Som sjølvstendige geografiske einingar har Det indiske havet og Stillehavet lenge vore åtskilde. Med opninga av den store navigasjonstida, har biogeografiske og etnografiske studiar kombinert Det indiske havet og Stillehavet, og på den måta har dei to vorte integrert til eit maritimt økosystem. Sidan den gongen har spreiinga av den geopolitiske diskursen transformert det indiske Stillehavet frå ein biogeografisk til ein geostrategisk region.[1]
Sidan byrjinga av det tjueførste hundreåret, medan den strategiske posisjonen til den indiske Stillehavsregionen har vorte lyfta, har termen Indo-Stillehavet dukka opp og vekt interesse og diskusjon i akademiske og strategiske kretsar. Det vert generelt trudd at den første offisielle nyttinga av den breie forståinga av ein geopolitisk samling av Det indiske og Stillehavet blei gjort av den seinare japanske statsministeren Shinzo Abe. I august 2007 etterspurde Abe eit “breiare Asia” som strakk seg over Stillehavet og Det indiske hav — “hav av fridom og velstand, som vil vere open og transparent for alle” — i ei tale til den indiske parlamentet.[2] Sjølv om Abe ikkje eksplisitt nemnde konseptet Indo-Stillehavet, gav han den innleiande inspirasjonen til den amerikanske Indo-Stillehavsstrategien.
I november 2017, medan han deltok på Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC) Business Leaders’ Summit i Vietnam, offentleggjorde dåverande amerikanske president Donald Trump formelt planen om å byggje eit “fritt og ope Indo-Stillehav.”[3] I desember 2017 gav Trump-administrasjonen ut den nasjonale tryggingsstrategien til USA, der det vart klargjort at "Indo-Stillehavet" spesifikt syner til superregionen som strekkjer seg frå vestkysten av India til Stillehavskysten av USA.[4] I februar 2018 underskreiv Trump den amerikanske strategiske ramma for Indo-Stillehavet, formulert av USA sitt nasjonale tryggingsråd som den strategiske målet og handlinga for rettleiing for USA i Indo-Stillehavsregionen.[5]
I juni 2019 gav det amerikanske forsvarsdepartementet ut ein strategirapport for Indo-Stillehavet. Rapporten opnar med å seie at “mellomstatleg strategisk konkurranse, definert av geopolitisk rivalisering mellom frie og undertrykkande visjonar for verdsordenen, er det primære omsynet for USA sin nasjonale tryggleik” og stadfestar at USA vil nå dei regionale måla sine gjennom førebuing, partnarskap og gjennom å fremje ei nettverksskapt region.[6] Som i det fyrste strategiske dokumentet for Indo-Stillehavet offentleg gjeve ut av den amerikanske regjeringa, speglar rapporten planar frå øvst i det amerikanske militæret i Indo-Stillehavet, planar om å førebu for krigar mellom stormaktene og for fredeleg strategisk konkurranse, og markerer danninga av den amerikanske “Indo-Stillehavsstrategien.” Biden-administrasjonen gav ut USA sin Indo-Stillehavsstrategi i februar 2022 og understreka at USA “vil fokusere på kvart hjørne av regionen, frå Nordaust-Asia og Søraust-Asia til Søraust-Asia og Oseania, inkludert Stillehavet sine øyar" og definerte måla og handlinga for spesifikke regionar og land.[7] På den måta har "Indo-Stillehavsstrategien,” som formelt sett blei føreslått og systematisk utdjupa av Trump-administrasjonen, og dinest heilt overteke og vidare forbetra av Biden-administrasjonen, vorte den strategiske retningslinja som USA fyl i Indo-Stillehavs-superregionen.
Moglegheiter for framtidig utvikling i Indo-Stillehavet
Indo-Stillehavet spelar ei viktig rolle i det globale økonomiske systemet. Det omfattar 65 prosent av verda sine hav og 25 prosent av verda sine land, og er heimen til meir enn halvparten av verdas befolkning, inkludert 58 prosent av ungdommen. Indo-Stillehavet bidreg med to tredelar av den globale veksten i bruttonasjonalprodukt (BNP) og står for 60 prosent av det globale BNP. Det inkluderer verda sine største økonomiar (USA, Kina og Japan) og seks av dei raskast vaksande økonomiane (India, Kambodsja, Laos, Burma, Nepal og Filippinane). Indo-Stillehavet er den mest dynamiske regionen i den globale økonomien og ein viktig motor for verda sin økonomiske vekst.
Indo-Stillehavet-regionen har omfattande samarbeidsmekanisme for regional økonomisk samarbeid på fleire nivå. Lenge før konseptet Indo-Stillehavet blei introdusert, har multilaterale samarbeidsmekanismar som APEC-møter, ASEAN-toppmøtet, East Asia Summit (EAS) og toppmøte for leiarar halde av ASEAN og regionale land vore hovudplattformer for handtering av Asia-Stillehavet-saker og fremjing av samarbeid i Asia-Stillehavet-regionen. Med gradvis implementering av den amerikanske Indo-Stillehavet-strategien har Regional Comprehensive Economic Partnership (RCEP), Comprehensive and Progressive Trans-Pacific Partnership (CPTPP) og the Indo-Pacific Economic Framework (IPEF) vorte dei viktigaste mekanismane for samarbeid kring Indo-Stillehavet-økonomi.
