skreiv at: “Mange som motsette seg amerikanske politikk,” i Midtøsten og andre stader,
har halde seg til... utilstrekkelege og anakronistiske "antiimperialistiske" konseptuelle rammer og politiske haldningar. I hjartet av denne ny-antiimperialismen er eit fetisjistisk oppfatning av global utvikling—det vil seie, ei konkret forståing av abstrakte historiske prosessar i politiske og aktørmessige vilkår. Den abstrakte og dynamiske dominansen av kapital vert fetisjert på det globale nivået som om den berre vert ført av USA, eller, i nokre variantar, som den er ført av USA og Israel .... Det peikar på overlappande fetisjerte forståingar av verda og tydar at slike forståingar har svært negative konsekvensar for konstitusjonen av en adekvat antihegemonisk-politikk i dag. Denne reaktiverte manikeismen, som er i motsetnad til andre former for motglobalisering, ... er ikkje tilstrekkeleg for den moderne verda og, i nokon høve kan den til og med fungere som ein legitimerande ideologi for det som ein gong var kalla imperialistiske rivaliseringar.[85]
Men ettersom USA utan tvil utgjer det hegemoniske senteret av global monopol-finanskapital som no fører til permanent krigføring i det globale sør, kjem Postone sin påstand om at ein synsvinkel som fokuserer på dette er “fetisjistisk” til å hamne i eit labyrint av motsetnader som ein ikkje kan unngå.[86] Tanken om at antiimperialistisk politikk skal verte erstatta med ein antihegemonisk- og antiglobalisering-politikk kan sjølv verte skulda for å fetisjere ein abstrakt globalisering, og mistar heilt den heile historiske realiteten av imperialismen til no.
De nyaste utviklingane i nektinga av imperialismeteorien av den vestlege eurosentrisk venstresida, no utvida til kritikkar av den antiimperialistiske venstresida, har tett fylgd endringar i den globale ordninga assosiert med fallande amerikansk hegemoni. Etter den store finanskrisa 2007–2009 og den gjenoppvekkande veksten av Kina innførte Barack Obama sin “vending mot Asia.” Dette blei følgd av den nye kalde krigen på Kina som vart innleidd av Donald Trump-administrasjonen, og som blei ført vidare av Joe Biden-administrasjonen. Washington greip til auka nytting av amerikansk finansmakt for å implementere massive sanksjonar på land som blei sett på som utanfor og i opposisjon til USA si makt. Dette blei forsterka av utbrotet av Ukraina-Russland krigen (eller stadfortredar-krigen mellom NATO og Russland) i 2022. Som eit resultat blei synspunkta på imperialisme til ulike tenkjarar på venstresida alvorleg rekonfigurert, som førte til ein meir open avvising av den tradisjonelle kritikken av imperialisme.
Det er i denne historiske konteksten at Chibber, i eit intervju i 2022 i Jacobin, valde å avvise alle dei grunnleggjande elementa i Lenin sin imperialismeteori. Han byrja med å argumentere for at “imperialisme bør verte skilt frå kapitalismen.” Vidare erklærte han at Lenin sitt syn på imperialismen som monopolkapitalisme var “feil,” sidan “i slutten av det 20. hundreåret og tidleg i det 21. hundreåret ikkje førelåg ein systematisk monopoliseringstendens.” Her avslørte Chibber sitt angrep på sjølve omgrepet monopolkapital hans manglande kunnskap om den enorme veksten i dei siste tiåra i konsentrasjonen og sentraliseringa av kapital som er assosiert med den pågåande bylgja av fusjonar, som førte til den kontinuerlege auka av monopolmakt, saman med sentralisering av finans. I 2012 stod dei 200 største føretaka (alle selskap) i USA—ut av ein total på 5,9 millionar selskap, 2 millionar partnarskap, 17,7 millionar ikkje-gards-enkeltpersonføretak, og 1,8 millionar gards-enkeltpersonsføretak—for omtrent 30 prosent av dei amerikanske bruttovinst, og denne delen har raskt auka. Omsetnadane til dei 500 største globale selskapa utgjer no om lag 35–40 prosent av total inntekt globalt.[87] I 2020 stod globale verdikjede (GVK) transaksjonar frå multinasjonale selskap for hovuddelen av globalkontraktene. “GVK-intensiveringa” av eit land, ifølge Verdsbanken, vert styrka i den grad at landets eksport inkluderer importerte innhald frå andre land. Som dei forklarar i The World Development Report 2020: Trading for Development in the Age of Global Value Chains, “[verda] sine største bidragsytarar til GVK-intensivering i perioden 1990–2015 var Tyskland, USA, Japan, Italia, og Frankrike,” med Storbritannia like bak. I sentrum av verda sine globale verdikjeder er difor dei same store imperialistiske maktene (heimen til globale monopolistiske selskap) som på Lenin si tid.[88]
Etter først å ha forkasta omgrepet monopolkapital, kan Chibber gå vidare med å avskaffe ein koherent oppfatning om internasjonal utnytting eller imperialisme. “Internasjonale kapitalflytar utgjer ikkje imperialisme,” skriv han, “det er berre kapitalisme”—som om imperialismen er heilt skild frå dei økonomiske lovene som styrer kapitalismen. Lenin sin teori, vert det sagt, var politisk snarare enn økonomisk, hovudsakleg om “interstatlege konfliktar.” Vidare blei Lenin sin analyse straffeleg “feil” på andre måtar også. Lenin sin analyse (saman med seinare leninistar) er lineær og delt inn i fasar, der alle land måtte gå “gjennom eit kapitalistisk stadium”—ei stilling som, som vi har sett, Lenin uttrykkjeleg avviste. Enno verre var det at Lenin sin kritikk av imperialismen omfatta av omgrepet om arbeidsaristokratiet, som i følgje Chibber “ikkje har nokon tyding for ei generell analyse, korkje av det globale nord eller av global kapitalisme.”[89]
I Chibber sitt syn er “antiimperialisme” definert som kvar “kollektiv handling i ditt [eige] land mot din [eigen] regjering sin militarisme og aggresjon mot andre land.” Dette utgjer ein rein nasjonalt-politisk definisjon, skilt både frå proletarisk internasjonalisme og frå kvar direkte motstand mot lovane for kapitalismens rørsle i monopolstadiet. Det fyl frå denne definisjonen at antiimperialisme er ein nasjonal kamp over aggressive og militaristiske politikk, snarare enn motstand mot imperialisme som system. Totalt sett konkluderer Chibber med at det har skjedd ein forandring frå “ein leninistisk verd til ein kautskiansk verd.” Slik sett, er imperialismen å sjå på i kautskianske vilkår som ein berre nasjonal politikk, som omfattar eininga av landa på sentrum av systemet, og logisk kopla frå spørsmålet om verdsutnytting.[90] Det er ikkje overraskande, er det, at i Chibber si bok frå 2022, The Class Matrix, som fokuserer på klasse i avanserte kapitalistiske samfunn, er det ingen behandling av imperialisme, monopolkapitalisme, eller til og med militarisme.[91]
I kapittelet “Beyond the Theory of Imperialism”, i boka si Into the Tempest, uttalar Robinson seg i liknande ånd då han seier at “Det klassiske bildet av imperialisme som ein relasjon av ekstern dominans er nå utdatert…. Slutten på den omfattande utvidinga av kapitalisme er slutten på den imperialistiske epoken av verdskapitalismen. Systemet er framleis i ferd med å erobre rom, natur og menneske. Men det er ikkje imperialisme i den gamle forstand av rivaliserande nasjonal kapital eller erobring av prekapitalistiske regionar som bør vere tema for analyse i dag.” Snarare vil dei trenge ein teori om global kapitalisme som ville avløyse alt dette, som hovudsakleg fokuserer på skiftande “romlege dynamikkar.”[92]
Nyleg, i artiklar med titlar som “The Unbearable Manicheanism of the ‘Anti-Imperialist’ Left” og “The Travesty of ‘Anti-Imperialism,’” har Robinson søkt å erstatte imperialisme med sitt syn om ein fullstendig globalisert kapitalisme styrt av ein transnasjonal kapitalistisk klasse. Han retta seg mot figurar som Vijay Prashad ved Tricontinental Institute, og avviser all tale om det globale nord utnyttar det globale sør eller “tidlegare tredje verd.” Ein nasjon, hevdar han, i motsetnad til marxistisk teori om imperialisme generelt, kan ikkje utnytte ein annan nasjon.[93] “Imperialisme,” proklamerer Robinson, tyder berre “den brutale utvidinga av kapital med alle politiske, militære og ideologiske mekanismar dette inneber.” Lenin sin imperialismeteori, hevdar han, hadde si «essens» i “rivaliseringa… mellom nasjonale kapitalistklassar” og ikkje kampen om utnyttinga av nasjonane i periferien av den kapitalistiske verda – det som Lenin sjølv, i motsetnad til Robinson, omtalte som “imperialismen sin økonomiske og politiske essens.”[94]
For Robinson har tilstandane for global kapitalisme no endra seg så mykje at det ikkje finst noko tilhøve til den “tidlegare strukturen der kolonikapital frå metropolen ganske enkelt [!] tømte ut meirverdi frå koloniane og deponerte desse tilbake i koloniale kasser.” Det er sant at USA engasjerer seg i militære intervensjonar rundt om i verda, “om vi vil kalle dette imperialisme,” seier han, so er det “er det greitt,” men vi bør ikkje forveksle dette med den tradisjonelle marxistiske teorien om imperialisme som internasjonal utnytting.[95]
På same måte publiserte Gilbert Achcar, professor i utvikling ved Universitetet i London, ei artikkel i The Nation i 2021 med tittelen “How to Avoid the Anti-Imperialism of Fools.” Her skulda han heile den antiimperialistiske venstresida for “leirmentalitet” [campism] det vil seie lojalitet til ei bestemt leir eller blokk, så langt som dei ukontroversielt motsett seg den hybride imperialismen (økonomisk, militær, finansiell og politisk) retta av USA og deira allierte innanfor treeininga mot landa i den globale sør. Dei sosialistane som prinsipielt stod saman med folka i periferien på grunn, og som er mot all militær intervensjon og økonomiske sanksjonar, blei skulda for å kome med “raudfarga unnskyldningar for diktatorar.” Samtidig peika Achcar her og andre stader på at det er heilt passande, etter hans mening, for “progressive antiimperialistar” å støtte militær intervensjon for regimeforandring frå dei vestlege imperialistiske maktene, slik han hadde gjort i høve intervensjonen i Libya i 2011, dersom den er meint å hjelpe påstått progressive rørsler på bakken.[96]
Vestlege venstrefolk, som oftast sosialdemokratar, har retta harde kritikkar mot postrevolusjonære Cuba og Venezuela for deira påståtte moralske, politiske og økonomiske manglar. Slike skuldingar vert reist utanfor ein meiningsfull politisk kontekst, basert hovudsakleg på ukritisk aksept av propagandistiske rapportar frå amerikanske og europeiske media, medan dei stort sett overser deira enorme suksessar. Kritikkane tonar uunngåeleg ned det faktum at begge nasjonane for tida vert utsett for dei mest alvorlege formane for internasjonal kringsetjing. Økonomiske blokadar og finansielle sanksjonar er laga for å nekte desse samfunna sjølv dei mest naudsynte matvarer og medisin, kombinert med periodiske kuppforsøk—all styrt av CIA og Det kvite hus. Likevel vert den fulle omfanget av USA si rolle omgått av ei venstreside som ser ut til å operere i tråd med det Hoover-institusjonen kalla “demokratisk imperialisme.”[97]
Nokre kritikarar av den antiimperialistiske venstresida i dag rettar kritikk mot Amin, og hevdar at det ikkje kan skje ei avkopling frå imperialisme i det heile teke—kva so enn Amin meiner med skapinga av ein meir "polysentrisk verd" som ikkje lenger vert dominert av de imperialistiske metropolane i den globale økonomien. Det kan ikkje herske nokon tvil om at ein meir multipolar verda er i emning i dag. Likevel hevdar Jerry Harris, organisasjonssekretær i GSA, i eit intervju med Bill Fletcher, ein langvarig fagforeiningsmann og medlem av den utøvande styret i GSA, at vegen mot ein multipolar verda er umogleg i notida si fullglobaliserte eller transnasjonale kapitalisme, styrt av ei transnasjonal kapitalistklasse. Ifylgje denne oppfatninga, som er identisk med den til Robinson, er det ingen veg ut av den noverande verdsordenen sidan det ikkje lenger finst røynlege imperialistiske inndelingar eller autonome nasjonalstatar (kanskje unntatt nokre attverande statar som er fråfalne), og difor er det ikkje mogleg med noko utanfor totaliteten av global kapitalisme.[98] Her mislukkast analysen til venstresida sine transnasjonale kapitalteoretikarar i å forstå at kapital, kor mykje det enn ynskjer å gripe om seg, ikkje er i stand til å danne ein global stat. Difor kan det ikkje finnast nokon ekte global kapitalistklasse eller transnasjonal kapitaliststat. Kapitalsystemet, som István Mészáros observerte, er ibuande sentrifugalt og antagonistisk på globalt nivå, uunngåeleg delt i konkurrerande nasjonalstatar. Naturen til denne motsetninga syner seg i dag gjennom det meiningslause forsøket frå USA på å skape eit unipolært system kring seg sjølv, sjølv som hegemoniet svinn, og peiker mot den dødelegaste fasen av imperialismen.[99]
Ein annan teoretisk utvikling som kjenneteiknar den vestlege eurosentriske venstresida, har vore å adoptere ei avskoren form av Lenin sin imperialismeteori, sett på som ein enkel modell for horisontal interimperialistisk konflikt mellom store makter. Her blir Kina og Russland framstilt som eit einskapleg blokk (skjønt dei representerer svært ulike politisk-økonomiske system), involvert i ei imperialistisk rivalisering med treeininga av USA, Europa, og Japan.[100] Mellomnivå eller semiperifere land i den globale sør kjem inn i biletet som “subimperialistiske” makter— eit konsept først introdusert av Marini i samband med avhengeteori, men som no vert nytta på ei heilt anna måte.[101] Imperialisme, i denne nye forståinga, vert ikkje lenger primært assosiert med den globale utnyttande rolla til dei store imperialistiske maktene, som USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia og Japan, som, ved å utgjere sentrum av det kapitalistiske verdisystemet, har dominert den hundreårige historia til imperialisme. I staden vert karakteriseringa av imperialistiske statar utvida til semiperifere og framveksande økonomiar, no klassifisert som imperialistiske eller subimperialistiske, i tråd med tendensen om å sjå imperialisme primært i horisontale istaden for vertikale vilkår.