RCEP vart sett i verk i november 2020 og inkluderer ti ASEAN-land pluss Australia, Kina, Japan, Sør-Korea og New Zealand. RCEP står for om lag 30 prosent av verda si totale befolkning, BNP og handel med varer. Full gjennomføring av avtalen for dei femten partane markerer at verdas mest folkerike frihandelsområde, med den største økonomiske og handelsskalaen og det største potensialet for utvikling, har gått inn i ein ny fase. Som ein tradisjonell frihandelsavtale har den som mål å redusere ulike former for handelshinder mellom medlemslanda og skape fleire handels- og investeringsmoglegheiter, med storleik og inkludering som særskilde trekk. Det er breie skilnader mellom RCEP-medlemslanda, frå høginntektsland som Japan og Singapore til låginntektsland som Laos og Myanmar, og frå produsentar av fabrikkvarer til produsentar av ressursbaserte produkt. Med omsyn til nasjonale tilhøve i ulike land, gjev RCEP spesiell og differensiert behandling til dei som er minst utvikla, og maksimerer balansen mellom krava frå alle partane. Mangfaldet blant medlemmene bestemmer inkluderinga og fleksibiliteten til RCEP.[8]
CPTPP vart opphavleg grunnlagd i Trans-Pacific Partnership Agreement (TPP) som vart nådd av tolv land, inkludert Dei sameinte statar, Japan, og Canada, i 2015. Denne frihandelsavtalen vart rekna som ein av dei viktige prestasjonane til Barack Obama si administrasjon. Den 23. januar 2017, etter at Trump tok over embetet, skreiv han under ein presidentordre som offisielt kunngjorde trekkinga av USA frå TPP. Sida den gongen har dei gjenværande elleve medlemmane, under leiing av Japan, halde fram med TPP, og skreiv under ein ny handelsavtale den 8. mars 2018, kjend som CPTPP. Det er ingen skilnad mellom CPTPP og TPP når det gjeld marknadstilgang, tilrettelegging av handel, e-handel, og handelstenester. Den største skilnaden er at CPTPP suspenderer rundt tjue føresegner i TPP om investering, immateriell eigedom, offentleg innkjøp, gjennomsikt, og kamp mot korrupsjon. Den 30. desember 2018 trådde CPTPP, signert av elleve land, inkludert Japan, Canada, Australia, Chile, New Zealand, Singapore, Brunei, Malaysia, Vietnam, Mexico, og Peru, offisielt i kraft. CPTPP dekker ein befolkning på 498 millionar, og summen av totalt BNP utgjer 13 prosent av den globale økonomien. For tida søkjer Kina aktivt å bli med i CPTPP.
IPEF representerer ein strategisk viktig trekk frå Biden-administrasjonen for å fylle det økonomiske vakuumet etter Trump-administrasjonen gjennom å utvikle eit sterk økonomisk nærvær i Indo-Stillehavsområdet, med mål om å kunne konkurrere med Kina og deira belte-veg-initiativ og bevare den “regelbaserte internasjonale ordenen” dominert av U.S. imperialistisk hegemoni.[9] I oktober 2021 lanserte Biden konseptet om IPEF då han deltok på den sekstande Øst-Asia-toppmøtet via video. IPEF vart lansert under Biden sitt besøk til Japan i mai 2022. For tida er det fjorten medlemsland (nemleg USA, Australia, Brunei, Fiji, India, Indonesia, Japan, Sør-Korea, Malaysia, New Zealand, Filippinane, Singapore, Thailand, og Vietnam), inkludert sju ASEAN-land. Desse fjorten medlemslanda står for 40 prosent av den globale BNP-en og 28 prosent av den globale handelen med varer og tenester.
IPEF består av fire søyler: Samansett økonomi (utvalde handelsspørsmål), robust økonomi (leverandørkjeder), rein økonomi, og rettferdig økonomi. For den fyrste søyla søkjer IPEF-partnarane høgstandardføresegner innan område som er grunnleggjande for robust, berekraftig, og inkluderande økonomisk vekst, inkludert dei som gjeld arbeidskraft, miljø, den digitale økonomien, landbruk, transparens, og gode reguleringspraksis, konkurranse, inkludering, tilrettelegging av handel, og teknisk assistanse og økonomisk utvikling. Den andre søyla, robust økonomi, har som mål å betre gjennomsikt, mangfald, tryggleik, og berekraft i leverandørkjedene for å gjere dei meir motstandsdyktige og godt integrerte. Samstundes søkjer dei å koordinere kriseresponsmåtar, utvide samarbeid for betre førebuing og minking av verknadane av forstyrringar for å betre sikra forretningskontinuitet, forbetre effektivitet og støtte innanfor logistikk, og sikre tilgang til nøkkelråvarer og prosesserte materialar, halvleiarar, kritiske mineral, og teknologi for rein energi. Den tredje søyla, rein økonomi, handlar hovudsakleg om rein energi, avkarbonisering, og infrastruktur. Den fjerde søyla, rettferdig økonomi, handlar hovudsakleg om skatt og korrupsjonsproblematikk.[10] Den amerikanske handelsrepresentanten leier forhandlingane om handelssøylene, og handelsministeren leier dei gjenværande søylene. Alle partnarar valde å delta i alle fire IPEF-søylene, med unnatak av India, som valde bort den fyrste. I november 2023, signerte IPEF-partnarar Pillar II Supply Chain Agreement og konkluderte forhandlingane om IPEF Clean Economy Agreement og Fair Economy Agreement. Men på grunn av at USA nektar å opne marknaden sin for andre medlemsland og dei innanlandske bekymringane deira for at avtalen kan ha ein negativ verknad på sysselsettinga, har det ikkje vore gjort vesentleg framgang i forhandlingane kring handelssøylene.
Samanfatta er Indo-Stillehavsområdet kjent for ein stor befolkning, ein vid marknad, rask økonomisk vekst, og vitalitet. Med auka avhenge mellom land har Indo-Stillehavsområdet danna ein omfattande økonomisk samarbeidsmekanisme på fleire nivå og område. Men framtida for økonomisk utvikling i Indo-Stillehavet er også prega av utryggleiker knytt til dei urettmessige sanksjonane som er pålagt Kina av USA og Vesten, og USA sine provokasjonar i området dei siste åra.
Moglegheiter for framtidig økonomisk utvikling i Indo-Stillehavet
Generelt sett er etableringa av frihandelsavtaler ein viktig manifestasjon av regional økonomisk integrasjon. Dei to største frihandelsavtalane, nemleg RCEP og CPTPP, vert vanlegvis sett på som to ulike vegar til økonomisk integrasjon i Asia-Stillehavet. ASEAN spelte ei leiande rolle i å initiere og etablere RCEP, noko som reflekterer “innsatsen til utviklingsland for å oppnå regional økonomisk integrasjon med fleksibilitet, framsteg og tilpassingsdyktigheit.”[11] I motsetnad til dette vert CPTPP, som vert promotert av Japan, sett på som den frihandelsavtalen med høgast grad av openheit til no, og representerer “den høgaste standarden for ei ny generasjon handelsavtalar som vil leie vegen for internasjonale økonomiske og handelsreglar på 2000-talet.”[12] Då det kjem til omfanget og breidda av frihandel, har CPTPP overstige RCEP. Då det gjeld regelutforming, so adopterer RCEP ein integrasjonsveg med låg lovgiving, praktiserer modellen “låg kontraktpris-høg styrekostnad,” og tenderer til å “gradvis nå” sine mål. CPTPP adopterer ei integrasjonsveg med høg lovgiving, praktiserer modellen “høg kontraktpris-låg styrekostnad,” og søker å oppnå høg-nivå og høg-standard økonomiske og handelsreglar for Asia-Stillehavet “i eitt steg.”[13] Likevel er desse to mekanismane for frihandel fremjar openheit og inkludering, og held fram med å drive fram utviding for å gagna fleire økonomiar.
I motsetnad til RCEP og CPTPP, er ikkje IPEF ein handelsavtale i seg sjølv, men heller eit initiativ frå den amerikanske utøvande makta som har som mål å forhandle standardar og reglar i Indo-Stillehavet, utan relevante innhald som tollkonsesjonar og marknadstilgang. IPEF er meint å utvide den økonomiske nærværet til USA i Indo-Stillehavet og tena amerikansk handelsproteksjonisme, noko som går imot bekymringane til regionale land i å promotere økonomisk samarbeid og oppnå attreising etter pandemien. Samstundes har ikkje IPEF vorte godkjent av den amerikanske kongressen og vert berre fremja av presidenten sine utøvande ordre, noko som ikkje er juridisk bindande og er mottakeleg for høg-nivå politiske endringar i USA. Då USA si regjering prøver å utvide og institusjonalisere dei økonomiske standardane til det noverande initiativet, er det truleg at dei vil verte avgrensa av amerikanske val- og partipolitiske tilhøve.[14] Desse faktorane vil auke bekymringane til deltakande land angåande berekraft, pålitelegheit, avgrensingar og potensielle fordelar av denne arkitekturen.
Biden-administrasjonen har aktivt promotert IPEF med mål om å styrkje tilhøvet mellom USA og allierte land i Indo-Stillehavet og etablere ein forsyningskjede-mekanisme som ekskluderer Kina. IPEF prøver å etablere handelsreglar leia av USA, omorganisere det industrielle forsyningskjedesystemet, og “kople av” dei regionale landa frå Kina økonomisk og teknologisk. Handelsminister Gina Raimondo kalla lanseringa av IPEF for “eit viktig vendepunkt i å re-etablere USA sitt økonomiske leiarskap i regionen og presentere Indo-Stillehavet sine land med eit alternativ til Kina si tilnærming til desse kritiske spørsmåla.”[15] Som eit politisk verktøy frå Washington for å oppretthalde regional økonomisk hegemoni, er essensen av IPEF sett frå Beijing sin ståstad å “medvite ekskludere spesifikke land ved å kontrollere forsyningskjeda, verdikjeda og den nye økonomiske forma, politisere, militarisere og ideologisere økonomiske spørsmål, og nytte økonomiske midlar til å kue regionale land til å velje side mellom Kina og USA.”[16]
Kina har nær handelssamanheng med land som er med i IPEF. Ifølgje Peterson Institute for International Economics syner ei analyse av handelen til IPEF-land frå 2010 til 2021 at IPEF-medlemmer har vorte meir avhengige av handel med Kina sidan 2010, både då det gjeld eksport og import av industriprodukt. I gjennomsnitt tok IPEF-land imot meir enn 30 prosent av sine importerte industriprodukt frå Kina og sendte nesten 20 prosent av eksporten til Kina i 2021. Desse tala reflekterer IPEF si gjennomsnittlege auke i delinga på over 40 prosent for import frå Kina og nesten 45 prosent for eksport til Kina sidan 2010. I 2021 var Kina framleis den fremste kjelda til industriprodukt for alle IPEF-land bortsett frå Brunei, og den fremste eksportdestinasjonen for industriprodukt for halvparten av IPEF sine medlemsland.[17] Det er hevda at “Utan å inkludere marknadstilgang — å eliminere toll og ikkje-tollmessige barrierar — er rammeverket truleg ikkje til å påverke handelsstraumar mellom USA og dei andre 13 deltakarane. Det er difor usannsynleg at det vil skape substansiell handelsomlegging i regionen frå Kina til USA.”[18]
Alt i alt er RCEP og CPTPP svært institusjonaliserte, og desse to mekanismane vil eksistere side om side og konkurrere med kvarandre i lang tid framover. Med Thailand, Sør-Korea og Kina som syner interesse og vilje til å verte med i CPTPP, og med sju av medlemmene i RCEP også som medlemmer av CPTPP, tyder dette på at to tredjedelar av RCEP-medlemmene er viljuge til å godta CPTPP-reglane.[19] Med stor grad av overlapp mellom medlemmene, kan vi ikkje utelukke moglegheita for at desse to mekanismane vil smelte saman i framtida for å fremje rask utvikling av økonomisk integrasjon i Asia-Stillehavsregionen.
Då det gjeld IPEF, vert den sterkt påverka av innanlandske politiske endringar i USA. Dersom Biden vinn presidentvalet i 2024, vil han halde fram med å presse gjennom handelsforhandlingane for å påtvinge amerikanske økonomiske standardar og påverknad på Indo-Stillehavsregionen som ein måte å kontrollere Kina på. Dersom Trump vinn valet, vil IPEF (som han kallar “TPP II”) uunngåeleg verte skrota. Trump, som fremjar “America First”-politikk, vil truleg halde fram med unilateralisme og utøve ekstremt press på Kina gjennom ein større handelskrig som allereie vart kraftig utvida under Biden. Mot bakgrunnen av opptrappinga av denne rivaliseringa mellom supermakter, oppstigninga av anti-globalisering og proteksjonisme, vil land kjempe om retten til å formulere økonomiske og handelsreglar og standardar, og økonomisk orden i Indo-Stillehavsregionen vil stå overfor ein aukande trend mot fragmentering. Den opphavlege ordenen vil soleis risikere å verte omgjord.