Ashley Smith, som redaktør for tidsskriftet Spectre, hevdar i ein artikkel for Tempest at USA “er låst i konkurranse,” ikkje berre med Kina og Russland og deira allierte, men også med “subimperiale statar som Israel, Iran, Saudi-Arabia, India og Brasil.”[102] (Ideen om at USA er i konkurranse med Israel vil utan tvil overraske mange!) Likevel, som den marxistiske økonomen Michael Roberts har sagt,
er eg tvilande til at subimperialisme hjelper oss å forstå moderne kapitalisme. Det svekkjer skiljet mellom den kjerneimperialistiske blokka og periferien av dominerte land. Dersom alle land er "litt imperialistiske"... byrjar det å miste gyldigheit som eit nyttig konsept. Sokalla subimperialistiske land har ikkje varige og store overføringar av verdi og ressursar til seg frå svakare økonomiar. I vårt eige arbeid [Roberts og Guglielmo Carchedi] om imperialisme og i empirisk arbeid av andre er denne hierarkiske strukturen for verdioverføring ikkje synleg. India, Kina og Russland overfører faktisk mykje større mengder verdi til den imperialistiske blokka enn Sør-Amerika. Ta BRICS, dei beste kandidatane for å vere “subimperialistiske.” Det finst inga informasjon om signifikante store og langvarige verdioverføringar til dei frå svakare og/eller naboøkonomiar.[103]
Argumentasjonen for interimperialisme avheng blant anna av å framstille Folkerepublikken Kina som ein imperialistisk (og enkel kapitalistisk) makt på same måte som USA, bortsett frå rolla til “sosialisme med kinesiske særtrekk” og heile den kinesiske utviklingsvegen, so vel som prosessar for ujamn gjensidig overføring. Robinson går eit skritt lenger og argumenterer ikkje berre ivrig for at Kina er imperialistisk, men også går saman med New York Times i å svekkje integriteten til nokre av dei som er på den antiimperialistiske venstresida, som Prashad og Tricontinental Institute for Social Research, som uttrykker solidaritet med Kina som eit postrevolusjonært utviklingsland alliert med det globale sør mot imperialisme.[104]
Likevel kan slike forsøk frå den eurosentriske vestlege venstresida for å kalle Kina imperialistisk ikkje kome opp med meir grunnlag enn å merke seg den raske økonomiske veksten til Kina; Kina sin veksande kapitaleksport; tiltaka deira for å styrke sin eigen regionale tryggleik (i møte med å vere innkransa av amerikanske militærbasar og alliansar); og deira kritikk av den imperialistiske reglenebaserte ordenen under USA og Vesten sin dominans. Pierre Rousset i International Viewpoint erklærer at “det finst ingen stor kapitalistisk makt som ikkje er imperialistisk. Kina er ikkje noko unntak.” Men hans forsøk på å gje konkrete døme på dette, med tanke på Kina, vert uvesentleg då det vert sett i ljos av det imperialistiske verdssystemet kommandert av USA og treeininga som heilskap. Slik vert vi leidd til å tru at Kina er imperialistisk, sidan dei “tek opp signifikant maritimt rom” i sin region; styrar Hong Kong (ikkje lenger eit britisk koloni, men attendeført til Kina); blander seg inn i andre land gjennom sitt Belte-veg-initiativ som har som mål å fremje økonomisk utvikling; og har til tider vorte kjend for å nytte gjeld som eit middel for politisk-økonomisk press.[105]
Enno meir utfordrande for dei som prøver å karakterisere Kina som imperialistisk i klassisk forstand, er det faktum at i staden for å søkje å verte med i den USA-dominerte reglenebaserte imperialistiske ordenen eller å erstatte den med det som kan verte rekna som ei ny imperialistisk orden, har den kinesiske utanrikspolitikken vorte retta mot å fremje sjølvbestemming for nasjonar, samtidig som dei motarbeidar blokkpolitikk og militære intervensjonar. Beijing sin tredelte Global Security Initiative, Global Development Initiative, og Global Civilization Initiative utgjer til saman dei leiande forslaga for verdsfred i vår tid.[106] Folkerepublikken Kina har få militærbasar i utlandet, har ikkje utført noko utanlandsk militærintervensjon, og har ikkje delteke i krigar i det heile teke bortsett frå i samband med forsvaret av sine eigne grenser.
I motsetnad til Harvey sine forslag har Kina ikkje tileigna seg økonomisk overskot generert i USA. Derimot er det nøyaktig det motsette som er høvet. Lave arbeidskostnader per eining for varer produsert i det globale sør har ført til ei utviding av bruttoforteneste for multinasjonale selskap frå senteret av systemet, der deira varer vert produsert i Kina og andre utviklingsland og dinest eksportert for å verte konsumert i det globale nord, der den endelege salsprisen på varene er mange gonger den eksportprisen som varene har i produsentlanda. Som Minqi Li har synt, opplevde Kina i 2017 eit nettoarbeidstap i utanrikshandelen (kalkulert som den totale arbeidskrafta som er innebygd i [deira] eksporterte varer og tenester minus den totale arbeidskrafta som er innebygd i [deira] importererte varer og tenester), som var lik førtisju millionar arbeidsår; medan USA opplevde ein netto arbeidsvinst det same året på sekstito millionar arbeidsår.[107] Kina har utvikla seg raskt i desse omstenda, prega av internasjonal superutnytting, takka vere sin opning mot verdsmarknaden, aktiviteten til sin sterke statlege sektor, ein relativt planlagt tilnærming til utvikling samt andre nøkkelfaktorar. Samstundes har mykje av overskotet generert i eksport- og produksjonssektoren i sin økonomi vorte drenert bort, fylt opp lommene til multinasjonale selskap basert i sentrum av verdsøkonomien. På noverande tidspunkt er inntekta per innbyggar i USA 6.5 gongar meir enn i Kina. I denne grunnleggjande omsynet er Kina framleis i stor grad eit utviklingsland.[108]
Alt dette er ikkje for å nekte at Kina har dukka opp som ein stor økonomisk makt som ved hjelp av sin størrelse og sin eige indre vekstdynamikk trugar det USA sitt globale hegemoni, spesielt då det gjeld faktisk økonomisk produksjon. Likevel opprettheld USA og treeininga som heilskap, dei store imperialistiske maktene i sentrum av det kapitalistiske verdssystemet, framleis (om enn raskt minskande) teknologisk, finansielt og militært hegemoni over heile kloden og held fram med å lite på nettutvinning av økonomisk overskot frå det globale sør.
I skarp kontrast til Kina har USA gjennom historia intervenert militært i 101 land, fleire av desse fleire gonger. Sidan den andre verdskrigen har det utført hundrevis av krigar/militære intervensjonar/kupp på fem kontinent. Desse intervensjonane har akselerert sidan oppløysinga av Sovjetunionen og slutten av den kalde krigen. I dag, i samanheng med ein ny kald krig, utvidar Washington sin kjede av militære alliansar som eksplisitt er retta mot å sikre si militære framståande rolle i kvar region av verda. USA har 902 militærbasar i utlandet (med nokre fire hundre av desse som omkransar Kina). Storbritannia, som ein juniorpartner, har på si side 145 utanlandske militærbasar.[109]
Ein artikkel frå juli 2024 med tittelen “The ‘Multipolar World’: A Euphemism to Support Multiple Imperialisms,” skriven av Frederick Thon Ángeles og kollegane hans, publisert i tidsskriftet The Call frå Democratic Socialists of America, skuldar antiimperialistar som uttrykker sympati for Kina og det globale sør for å gjenta feilane frå den andre internasjonalen. Vi får vite at “venstresida som støttar denne nye ‘multipolare verda"‘, og til og med sympatiserer med dei nye imperialistiske maktene (Kina, Russland) eller deira allierte [som Kuba og Venezuela], gjer ikkje meir enn å repetert feila frå høgrefløya av sosialdemokratiet i verda sine krigar og imperialisme i fyrste halvdel av det 20. hundreåret.” Dei som støttar ei polysentrisk eller multipolar verd “forvrenger dei revolusjonære prinsippa i marxismen på ein slik måte at det distanserer dei [den antiimperialistiske venstresida] frå kampen for sosialisme og opnar vegen for krig og øydelegging.”[110]
Her har historia vorte snudd fullstendig opp-ned. Ingen av sosialdemokratiske partia frå den andre Iinternasjonalen som gjekk saman med deira respektive statar i krig over delinga av verda, spesielt over utnyttinga av koloniane, var sympatiske med “jorda sine fordømte.”[111] Berre bolsjevikane i Russland samt den vesle Spartacusligaen danna av Luxemburg og Karl Liebknecht i Tyskland, stod imot den fyrste verdskrigen og allierte seg med den underutvikla verda. Å fylgje Lenin og Luxemburg er ikkje å gjenta feilen til sosialdemokratane frå den andre internasjonalen. Tvert imot: å ta parti med dei imperialistiske nasjonane mot dei underutvikla landa er å gjere ei forbryting mot menneskeslekta lik den som blei gjort av fleirtalet av dei sosialdemokratiske partia frå den andre Internasjonalen. Å stå saman med det globale sør kan ikkje verte sett på som å forvrenge “dei revolusjonære prinsippa i marxismen.” Staden for revolusjon i over ein hundreår har vore periferien, ikkje sentrum av den kapitalistiske verda.