Status Quo for Tryggleik i Indo-Stillehavsregionen og Mogelegheiter for Framtidig Utvikling
Tryggleiksstatus Quo i Indo-Stillehavsregionen
For augneblinken vert den store maktkampen i Indo-Stillehavsregionen stadig meir intens, regionale konfliktsaker held fram med å blussa opp, ikkje-tradisjonelle tryggleikstruslar er på frammarsj, medan tryggleiksdilemmaet og faren for konflikt har auka.
Med den gradsyne framrykkinga av den amerikanske Indo-Stillehavsstrategien, vert den store maktkampen i Indo-Stillehavsregionen stadig meir intens, spesielt den strategiske konkurransen mellom Kina og USA. Dersom Kina og USA samarbeider, kan stabiliteten bli oppretthalden i regionen; dersom Kina og USA er i konflikt, vil ei rekke internasjonale motsetnader verte forverra.[20]
Sidan Trump tok over presidentvervet, har USA si strategi andsynes Kina vore prega av omfattande “innesperring,” vond konkurransen og systematisk konfrontasjon. I den nasjonale tryggleikstrategien til USA frå 2017 og den amerikanske strategiske tilnærminga til folkerepublikken Kina frå 2020, blei Kina definert som USA sin fremste konkurrent og største utfordring. Trump-administrasjonen såg på Indo-Stillehavsregionen som kjernen i det strategiske spelet mellom USA og Kina. Det fyrste konkrete trekket i so måte var den offisielle endringa av namnet på Stillehavskommandoen [Pacific Command] til “Indo-Stillehavskommandoen” den 30. mai 2018. I Indo-Stillehavsstrategirapporten frå 2019 som vart utgitt av Trump-administrasjonen, vart Kina omtala som “ei revisjonistisk makt.” Rapporten peika på at “medan Kina held fram med si økonomiske og militære oppstigning, søkjer dei regionalt hegemoni i Indo-Stillehavsregionen på kort sikt, og til slutt global herredøme på lang sikt.” Som svar på dette må USA “bevare fred gjennom styrke ved å bygge opp det militære slik at det framleis er fremst, og stole på allierte og partnarar for å bære ein rettmessig del av ansvaret for å verne mot felles trugsmål.”[21]
Biden-administrasjonen arva Trump-administrasjonen sin strategi mot Kina. Den nasjonale tryggleikstrategien for USA i 2022 byrjar med å seie at “den post-kalde krigen-epoken er definitivt over og ein konkurranse er undervegs mellom dei store makter for å forme det som kjem etterpå.” Strategien definerer Kina som “den einaste konkurrenten med både vilje til å endre den internasjonale ordenen og, i stadig større grad, den økonomiske, diplomatiske, militære og teknologiske makta til å fremje det målet.”[22] Ordet “utkonkurrere” vert nemnd ti gonger i denne strategien, medan “utkonkurrere Kina” vert nemnd fire gonger. Mike Johnson, talsmann for Representanthuset i USA, erklærte offentleg at “kommunist-Kina er Amerika sin største geopolitiske motstandar” og “fiende.”[23] Med ei slik utviklinga av den strategiske konkurransen mellom Kina og USA vil ordenen i Indo-Stillehavsregionen uunngåeleg gjennomgå deling, omorganisering og rekonstruksjon.
Regionale konfliktområde har vorte viktige faktorar som påverkar tryggleikssituasjonen i Indo-Stillehavsområdet. Den koreanske halvøya, Taiwansundet, og Sør-Kinahavet er stadene der regionale tryggleiksriskar kjem saman mest tydeleg.
Fyrst, som ein arv frå den kalde krigen, held situasjonen på den koreanske halvøya fram med å vera spent, provosert av USA, og påverkar alvorleg tryggleiken i det nordaustasiatiske regionen. Sidan Sør-Korea sin president Yoon Suk-yeol, som er svært pro-USA og pro-Japan, kom til makta, har USA, Japan og Sør-Korea intensivert det tredelte militære samarbeidet, haldt omfattande øvingar saman blant anna for å kjempe mot ubåtar, missilforsvar, søk- og redningsoperasjonar, og maritim oppsporingsoperasjonar og har tvunge fram mekanismar for etterretningsdeling. Nord-Korea har vore tvunge til å svare med hyppige missiltestar, og i januar 2024 justerte dei sin politikk kring tilhøvet til Sør-Korea, og sa at dei to ikkje lenger er folk av same nasjon, men heller fiendar og krigførande partar som aldri vil kunne oppnå forsoning. Handlingane til Sør-Korea og Nord-Korea syner at tilhøvet mellom dei to sidene har nådd historisk lågt nivå, og vekk sterk bekymring frå omverda.
For det andre, Taiwan-spørsmålet vedkjem Kina sin suverenitet og territoriale integritet. Det er Kina si kjerneinteresse, det som har mest å seie for dei samt det sensitive spørsmålet i tilhøvet mellom Kina og USA. Når det gjeld Taiwan-spørsmålet, har USA tydd til dei vanlege tvitydige taktikkane til imperialismen, og hevda at dei ikkje søker konfrontasjon eller konflikt. Samstundes har Washington gjentatte gongar understreka at dei vil halde fram med å hjelpe Taiwan med å oppretthalde tilstrekkelege forsvarsevner for avskrekking, og dermed oppmuntra Taiwan si arrogante haldning til å snu seg mot USA for å garantere sitt “sjølvstende.” Hovudtrugsmålet mot fred og stabilitet i Taiwansundet er at USA stadig uklår og utholar prinsippet om “Eitt Kina” i eit forsøk på å kontrollere og “innkapsle” Kina via Taiwan (ein del av Kina).