Å ta ei antiimperialistisk haldning tyder sjølvsagt ikkje å forlate klassekampen i dei kjernekapitalistiske nasjonane i seg sjølv—tvert imot. Som Lenin argumenterte, gjeve den uunngåelege røynda av eit arbeidsaristokrati som utgjer det øvste laget i arbeidarrørsla i dei imperialistiske landa, er det naudsynt å gå djupare for å sjå kampen nettopp gjennom perspektivet til dei som er mest undertrykte av kapitalismen og kolonialismen. Det er ingen tilfeldighet at den antiimperialistiske rørsla i USA alltid har hatt sine djupaste røter i den svarte radikale tradisjonen, til dømes tidleg i det 20. hundreåret av W. E. B. Du Bois, og representert i dag av Black Alliance for Peace. Rasisme og imperialisme har alltid vore ibuande knytte saman, med resultatet at kvar genuin antiimperialistisk rørsle er ein rørsle mot rase-kapitalisme [racial capitalism].[112]
For å minne om Lenin på hundreårsjubileet av hans død, la Ruth Wilson Gilmore merke til kor avgjerande Lenin sin kritikk av imperialisme har vore historisk for den svarte radikale kampen i USA. “Universell og internasjonalistisk i ambisjon, knytte denne [svart radikale] rørsla seg saman og delte inspirasjon og analyse med globale antiimperialistiske frigjeringsrørsla. Den organiserte valden frå imperialismen held fram med å forfylgje jorda i form av sine kjøttfulle og spøkelsesaktige restar [fleshy and ghostly remnants] — akkumulert underutvikling — og ibuande i notida sin ulikskap i makt som hastar verdi oppover, via elitar, til den ‘økonomiske nord’, kvar enn eigarane måtte bu.” Urfolk overalt har alltid stått på frontlinja mot kolonialisme/imperialisme. Som Roxanne Dunbar-Ortiz forklarte i An Indigenous Peoples’ History of the United States, blei den genocidale kolonikrigen mot urfolk i USA enkelt samansmelta med amerikansk utanriksimperialisme.[113]
I dag intensiverer det imperialistiske verdssystemet både verdsutnytting og leier oss mot avgrunnen av globalt utrydding gjennom ein planetarisk økologisk naudssituasjon og det aukande sannsynet for ein grenselaus atomkrig. For tenkjarar på venstresida i desse omstende å argumentere for at antiimperialisme er fienden, er å stemme for imperialisme, barbari og utrydding. Som Mariátegui sa, “Vi er antiimperialistar fordi vi er marxistar, fordi vi er revolusjonærar, fordi vi motset oss kapitalismen gjennom sosialisme” — og fordi vi står for menneskeslekta som heilskap.
Henta frå: https://monthlyreview.org/2024/11/01/the-new-denial-of-imperialism-on-the-left/#en49backlink
Noter:
[1] Motstand mot den fyrste verdskrigen inkluderte det italienske sosialistpartiet og det sosialistiske partiet i Amerika, saman med V. I. Lenin sitt bolsjevikiske parti og Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht sin Spartacus-liga. Om tilhøvet mellom oppløysinga av den andre internasjonalen og aktuelle kontroverser, sjå Zhun Xu, “The Ideology of Late Imperialism: The Return of the Geopolitics of the Second International,” Monthly Review 72, nr. 10 (mars 2021): 1–20.
[2] V. I. Lenin, Imperialism: The Highest Stage of Capitalism (New York: International Publishers, 1939). Ved å bruke The Highest Stage i undertittelen sin, nekta Lenin ikkje for eksistensen av former for imperialisme før dette historiske stadiet. I staden framheva han faktumet at det i dei siste åra av det nittande hundreåret hadde oppstått ein heilt ny monopolistisk eller imperialistisk fase av kapitalismen, som representerte ei kvalitativ transformasjon av kapitalistisk produksjon. Han nytta omgrepet imperialisme for å referere samstundes til eit generisk fenomen som var til stades gjennom heile kapitalismens historie og som eit historisk spesifikt stadie. Sjå Lenin, Imperialism, 81–82. Lenin si bok blei først undertitulert The Latest Stage of Capitalism og seinare endra til The Highest Stage of Capitalism, i tråd med det som ser ut til å ha vore intensjonen hans heile tida. Begge undertitlane, Latest og Highest, gav rom for historisk oppståing av meir degenererte overgangsfasar av kapitalismen under hennar lange nedgang og fall—eit forfall som Lenin trudde allereie hadde byrja. Sjølv om Victor Kiernan argumenterte for at referansen til det høgaste stadiet kunne verke å implisere at dette var “den siste fasen”, var det også ope for ei meir historisk betinga tolking. V. I. Lenin, Collected Works (Moskva: Progress Publishers, u.å.), bilete av originalomslaget, 192–93; Victor Kiernan, Marxism and Imperialism (London: Edward Arnold, 1974), 39.
[3] Representativt arbeid som fremjar eitt eller fleire av desse synspunkta inkluderer: William I. Robinson intervjua av Frederico Fuentes, “Capitalist Globalization, Transnational Class Exploitation and the Global Police State,” Links, 19. oktober 2023; William I. Robinson, “The Unbearable Manicheanism of the ‘Anti-Imperialist Left,’” The Philosophical Salon, 7. august 2023; William I. Robinson, “The Travesty of ‘Anti-Imperialism,’” Journal of World-Systems Research 29, nr. 2 (2023), 587–601; William I. Robinson, Into the Tempest (Chicago: Haymarket, 2018), 99–121; Vivek Chibber intervjua av Alexander Brentler, “To Fight Imperialism Abroad, Build Class Struggle at Home,” Jacobin, 16. oktober 2022; Gilbert Achcar, “How to Avoid the Anti-Imperialism of Fools,” The Nation, 6. april 2021; Jerry Harris intervjua av Bill Fletcher, “Why Doesn’t the World Make Sense Any More?,” Znetwork.org, 1. mai 2024; Jerry Harris, “Multi-Polarity: A New Realignment?”, Against the Current, juli–august 2024; Ashley Smith, “As US-China Tensions Mount We Must Resist the Push Toward Interimperialist War,” Truthout, 4. mai 2023; David Harvey, “A Commentary on A Theory of Imperialism,” i Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik, A Theory of Imperialism (New York: Columbia University Press, 2017), 169, 171; Ho-fung Hung, Clash of Empires: From “Chimerica” to the “New Cold War” (Cambridge: Cambridge University Press, 2022); Ho-fung Hung, “Rereading Lenin’s Imperialism at the Time of US-China Rivalry,” Spectre, 10. desember 2021, spectrejournal.com.
[4] Hung, “Rereading Lenin’s Imperialism at the Time of US-China Rivalry”; Hung, Clash of Empires, 62, 65.
[5] Robinson, “Capitalist Globalization, Transnational Exploitation and the Global Police State.”
[6] Karl Marx, “On the Question of Free Trade,” i Karl Marx, The Poverty of Philosophy (New York: International Publishers, 1963), 223.
[7] V. I. Lenin, Imperialism, 107–8, 124; V. I. Lenin, “Imperialism and the Split in Socialism,” Collected Works, vol. 23, 106–7.
[8] Chibber, “To Fight Imperialism Abroad, Build Class Struggle at Home.”