For det tredje er Sør-Kina-havet ein region der Kina og USA har mange militære interaksjonar. Sør-Kina-havet saka involverer territoriale suverenitetsstrider; strategisk og militær rivalisering; og utvikling av marine ressursar som energi, mineral, biologi, fiskeri og turisme.[24] Dei siste åra har USA hausa opp “Kina trussel teorien,” og nyttar såkalla “navigasjonfridom” i Sør-Kina-havet som ei unnskyldning for å undergrave Kina sin suverenitet, tryggleik, og maritime rettar og interesser, og oppmodar sine allierte til å auke konfliktnivået med Kina i Sør-Kina-havet. Vidare har Sør-Kina-havet saka synt ein tendens til å knytast saman med andre regionale konfliktsonar [hotspots]. Difor har det vore vedvarande offentleg spekulasjon om at amerikanske marinefartøy har gått inn i Sør-Kina-havet etter å ha navigert gjennom Taiwansundet, eller har navigert gjennom Taiwansundet då dei returnerte til heimebasane sine etter å ha fullført oppdrag i Sør-Kina-havet. Slike konfronterande handlingar aukar risikoen for militære friksjonar og tilfeldige konfliktar. Til slutt, vert Indo-Stillehavet regionen også karakterisert av konflikter over øyar og maritime rettar og interesser mellom Kina og Japan, Korea og Japan, Russland og Japan, Kina og Filippinane, og Kina og Vietnam, samt landgrensestrider mellom Kina og India. Denne rekkja med tradisjonelle tryggleik problem påverkar alvorleg stabiliteten og utviklinga av Indo-Stillehavet-regionen.
Saman med tradisjonelle tryggleikstruslar som ikkje er handterte, aukar nontradisjonelle tryggleikstruslar i Indo-Stillehavet dag for dag.
For det fyrste er problemet med grensekriminalitet framståande. Problem som menneskesmugling, telekommunikasjonsbedrageri, økonomisk kriminalitet, og narkotikakriminalitet er framleis svært påfallande i Indo-Stillehavet regionen, men på grunn av mangelen på regionale juridiske og lovmessige mekanismar for samarbeid, saman med skilnader i rettssystema til ulike land, og ulike nivå av politisk vilje for internasjonalt samarbeid, er det framleis mange vanskar med å løyse desse problema.
For det andre eksisterer framleis terrorisme. Terrorisme, som bryt mot Dei sameinte nasjonane sin charter, er ein internasjonal plage og ein offentleg fiende av menneskeheita, medan imperialistiske og hegemoniske politikkane til USA og dei doble standardane deira i kampen mot terrorisme er ein av hovudårsakene til global og Indo-Stillehavet terrorisme. For tida er Indo-Stillehavet regionen vitne til spreiing av valdelege og ekstremistiske ideologiar, aktivering av terror- og ekstremistiske styrkar, og ein auke i kyberterrorisme.
Det tredje er at nontradisjonelle truglsmål mot sjøtryggleik aukar. For tida har det økologiske miljøet i mange område i Indo-Stillehavet blitt skadd; marine naturkatastrofar er hyppige; oljeutslepp og lekkasjar av farlege kjemikaliar skjer frå tid til annan. For å gjere saka verre, har Japan sleppt ut store mengder atomavfall i Stillehavet. Misforståingar og utilstrekkeleg gjensidig tillit blant nokre land innan området tradisjonell tryggleik stiller også sjøtryggleik i fare.
For det fjerde finst det alvorlege kybertryggleiksproblem. Ein årleg kybertryggleiksrapport for 2023, frigjort av ein kinesisk kybertryggleiksføretak, syner at avanserte trugsmålsaktivitetar framleis er svært alvorlege i 2023, med slike organisasjonar hovudsakleg lokalisert globalt i USA og India, og med USA som framleis hovudtrugsmålet mot verdsomspennande kybertryggleik. Med tanke på tumultar geo-politisk situasjon i verda i 2023, spesielt i konfliktane mellom Russland-Ukraina og Palestina-Israel, utløyst av USA og Vesten, djup involvering av etterretningstenester i ulike land og private hacker-organisasjonar med ulike politiske tendensar har ført til danninga av ein “kyberslagmark” på periferien, som kombinerer metodar for datatjuveri, datautsetjing, systemøydelegging og kognitive interferens, og dannar ein kjede-effekt på den regionale eller internasjonale situasjonen.[25] Vidare er det alvorlege truslar i nontradisjonelle tryggleiksfelt, som dei til folkehelsa, global mat, energi, og økonomisk tryggleik, som djupt plagar landa i Indo-Stillehavet.
I det heile teke, i den noverande fasen, står Indo-Stillehavsregionen andsynes innfløkte tryggleiksproblem, sjølv om den har halde ved like ein svært skjør fredstilstand. Med gjennomføringa av den amerikanske Indo-Stillehavsstrategien, har dei største landa i den imperialistiske blokka auka sine forsvarsbudsjett. Den offisielle amerikanske forsvarsbudsjettet for det økonomiske året 2024 utgjer 886 milliardar dollar, omtrent 40 prosent av global militærutgifter, 28,1 milliardar dollar meir enn forsvarrekninga på 857,9 milliardar dollar for det økonomiske året 2023, ein auke på omtrent 3,3 prosent i reelle termar. Forsvarsbudsjettet for 2024 setter av ein enorm sum på 15,3 milliardar dollar til Indo-Stillehavskommandoen, som ikkje berre er høgare enn dei andre kommandoane, men også nesten 4 milliardar dollar meir enn budsjettet for det føregåande økonomiske året, ein auke på meir enn 26 prosent. Japan planlegg å auke forsvarsutgifter til 2 prosent av BNP innan 2027, og det 2024 forsvarsbudsjettet deira representerer ein auke på 16,5 prosent frå 2023-budsjettet på 47,7 milliardar dollar. Sør-Korea gav ut langsiktig nasjonal forsvarsplan for 2024–2028, med planar om å investere omtrent 270 milliardar dollar i militære utgifter dei neste fem åra. Indias forsvarsbudsjett for det økonomiske året 2023–2024 auka til 5,94 billionar rupi (omtrent 72,6 milliardar dollar), ein auke på omtrent 13 prosent frå det føregåande økonomiske året. Australia planla å auke forsvarsutgiftene til meir enn 2 prosent av BNP innan 2026, og annonserte ein ekstra 11,1 milliardar australske dollar (omtrent 7,25 milliardar dollar) i forsvarsutgifter dei neste ti åra for å byggje “den største flåten sidan andre verdskrigen”. Praksisen til USA og deira militære allierte med å sikre ein militær fordel og militær hegemoni ved å auke sine forsvarsbudsjett vil ikkje berre ytterlegare forverre den regionale tryggleiksproblemet, men også utløyse ein våpenkapplaup og forverre tryggleikssituasjonen i Indo-Stillehavsregionen.