[9] Lenin, “Imperialism and the Split in Socialism”; V. I. Lenin, “The Socialist Revolution and the Right of Nations to Self-Determination (Theses),” Collected Works, vol. 22, 143–56; V. I. Lenin, “Address to the Second All-Russia Congress of the Communist Organizations of the Peoples of the East,” Collected Works, vol. 30, 151–62; V. I. Lenin, “Preliminary Draft Theses on the National and Colonial Questions,” Collected Works, vol. 31, 144–51; V. I. Lenin, “Report of the Commission on the National and Colonial Questions,” Collected Works, vol. 31, 240–45. Ein nyttig hefte publisert i Kina inkluderer den andre, fjerde og femte av desse essaya: V. I. Lenin, Lenin on the National and Colonial Questions: Three Articles (Beijing: Foreign Languages Press, 1975). Lenin si Imperialism: The Highest Stage of Capitalism, som Prabhat Patnaik forklarar, må lesast saman med ovanfor nemnde skrivingar “for å få ei heilskapleg forståing av teorien hans om imperialisme” (Prabhat Patnaik, Whatever Happened to Imperialism and Other Essays [New Delhi: Tulika, 1995], 80).
[10] For ei kort analyse som tar omsyn til denne delen av Lenin sin samla teori og understrekar samanhengen til utviklinga av avhengeteorien, sjå Claudio Katz, Dependency Theory After Fifty Years: The Continuing Relevance of Latin American Critical Thought (Boston: Brill, 2022), 26–29.
[11] Lenin, Imperialism, 88; Lenin, “Imperialism and the Split in Socialism,” 105.
[12] Lenin, Imperialism: The Highest Stage of Capitalism, 89–90. Ein vanlig økonomisk feil fremja av hovudsakleg vestlege marxistiske teoretikarar har vore å antyde, utan reell backing, at Lenin såg imperialisme som eit produkt av kapitaleksport, eller at det hadde si årsak i ein økonomisk kriseteori av noko slag, anten underforbruk eller lova om profittraten sin fallande tendens. I motsetnad til dette, argumenterte Lenin faktisk for at imperialisme var monopolstadiet av kapitalismen og difor var like grunnleggjande for systemet som jakta på profitt. Det trengde altså ingen særskild økonomisk forklaring. Som Oskar Lange skreiv, “Etterspurnaden etter ekstra monopolprofitt [av monopolkapital] er tilstrekkeleg til å forklare den imperialistiske naturen til den moderne kapitalismen. Derfor er spesielle teoriar om imperialisme, som tyder på kunstige konstruksjonar, som Rosa Luxemburg sin teori… heilt overflødige” (Oskar Lange, sitert i Harry Magdoff, Imperialism: From the Colonial Age to the Present [New York: Monthly Review Press, 1978], 279). For ein kritikk av den snevre økonomiske oppfatninga av Lenin sitt arbeid om imperialisme, sjå Prabhat Patnaik, Whatever Happened to Imperialism and Other Essays, 80–101.
[13] Lenin, Imperialism, 88–89, 94–95; Karl Kautsky, “Ultra-Imperialism,” New Left Review 1/59 (januar–februar 1970): 41–46; Paul A. Baran, The Political Economy of Growth (New York: Monthly Review Press, 1957), vii.
[14] Research Unit for Political Economy (RUPE), “On the History of Imperialism Theory,” Monthly Review 59, nr. 7 (desember 2007): 50.
[15] Lenin, “Address to the Second All-Russia Congress of the Communist Organizations of the Peoples of the East,” 151, 158.
[16] RUPE, “On the History of Imperialism Theory,” 43.
[17] Lenin, “The Socialist Revolution and the Right of Nations to Self-Determination (Theses),” 149; Tom Lewis, “Marxism and Nationalism, Part 1” International Socialist Review 14 (oktober–november, 2000), isreview.org.
[18] Sjå Eric Hobsbawm, “Lenin and the ‘Aristocracy of Labor,’” Monthly Review 21, nr. 11 (april 1970): 47–56.
[19] Lenin, “Imperialism and the Split in Socialism,” 115.
[20] Lenin, Imperialism, 13–14.
[21] Lenin, “Imperialism and the Split in Socialism,” 120.
[22] Lenin, “Address to the Second All-Russia Congress of the Communist Organizations of the Peoples of the East,” 151, 158–60.
[23] Lenin, “Preliminary Draft Theses on the National and Colonial Questions,” 145, 148, 150.
[24] Lenin, “Report of the Commission on the National and Colonial Questions,” 240–45; V. I. Lenin, “Comments to the Second Congress of the Communist International on the National and Colonial Question,” Minutes of the Second Congress of the Communist International, Fourth Session, 25. juli 1920, Marxists Internet Archive, marxists.org.
[25] M. N. Roy, “Supplementary Theses on the National and Colonial Questions,” Minutes of the Second Congress of the Communist International, 25. juli 1920, Marxists Internet Archive; RUPE, “On the History of Imperialism Theory,” 44.
[26] “Theses on the Eastern Question,” Resolutions 1922, Fourth Congress of the Communist International, 1922.
[27] “Theses on the Revolutionary Movement in the Colonies and Semi-Colonies,” Sixth Congress of the Communist International, 1928, revolutionarydemocracy.org.
[28] Mao Zedong, “Analysis of the Classes in Chinese Society,” mars 1926, Marxists Internet Archive; RUPE, “On the History of Imperialism Theory,” 46–50.
[29] Prabhat Patnaik, “The Theoretical Significance of Lenin’s Imperialism,” People’s Democracy, 21. januar 2024.
[30] José Carlos Mariátegui, “Anti-Imperialist Viewpoint,” First Latin American Communist Conference, juni 1929, Marxists Internet Archive; José Carlos Mariátegui, An Anthology, Harry E. Vanden og Marc Becker, red. (New York: Monthly Review Press, 2011).
[31] Sjå José Martí, Our America (New York: Monthly Review Press, 1977).
[32] Baran, The Political Economy of Growth.
[33] Om Baran sitt liv og arbeid, sjå John Bellamy Foster, introduksjon til Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, The Age of Monopoly Capital: Selected Correspondence, 1949–1964, Nicholas Baran og John Bellamy Foster, red. (New York: Monthly Review Press, 2017), 13–48.
[34] Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital: An Essay on the American Social and Economic Order (New York: Monthly Review Press, 1966).
[35] Baran, The Political Economy of Growth, 162.
[36] David Christian, Maps of Time (Berkeley: University of California Press, 2004), 406–9, 435; Paul Bairoch, “The Main Trends in National Economic Disparities since the Industrial Revolution,” i Bairoch og Maurice Lévy-Leboyer, red., Disparities in Economic Development since the Industrial Revolution (New York: St. Martin’s Press, 1981), 7–8.
[37] Baran, The Political Economy of Growth, 22–43.
[38] Baran, The Political Economy of Growth, 119.
[39] Baran, The Political Economy of Growth, 140–61; Jon Halliday, A Political History of Japanese Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1975), 17–18.
[40] Baran, The Political Economy of Growth, 170, 195–98, 205, 214–58.
[41] Baran, The Political Economy of Growth, 184, 197.
[42] Baran, The Political Economy of Growth, 174.
[43] Baran, The Political Economy of Growth, 10.
[44] Vijay Prashad, The Darker Nations (New York: New Press, 2007), 31–50. Deler av dette og dei næraste avsnitta byggjer på John Bellamy Foster, “The Imperialist World System: Paul Baran’s The Political Economy of Growth After Fifty Years,” Monthly Review 59, nr. 1 (mai 2007): 1–16.
[45] Che Guevara, “Speech at the Afro-Asian Conference in Algeria,” 24. februar 1965, Marxists Internet Archive; “Statement on Paul A. Baran,” Monthly Review 16, nr. 11 (mars 1965): 107–8.
[46] Sjå særleg Eduardo Galeano, Open Veins of Latin America (New York: Monthly Review Press, 1973); Walter Rodney, How Europe Underdeveloped Africa (Washington, DC: Howard University Press, 1981; original publisert 1972); K. T. Fann og Donald Hodges, red., Readings in U.S. Imperialism (Boston: Porter Sargent, 1971); Ruy Mauro Marini, The Dialectics of Dependency (New York: Monthly Review Press, 2022,.original utgåve, 1973).
[47] Andre Gunder Frank, Capitalism and Underdevelopment in Latin America (New York: Monthly Review Press, 1967).
[48] Samir Amin, Delinking: Toward a Polycentric World (London: Zed Books, 1990), vii, xii, 62–66; Samir Amin, Accumulation on a World Scale (New York: Monthly Review Press, 1974); Samir Amin, Unequal Development (New York: Monthly Review Press, 1976); “Samir Amin (fødd 1931),” i A Biographical Dictionary of Dissenting Economists, Philip Arestis og Malcolm Sawyer, red. (Cheltenham: Edward Elgar, 2000), 1.
[49] Arghiri Emmanuel, Unequal Exchange: A Study of the Imperialism of Trade (New York: Monthly Review Press, 1972). Emmanuel er også kjent for sin artikkel frå 1972, “White-Settler Colonialism and the Myth of Investment Imperialism.” Nybyggarkolonialisme var opprinnelig eit marxistisk omgrep, utvikla i samsvar med Marx, Baran, Maxime Rodinson, og andre. Arghiri Emmanuel, “White-Settler Colonialism and the Myth of Settler Colonialism,” New Left Review 1/73 (mai–juni 1972): 35–57; Maxime Rodinson, Israel: A Colonial Settler-State? (New York: Monad Press, 1973). Om Marx og nybyggarkolonialisme, sjå Redaktørar, “Notes from the Editors,” Monthly Review 75, nr. 8 (januar 2024). For Baran sin behandling av kvite busetjarar, sjå Baran, The Political Economy of Growth.
[50] Samir Amin, “Self-Reliance and the New Economic Order,” Monthly Review 29, nr. 3 (juli–august 1977): 6; Samir Amin, Imperialism and Unequal Development (New York: Monthly Review Press, 1977), 215–217; Samir Amin, Modern Imperialism, Monopoly Finance Capital, and Marx’s Law of Value (New York: Monthly Review Press, 2018).
[51] Amin, Delinking, 33, 90–91, 157–58; Samir Amin, The Long Revolution of the Global South (New York: Monthly Review Press, 2019), 401–2; Aijaz Ahmad, introduksjon til Samir Amin, Only People Make Their Own History (New York: Monthly Review Press, 2019), 27–28.
[52] Sjå særleg Oliver Cox, Capitalism as a System (New York: Monthly Review Press, 1964); Immanuel Wallerstein, The Modern World-System (Orlando, Florida: Academic Press Inc., 1974), 2–13, 347–57; Immanuel Wallerstein, The Capitalist World-Economy (Cambridge: Cambridge University Press, 1979); Samir Amin, Giovanni Arrighi, Andre Gunder Frank, og Immanuel Wallerstein, Dynamics of Global Crisis (New York: Monthly Review Press, 1982).
[53] Giovanni Arrighi, The Geometry of Imperialism (London: Verso, 1983), 171–73.
[54] Stephen Herbert Hymer, The International Operation of National Firms (Cambridge, Massachusetts: MIT Press, 1976); Stephen Herbert Hymer, The Multinational Corporation: A Radical Approach (Cambridge: Cambridge University Press, 1979); Harry Magdoff og Paul M. Sweezy, “Notes on The Multinational Corporation, Part I,” Monthly Review 21, nr. 5 (oktober 1969): 1–13; Harry Magdoff og Paul M. Sweezy, “Notes on The Multinational Corporation, Part II,” Monthly Review (november 1969): 1–13.
[55] Joseph Needham, Within Four Seas: The Dialogue of East and West (Toronto: University of Toronto Press, 1969); Samir Amin, Eurocentrism (New York: Monthly Review Press, 1989, 2009); Edward Said, Orientalism (New York: Pantheon, 1978); Edward Said, Culture and Imperialism (New York: Vintage, 1993). Spørsmålet om eurosentrisme i marxistisk teori vart berørt i Mariátegui, “Anti-Imperialist Viewpoint,” i 1929.
[56] Sjå for eksempel John Bellamy Foster og Brett Clark, “Ecological Imperialism: The Curse of Capitalism,” i Socialist Register 2004: The New Imperial Challenge, Leo Panitch og Colin Leys, red. (New York: Monthly Review Press, 2003), 186–201.
[57] John Smith, Imperialism in the Twenty-First Century (New York: Monthly Review Press, 2016); Intan Suwandi, John Bellamy Foster, og R. Jamil Jonna, “Global Commodity Chains and the New Imperialism,” Monthly Review 70, nr. 10 (mars 2019): 1–24; Intan Suwandi, Value Chains (New York: Monthly Review Press, 2019), 1–24; Jason Hickel, Morena Hanbury Lemos, og Felix Barbour, “Unequal Exchange of Labour in the World Economy,” Nature Communications 15 (2024); Jason Hickel, Christian Dorninger, Hanspeter Wieland, og Intan Suwandi, “Imperialist Appropriation in the World Economy: Drain from the Global South through Unequal Exchange, 1990–2019,” Global Environmental Change 72 (mars 2022): 1–13; Zak Cope, Divided World Divided Class (Montreal: Kersplebedeb, 2015); Mateo Crossa, “Unequal Value Transfer from Mexico to the United States,” Monthly Review 75, nr. 5 (oktober 2023): 42–53; Michael Roberts, “Further Thoughts on the Economics of Imperialism,” The Next Recession, 23. april 2024; John Bellamy Foster og Robert W. McChesney, The Endless Crisis (New York: Monthly Review Press, 2012).
[58] Marini, The Dialectics of Dependency, 130–36; Smith, Imperialism in the Twenty-First Century, 219–23.
[59] Hickel, Lemos, og Barbour, “Unequal Exchange of Labour in the World Economy”; Phie Jacobs, “Rich Countries Drain ‘Shocking’ Amount of Labor from the Global South,” Science, 6. august 2024.
[60] Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik, “The Drain of Wealth: Colonialism Before the First World War,” Monthly Review 72, nr. 9 (februar 2021): 15.
[61] FN sin konferanse for handel og utvikling (UNCTAD), “Topsy-Turvy World: Net Transfer of Resources from Poor to Rich Countries,” Policy Brief nr. 78 (mai 2020); Harry Magdoff, “International Economic Distress and the Third World,” Monthly Review 33, nr. 11 (april 1982) 8–13; Robert Lucas, “Why Doesn’t Capital Flow from Rich to Poor Countries?,” American Economic Review 80, nr. 2 (mai 1990): 92–96.
[62] John Bellamy Foster, Naked Imperialism (New York: Monthly Review Press, 2006); John Bellamy Foster, John Ross, Deborah Veneziale, og Vijay Prashad, Washington’s New Cold War: A Socialist Perspective (New York: Monthly Review Press, 2022); John Bellamy Foster, “The New Cold War on China,” Monthly Review 73, nr. 3 (juli–august 2021): 1–20.
[63] Paul M. Sweezy, Modern Capitalism and Other Essays (New York: Monthly Review Press, 1972), 147–65.
[64] U.S. Congressional Research Services, Instances of Use of United States Armed Forces Abroad, 1798–2023, 7. juni 2023; David Michael Smith, Endless Holocausts (New York: Monthly Review Press, 2023).
[65] Bernard Semmel, Imperialism and Social Reform (Garden City, New York: Doubleday, 1960).
[66] Horace B. Davis, Nationalism and Socialism (New York: Monthly Review Press, 1967), 59–73; Kenzo Mohri, “Marx and ‘Underdevelopment,’” Monthly Review 30, nr. 11 (april 1979): 32–43; Sunti Kumar Ghosh, “Marx on India,” Monthly Review 35, nr. 8 (januar 1984): 39–53.
[67] Bill Warren, “Imperialism and Capitalist Industrialization,” New Left Review 181 (1973): 4, 43, 48, 82, Karl Marx og Frederick Engels, On Colonialism (New York: International Publishers, 1972), 81–87.