Mogleg framtidige tryggleiksutviklingar i Indo-Stillehavsregionen
Framdrifta av den amerikanske Indo-Stillehavsstrategien har forverra tryggleiksproblema i Indo-Stillehavsregionen. Den amerikanske Indo-Stillehavsstrategien for 2022 erklærte at målet til USA ikkje er “å endre Kina (Folkerepublikken Kina) men å forme det strategiske miljøet der det opererer.” For å oppnå dette, samlar USA kollektiv kapasitet ved å styrkje alliansesystemet og bygge partnarskap for å styrkje sin “asymmetriske styrke” i konkurranse med Kina under konseptet om kollektiv tryggleik. Styrt av USA har “Fem Auge-alliansen” utvida samarbeidsspekteret sitt; De amerikanske, japanske, indiske og australske toppmøta for den firkanta tryggleiksdialogen [Quadrilateral Security Dialogue] (“Quad”) har vorte oppgradert til ein toppmøte-tryggleiksdialogmekanisme [summit-level security dialogue mechanism]; den trilaterale tryggingspartnarskapet mellom Australia, Storbritannia og USA har blitt etablert; framsteg har vorte gjort i det trilaterale tryggleikssamarbeid mellom USA, Japan og Sør-Korea, USA, Japan og Australia, og USA, Japan og Filippinane; og USA har styrka bilaterale relasjonar med dei fem allierte deira, det vil seie Australia, Japan, Sør-Korea, Filippinane og Thailand. I mellomtida har USA òg halde fram med å styrkje sin “Indo-Stillehavs-partnarskap” med India, Indonesia, Malaysia, Mongolia, New Zealand, Singapore, Stillehavsøyane, og Taiwan. Under denne serien av kombinasjonar, har den minilaterale tryggleiksnettverket sentrert kring USA vorte rikare og utvida.
USA har auka “integrert avskrekking” mot Kina på alle frontar. For det fyrste har dei akselerert implementeringa av Pacific Deterrence Initiative, som har som mål å akselerere krigsførebuingsprosessen og gjere heilskaplege førebuingar for å vinne krigen ved å auke den amerikanske militære kapasitetsbygginga i Indo-Stillehavsregionen og styrke partnarskap. For det andre har dei lansert Indo-Pacific Partnership for Maritime Domain Awareness for å styrkje overvakinga av farvatna i Indo-Stillehavs-superregionen. For det tredje har dei promotert NATO sin involvering i tilhøve i Asia-Stillehavet for å byggje ein “Asiatisk versjon av NATO.” For det fjerde har dei samarbeida med alliertar og partnarar for å gjennomføre militærøvingar. USA held fram med å skape motsetnadar og spenningar i Indo-Stillehavsregionen i eit forsøk på å forme ein allsidig blokade som inkluderer Kina, og undergrev den regionale stabiliteten på alvorleg vis. Med framdrifta av den amerikanske Indo-Stillehavs-strategien, opplev hovudkreftane i Indo-Stillehavsregionen delingar og nye kombinasjonar, og regionale land står overfor dilemmaet med “å velje side og ta side”.
For det fyrste har Japan, Sør-Korea, Australia og andre USA-allierte respondert positivt på Indo-Stillehavet-strategien. Sjølv om India ikkje er ein USA-alliert, har USA akselerert samarbeidet med India ut ifrå strategiske behov, med særleg fokus på Indias rolle i å motverke Kina; støtte India som ein regional leiar; og ope påstå at Kina sitt sørlege Tibet høyrer India til. For tida syner USA-India-relasjonar ein aukande og styrkande trend som er vanskeleg å reversere.[26] I august 2023 møtast leiarane frå USA, Japan og Sør-Korea på Camp David og nådde ein konsensus om “å styrkje den tredelte konsultasjonsmekanismen, auke tryggleikssamarbeid, styrkje regional samarbeid og djupne økonomisk og teknologisk samarbeid.”[27] Den fyrste Quad-mekanismen til USA, Japan, India og Australia vart lansert i 2007, og vart starta på nytt i 2017 etter ti år med nærmast stille. I mars 2021 vart mekanismen oppgradert til toppmøtenivå. Sida då har offline-toppmøte vorte halde i Washington DC, Tokyo og Hiroshima i september 2021, mai 2022 og mai 2023, respektivt. For tida fokuserer samarbeidet av denne mekanismen hovudsakleg på felt som vitskap og teknologi, økonomi og ikkje-tradisjonell tryggleik, inkludert strategisk teknologi, stabilitet i forsyningskjeden, helse, maritim tryggleik og motkamp mot terror. Medan det offisielt vert påstått at dette samarbeidsmekanismen skal gje offentlege godar for regionen, er det eigentleg eit forsøk på å skape eit bolverk mot Kina sin påverknad i Indo-Stillehavet.