[68] Bill Warren, Imperialism: Pioneer of Capitalism (London: Verso, 1980): 97–98. Den misforståtte oppfatninga om at Lenin ogso såg imperialisme som ein pioner for utvikling finn ein ogso hjå Albert Szymanski, The Logic of Imperialism (New York: Praeger, 1983), 40.
[69] Til dømes, Geoffrey Kay, som då var førelesar i økonomi ved Universitetet i London, skreiv at basert på sin høgare produktivitet (og vekt på relativt meirverdi), “er utbyttet sin grad i dei avanserte landa, generelt sett, høgare enn den i den underutvikla verda.” Geoffrey Kay, The Economic Theory of the Working Class (New York: St. Martin’s Press, 1979), 52. Sjå også Ernest Mandel, Late Capitalism (London: Verso, 1975), 354; Charles Bettelheim, “Appendix I: Theoretical Comments,” i Arghiri Emmanuel, Unequal Exchange, 302–4; Alex Callinicos, Imperialism and Global Political Economy (London: Polity, 2009), 179–81; og Joseph Choonara, Unraveling Capitalism (London: Bookmarks, 2009), 34–35. For ein generell tilbakevising av slike synspunkt sjå Smith, Imperialism in the Twenty-First Century.
[70] Jeff Schuhrke, Blue-Collar Empire: The Untold Story of Labor’s Global Anticommunist Crusade (London: Verso, 2024); Kim Scipes, The AFL-CIO’s Secret War Against Developing Country Workers (Lanham, Maryland: Lexington Books, 2011); Paul Buhle, Taking Care of Business: Samuel Gompers, George Meany, Lane Kirkland, and the Tragedy of American Labor (New York: Monthly Review Press, 1999).
[71] Arrighi, The Geometry of Imperialism, 171–73; Giovanni Arrighi, The Long Twentieth Century (London: Verso, 1994). For ein kritikk av transaksjonskostnadsteori i denne samanhengen sjå John Bellamy Foster, Robert W. McChesney, og R. Jamil Jonna, “Monopoly and Competition in Twenty-First Century Capitalism,” Monthly Review 62, nr. 11 (april 2011): 27–31.
[72] For ein kritikk av humanitær imperialisme, sjå Jean Bricmont, Humanitarian Imperialism (New York: Monthly Review Press, 2006).
[73] Om venstresida si underkasting under den ideologiske hegemoniet til kapital, der imperialisme er involvert, sjå Domenico Losurdo, Western Marxism: How It Was Born, How It Died, and How It Can Be Reborn (New York: Monthly Review Press, 2024), 75–77, 188–89, 209–10, 227.
[74] Prabhat Patnaik, “Whatever Happened to Imperialism?,” Monthly Review 42, nr. 6 (november 1990): 4.
[75] Michael Hardt og Antonio Negri, Empire (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 2000), 178, 234, 332–35; John Bellamy Foster, “Imperialism and ‘Empire,’” Monthly Review 53, nr. 7 (desember 2001): 1–9; Atilio A. Boron, “‘Empire’ and Imperialism: A Critical Reading of Michael Hardt and Antonio Negri (London: Zed, 2005); Losurdo, Western Marxism, 184, 209–11, 230, 255. Den flate verda-hypotesen blei utvida av Friedman, som misvisande hevda at dette også stemte overeins med Marx og Engels. Thomas Friedman, The World Is Flat (New York: Farar, Strauss, and Giroux, 2005).
[76] David Harvey, The New Imperialism (Oxford: Oxford University Press, 2003), 137–82. Om Marx sin preferanse for omgrepet “original ekspropriering” framfor “såkalla primitiv [original] akkumulering” av klassisk-liberal politisk økonomi, sjå Ian Angus, “The Meaning of ‘So-Called Primitive Accumulation,’” Monthly Review 74, nr. 11 (april 2023): 54–58.
[77] Harvey, The New Imperialism, 209.
[78] Harvey, The New Imperialism, 6–7, 137–40, 137–49; David Harvey, The Limits to Capital (London: Verso, 2006), 427–45; Rosa Luxemburg, The Accumulation of Capital (New York: Monthly Review Press, 1968).
[79] Luxemburg sin teori om akkumulering var basert på tanken om at kapitalismen ikkje kunne eksistere som eit sjølvstendig system og måtte erobre “tredje marknader” for å reprodusere seg. Harvey, The New Imperialism, 6–7,137–40, 137–49, 299; Harvey, The Limits to Capital, 427–45; Luxemburg, The Accumulation of Capital. Om forskjellane mellom Lenin og Luxemburg sine imperialismeteoriar, sjå Magdoff, Imperialism: From the Colonial Age to the Present, 263–73.
[80] David Harvey, The Enigma of Capital (Oxford: Oxford University Press, 2010), 34–35; David Harvey, “A Commentary on A Theory of Imperialism,” 169–71.
[81] U.S. National Intelligence Council, Global Trends 2025 (Washington, DC: U.S. Government Printing Office, november 2008): 4.
[82] Hickel, Lemos, og Barbour, “Unequal Exchange of Labour in the World Economy,” 15–17; Crossa, “Unequal Value Transfer from Mexico to the United States,” 50; UNCTAD, “The Topsy-Turvy World.”
[83] David Harvey sitert i Salar Mohandesi, “The Specificity of Imperialism,” Viewpoint, 1. februar 2018.
[84] David Harvey, “Realities on the Ground: David Harvey Replies to John Smith,” Review of African Political Economy, 5. februar 2018, roape.net.
[85] Moishe Postone, “History and Helplessness: Mass Mobilization and Contemporary Forms of Anticapitalism,” Public Culture 18, nr. 1 (2006): 96–97; Moishe Postone, Time, Labor, and Social Domination: A Reinterpretation of Marx’s Critical Theory (Cambridge: Cambridge University Press, 1996).
[86] Postone sitt argument retta seg mot Noam Chomsky og Naomi Klein for kritikk, med fokus på deira grein om rolla til USA og Israel i Midt-Austen.
[87] Foster, McChesney, og Jonna, “Monopoly and Competition in Twenty-First Century Capitalism.”
[88] Verdsbanken, World Development Report 2020: Trading for Development in the Age of Global Value Chains (Washington, DC: International Bank for Reconstruction and Development, 2020), 15, 19, 26; Benjamin Selwyn og Dara Leyden, “World Development under Monopoly Capitalism,” Monthly Review 73, nr. 6 (november 2021): 21–24.
[89] Chibber, “To Fight Imperialism Abroad, Build Class Struggle at Home.”
[90] Chibber, “To Fight Imperialism Abroad, Build Class Struggle at Home.” Chibber sin analyse fyl Kautsky sin teori om ultraimperialisme, som separerte omgrepet imperialisme frå verdsutnytting. Sjå Anthony Brewer, Marxist Theories of Imperialism (London: Routledge, 1990), 130.
[91] Vivek Chibber, The Class Matrix (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 2022).
[92] Robinson, Into the Tempest, 99–121. Om dei empiriske svakheitene ved transnasjonal-kapital-tesen, sjå Samir Amin, “Transnational Capitalism or Collective Imperialism?,” Pambazuka News, 23. mars 2011; Ha-Joon Chang, Things They Don’t Tell You About Capitalism (New York: Bloomsbury, 2010), 74–87; Ernesto Screpanti, Global Imperialism and the Great Crisis (New York: Monthly Review Press, 2014), 57–58.
[93] Robinson, “The Unbearable Manicheanism of the ‘Anti-Imperialist’ Left,”; Robinson, “Capitalist Globalization, Transnational Class Exploitation, and the Global Police State”; Robinson, “The Travesty of ‘Anti-Imperialism,'” 592.
[94] William I. Robinson, Global Capitalism and the Crisis of Humanity (Cambridge: Cambridge University Press, 2014), 126; Lenin, “Imperialism and the Split in Socialism,” 115.
[95] Robinson, “Capitalist Globalization, Transnational Exploitation and the Global Police State.”
[96] Gilbert Achcar, “How to Avoid the Anti-Imperialism of Fools,” The Nation, 6. april 2021; Roger D. Harris, “Anti-Anti-Imperialism: Gilbert Achcar’s Leftist Imperialism with Caveats,” Mint Press, 1. juni 2021; Gilbert Achcar, “Reflections of an Anti-Imperialist After Ten Years of Debate,” New Politics, september 2021, newpol.org; Gilbert Achcar, “Libya: A Legitimate and Necessary Debate from an Anti-Imperialist Perspective,” Le Monde diplomatique, 28. mars 2011, mondediplocom.
[97] Gabriel Hetland, “Why Is Venezuela Spiraling Out of Control?” NACLA, 15. april 2017, nacla.org; Jordan Woll, “Jacobin Magazine Attacks Venezuela, Cuba, and TeleSur,” Liberation News, 12. juni 2017, liberationnews.org. I ein nyare artikkel i Sidecar, ein nettpublikasjon knytta til New Left Review, gjer Gabriel Hetland ikkje berre gjentek dei ekstremt forvrengte kritikkane av Venezuelas 2024-valg frå det imperialistiske mediesystemet, men han gjer det klart at hovudbekymringa er “at sosialdemokratiske politikkar” vil bli sett på som “uhaldbare i det tjueførste hundreåret.” All støtte til Venezuela må derfor bli overlate av hensyn til sosialdemokratisk politikk—selv om ekstreme amerikanske sanksjonar og kuppforsøk blir erkjenner. Gabriel Hetland, “Fraud Foretold?,” Sidecar, 21. august 2024. For eit alternativt syn, sjå Drago Bosnic, “Venezuelan Presidential Election from a Serbian Observer’s Perspective—Interview,” BRICS Portal, 26. august 2024. Om “demokratisk imperialisme” sjå Stanley Kurtz, “Democratic Imperialism: A Blueprint,” Hoover Institution, 1. april 2003.
[98] Harris, “Why Doesn’t the World Make Sense Any More?”; Alessandro Borin, Michelle Mancini, og Daria Taglioni, “Measuring Countries and Sectors in GVC,” World Bank Blogs, 22. november 2021, worldbank.org.
[99] István Mészáros, “The Uncontrollability of Global Capital,” Monthly Review 49, nr. 9 (februar 1998): 32; István Mészáros, Socialism or Barbarism (New York: Monthly Review Press, 2001), 28–29. Robinson forlèt røynda heilt i si teori om den “emergente transnasjonale kapitalistiske staten.” Robinson, Global Capitalism and the Crisis of Humanity, 65–69.
[100] Hung, “Rereading Lenin’s Imperialism at the Time of U.S.-China Rivalry”; Hung, Clash of Empires, 62, 65.
[101] Ilya Matveev, “We Live in a World of Growing Interimperialist Rivalries,” Jacobin, mai 2024; Ashley Smith, “Imperialism and Anti-Imperialism Today,” Tempest, 24. mai 2024.
[102] Michael Roberts, “50 Years of Dependency Theory,” The Next Recession, 4. november 2023; Guglielmo Carchedi og Michael Roberts, “The Economics of Modern Imperialism,” Historical Materialism 29, nr. 4 (2021): 23–69; Andrea Ricci, “Unequal Exchange in the Age of Globalization,” Review of Radical Political Economics 51, nr. 2 (2019).
[103] I “The Travesty of ‘Anti-Imperialism'” i Journal of World-Systems Research, gjentar Robinson baktalinga av Prashad som er retta mot han av etablerte medieorgan, inkludert The Daily Beast og New Lines Magazine (og meir nyleg, sidan Robinson sin artikkel først vart publisert, av New York Times), som involverer store økonomiske donasjonar til Tricontinental Institute for Social Research, der Prashad er administrerande direktør. Donasjonane det er snakk om kjem frå Roy Singham, leiar for Tricontinentals internasjonale rådgivande styre og ein kjend person med lang historie med anti-rasekapitalistisk, anti-imperialistisk, og sosialistisk aktivisme i USA og rundt om i verda, som gjorde sitt frå bretonnning i programvareutvikling. Avhengig av New Cold War, McCarthyistiske angrep frå det kommersielle medielandskapet, for sine sympatier for sosialisme med kinesiske kjenneteikn, så vel som sin økonomiske støtte til Tricontinental og andre venstreorganisasjonar over heile verda, påstår Robinson at Prashad “ser ut til å vere politisk kompromittert” på grunn av Tricontentals aksept av donasjonar frå Singham. Det er sant at sett frå det imperialistiske synspunktet er slike donasjonar illegitime i den grad dei kjem i konflikt med Washington sin nye kalde krig. Robinson sin påstand om at Prashad dermed “politisk kompromittert” gjev inga meining frå eit anti-imperialistisk synspunkt, der aksept av slik finansiering er heilt i samsvar med ein grunnleggjande kritikk av det imperialistiske verdsystemet. Robinson, “The Travesty of ‘Anti-Imperialism,'” 592; “A Global Web of Chinese Propaganda Leads to a U.S. Tech Mogul,” New York Times, 10. august 2023; Vijay Prashad, “My Friends Prabir and Amit and in Jail in India for their Work in the Media,” Counterpunch, 4. oktober 2023.
[104] Ruy Mauro Marini, “Brazilian Sub-Imperialism,” Monthly Review 23, nr. 9 (februar 1972): 14–24.
[105] Pierre Rousset, “China: A New Imperialism Emerges,” International Viewpoint, 18. november 2021.
[106] Sjå Redaktørar, “Notes from the Editors,” Monthly Review 75, nr. 6 (november 2023).
[107] Minqi Li, “China: Imperialism or Semi-Periphery?,” Monthly Review 73, nr. 3 (juli–august 2021): 57. Ein feil i den originale teksten refererte til berekningane av Kinas netto arbeidskrafttap til å inkludere “ikkje berre det netto arbeidskraftoverførselen som kjem frå Kinas ugunstige arbeidsvilkår, men også arbeidskrafta innbakt i Kinas ‘handelsoverskot’” (Li, “China: Imperialism or Semi-Periphery?,” 56). Om metodologien, sjå Minqi Li, China in the 21st Century (London: Pluto, 2015): 200–2. Sjå også Foster og McChesney, The Endless Crisis, 165–74; Suwandi, Jonna, og Foster, “Global Commodity Chains and the New Imperialism.”
[108] “Samanlikning av USA og Kina etter økonomi,” Statistics Times, 29. august 2024.
[109] “Hyper-Imperialism: A Decadent New Stage,” Tricontinental Institute, 23. januar 2024; U.S. Congressional Research Service, Instances of Use of United States Armed Forces Abroad, 1798–2023, 7. juni 2023; John Pilger, “There Is a War Coming Shrouded in Propaganda,” John Pilger (blogg), 1. mai 2023, braveneweurope.com.
[110] Frederick Thon, Manuel Rodríguez Banchs, og Jorge Lefevre Tavárez, “The ‘Multipolar World’: A Euphemism for Multiple Imperialisms,” The Call, 6. juli 2024, socialistcall.com.
[111] Frantz Fanon, The Wretched of the Earth (New York: Grove Press, 1963).
[112] “Principles of Unity,” Black Alliance for Peace, blackallianceforpeace.com. For Du Bois sine anti-imperialistiske essay under den fyrste verdskrigen og etterpå, som er bemerkelsesverdige som kritikk av rasekapitalisme og imperialisme, sjå W. E. B. Du Bois, Darkwater (Mineola, New York: Dover, 1999): Charisse Burden-Stelly, “Modern U.S. Racial Capitalism: Some Theoretical Insights,” Monthly Review 72, nr. 3 (juli–august 2020): 8–20.
[113] Ruth Wilson Gilmore, “On the Centenary of Lenin’s Death,” Verso (blogg), 25. januar 2024; Roxanne Dunbar-Ortiz, An Indigenous Peoples’ History of the United States (Boston: Beacon, 2014), 162–77.