For det andre har ASEAN sin sentrale posisjon blitt underminert. I juni 2019 lanserte ASEAN ASEAN Outlook on the Indo-Pacific, som forpliktar seg til å utvikle “ein inkluderande regional arkitektur.” ASEAN må stadig styrkje si kollektive leiarskap i å forme visjonen for tettare samarbeid i Indo-Stillehavet og halde ved like si sentrale rolle i den utviklande regionale arkitekturen i Søraust-Asia og dei omkringliggande regionane. ASEAN må òg halde fram med å vere ein ærleg meklar innanfor det strategiske miljøet med konkurranse om interesser.[28] Biden-administrasjonen har halde fire USA-ASEAN-toppmøte for å betre fremje sin Indo-Stillehavet-strategi. Under USA-ASEAN sitt leiartoppmøte i november 2022 oppgraderte Biden og ASEAN-leiarane det USA-ASEAN-tilhøvet til eit “omfattande strategisk partnarskap.”[29] På overflata har USA erklært på ulike høve at dei respekterer ASEAN sin sentrale posisjon i den regionale arkitekturen, men i praksis har dei halde fram med å styrkje Quad si rolle, noko som går ut over ASEAN som heilskap, og har til og med utforska “Quad+”-tilnærminga for å differensiere og tiltrekkje seg enkeltmedlemmar av ASEAN. I implementeringa av den amerikanske Indo-Stillehavet-strategien har det vore gradvis oppdeling blant ASEAN-medlemer, med Singapore som ein typisk representant. Då det gjeld kjernemotseiingane mellom Kina og USA, er Singapore meir tilbøyeleg til å halde med USA. USA sitt formål er å “svekkje det ASEAN-sentrerte regionale samarbeidsstrukturen og styrkje den USA-leda regionale ordninga,” noko som indikerer at USA faktisk “spelar rolla som leiar og sentrum, og har ein tendens til å setje opp ein separat port og danne små sirklar.”[30]
For det tredje står Sør-Stillehavet overfor sterk påverknad frå USA. Samanlikna med andre regionar, har Sør-Stillehavet oppnådd auka strategisk tydning i prosessen med overgangen frå “Asia-Stillehavet” til “Indo-Stillehavet,” og har vorte ein viktig arena for gjennomføringa av USA si Indo-Stillehavet-strategi.[31] Washington arrangerte to USA-Stillehavsøyar-toppmøte i september 2022 og 2023 og lanserte den fyrste Pacific Partnership-strategien til USA i 2022. I 2023 utvida USA den diplomatiske representasjonen i Indo-Stillehavet ved å opne ambassadar på Salomonøyane, Tonga og Maldivene. Same år anerkjente USA Cookøyane og Niue som suverene og sjølvstendige nasjonar og etablerte diplomatiske tilhøve med dei. Samstundes utnemnde USA ein utsending til Pacific Islands Forum for å støtte auka koordinering kring Stillehavsøyarane sine prioriteringar. I mai 2023 framheva utanriksminister Antony Blinken avdelinga si forplikting til å samarbeide med Kongressen for å sikre over $7,2 milliardar i ny finansiering og program for Stillehavsøyområdet. USA har til hensikt å opne ein ambassade på Vanuatu i 2024 og diskuterer aktivt moglegheita for å opne ein ambassade med regjeringa på Kiribati. Eit av formåla med dei ulike tiltaka teke av USA i dei sørlege Stillehavsøylandene er å motverke påverknaden frå Kina sitt Initiative of the Twenty-First-Century Maritime Silk Road. Andsynes Kinas Belte-veg-initiativ og USA sin offensive strategi i regionen, står Stillehavsøylanda framfor store diplomatiske val.[32]
Til slutt har Russland trappa opp si Asia-Stillehavet-diplomati og styrka strategisk kommunikasjon med Kina. Etter utbrotet av Ukraina-krisa, stod Russland andsynes sanksjonar og undertrykking frå Vesten, noko som akselererer si “aust-sving” og styrkje si merksemd på Asia-Stillehavet-saker. Den russiske føderasjonen sitt utanrikspolitiske konsept for 2023 påpeikte at Russland vil ytterlegare styrkje det omfattande strategiske partnarskapet med Kina, utvikle gjensidig fordelaktig samarbeid mellom dei to sidene i ulike felt, og styrkje samordning med Kina i den internasjonale arenaen for å sikre tryggleiken, stabiliteten og den berekraftige utvikling av Eurasia og resten av verda. Midt oppi USA sine forsøk på å snekre saman militære blokker med minilateralisme, har Russland og Kina halde tett strategisk kommunikasjon, stadig betra mekanismen for bilateralt militærsamarbeid, og ytterlegare promotert djupare samarbeid i felles cruise [joint cruises] og militære øvingar. Samstundes har Russland også akselerert sitt tilhøve til Nord-Korea og etablert eit djupt samarbeidstilhøve.
I møte med den komplekse situasjonen, syner sikringsmekanismane i Indo-Stillehavsregionen at dei manglar effektiv styringsevne. Eksisterande organisasjonar og mekanismar relaterte til tryggleik i Indo-Stillehavet inkluderer den USA-leia avtalen Indo-Stillehavsalliansen, det ASEAN-leia ASEAN-regionale forumet, Organisasjonen for samarbeid i Shanghai (SCO), og ei rekke relativt lause dialogmekanismar som Shangri-La-dialogen og Beijing Xiangshan-forumet. Likevel, mangelen på gjensidig politisk tillit blant regionale land leier til konkurranse mellom ulike tryggleiksmekanismar, noko som har leia til problemet med “overbefolkning” av tryggleiksmekanismar.[33] Samanlikna med den raske utviklinga av regional økonomisk integrasjon, er det ein mangel på tryggleiksstyring i Indo-Stillehavet, og dei eksisterande mekanismane for tryggleiksstyring kan ikkje møte dei faktiske behova for tryggleiksstyring. Mot den strategiske bakgrunnen av den "nye kalde krigen" lansert av USA mot Kina, vil det vere vanskeleg å etablere eit sett med styringsmekanismar for tryggleik som kan verte akseptert av alle landa i regionen og operere effektivt på sikt.
Som globale makter er den strategiske konkurransen mellom Kina og USA dømt til å vere ein langvarig, vanskeleg og komplisert kamp, og ein spent konfrontasjon kan ikkje verte utelukka. Samstundes må dei to landa handtere og kontrollere kriser på ein fornuftig måte og samarbeide på områder av felles interesse, som klimaendringar, helse og tryggleik, global makroøkonomisk stabilitet, og risikoen knytt til kunstig intelligens. Det er også viktig å merke seg at medan den store maktkampen mellom USA og Kina intensiverast, vil USA uunngåeleg styrke dei minilaterale grupperingane det har bygd opp, og akselerere den allereie fragmenterte og omorganiserte situasjonen i Indo-Stillehavsregionen. USA og allierte vil intensivere samarbeidet på alle frontar og presse Kina steg for steg. ASEAN-medlemsland vert splitta og drege inn av USA og allierte, noko som påverkar ASEAN sin sentrale posisjon. Sør-Stillehavsland vil velje side mellom Kina og USA ut ifrå sine eigne interesser. Russland vil finne det vanskeleg å lette tilhøva til Vesten på kort sikt, så dei vil halde fram med å styrke diplomatiet sitt i Indo-Stillehavet og utdjupe samarbeidet med Nord-Korea og Kina, og forme ei viktig kraft for å motverke USA sitt hegemoni.
Kina sin respons på status quo i Indo-Stillehavet: Strategiske val og taktiske alternativ
For å gjennomføre Indo-Stillehavsstrategien har USA lansert ein allsidig strategisk konkurranse og innsnevring retta mot Kina, som dekker felta økonomi, vitskap, teknologi, diplomati, og det militære. Møtt med ulike utfordringar, bør Kina gjennomføre effektive mottiltak for å svare.
Kinas økonomiske politiske val
Kina har ei rekkje økonomiske politiske val som motarbeidar USA sine initiativ mot dei. USA sine handlingar er som fyl: For det første har USA aktivt konstruert IPEF, ein “Indo-Stillehavs økonomisk- og handelsring”, for å avgrense Kinas økonomiske utvikling.
For det andre har USA lansert ei rekkje initiativ for å dempe Kinas vitskaplege, teknologiske og industrielle utvikling under slagordet om å verne “nasjonal tryggleik”, og har praktisert teknologisk mobbing mot Kina. På ein side har USA gjort alt dei kan for å hindre at kinesiske høgteknologiske selskap får tilgang til nøkkelteknologiar og kjerneutstyr [core equipment], og har bygd høge tekniske barrierar, intensivert kontrollen av kinesisk investering i USA, og forsterka eksportkontrollen av amerikanske teknologiske produkt.[34] På den andre sida har Washington funne ulike unnskyldningar for å jage og undertrykke kinesiske høgteknologiske selskap og forskingsinstitusjonar med internasjonal konkurranseevne. Til no har USA sett meir enn 1 300 kinesiske selskap, universitet (inkludert Renmin University of China, som driv opplæring og forsking innan humaniora og samfunnsvitskap), og ulike einingar på sanksjonslister. Dei kinesiske selskapa og einingane som er inkludert i sanksjonslistene dekkjer eit breitt spekter av felt og bransjar, inkludert halvleiarar, kommunikasjon, kunstig intelligens, biomedisin, luftfart, utdanning, og forsking. Sanksjonane som er sett av Washington på desse kinesiske selskapa og einingane inkluderer hovudsakleg å avgrense eller forby eksporten av varer og teknologiar av amerikansk opphav eller med amerikansk teknologi; å avgrense eller forby amerikanske investorar frå å investere i eller ha aksjar eller obligasjonar i kinesiske selskap; og å avgrense eller forby kommersielle utvekslingar eller samarbeid med kinesiske selskap eller eining. Desse amerikanske sanksjonane har alvorleg truga dei lovmessige rettane og interessene til kinesiske selskap.
Til slutt har USA aktivt danna alliansar for å bygge eit teknologisk innesperringssystem mot Kina. I juni 2021 blei det etablert ein handels- og teknologiråd mellom USA og EU, som definerte tilhøvet som eit “partnarskap dedikert til å fremje digital transformasjon og samarbeid om nye teknologiar”, og hevda at samarbeidet som vart søkt mellom USA og Den europeiske union var basert på delte demokratiske verdiar, og at rådet si rolle var å koordinere og fremje felles amerikansk-europeisk handling mot USA si politikk for å innesperra Kina. I april 2022 foreslo USA danninga av ein “Chip Four-Party Alliance” med Sør-Korea, Japan og Taiwan, i eit forsøk på å isolere det kinesiske fastlandet frå den globale halvleiar-leverandøralliansen. I august 2022 signerte administrasjonen til Biden Chips and Science Act, som tydeleg oppsummerte “Kina-rekkverk-paragrafen”, som forbyr selskap som mottar føderale midlar frå å i stor grad auke produksjonen av avanserte prosess-halvleiarar i Kina. Gjennom desse økonomiske og teknologiske tiltaka, har USA til hensikt å dempe Kinas økonomiske vekst, kutte av teknologisk investering i Kina og forsyningskjedesamarbeid med Kina, og gjere alt dei kan for å undertrykke den internasjonale overlevingsevna til kinesiske høgteknologiske selskap.
I møte med den aggressive haldninga til USA kan Kina ta tiltak for å svare på fylgjande måtar.
For det fyrste bør Kina ubøyeleg støtte rettferdig økonomisk globalisering og djupne regional økonomisk integrasjon. I den økonomiske globaliseringsæraen er openheit og integrasjon ein uimotståeleg historisk trend. Likevel har det dei siste åra, på grunn av stigande unilateralisme og proteksjonisme, akselerert trenden av anti-globalisering og ført til ein negativ påverknad på multilateralisme og det frihandelssystemet. I ljos av dette held Kina fast ved den rette retninga av økonomisk globalisering, vernar om ein mangfaldig og stabil internasjonal økonomisk struktur og handelstilhøve, aukar stadig kvaliteten og tryggleiken av sjølvbergingsbasert opning mot omverda og tek steg for å fullstendig gjennomføre sin sjølvstendige rett til å utferde valuta, for å framskunde konstruksjonen av eit nytt utviklingsmønster som fokuserer på den innanlandske økonomien og kjenneteiknast av positiv veksling mellom innanlandske og internasjonale økonomiske straumar.
Samstundes har Kina fremja regional økonomisk integrasjon, handel, og investeringsliberalisering og -tilrettelegging, og gjennomført fullt ut blåkopi av APEC-samanvevinga, og pressa på for tidleg avslutning av ein høgnivå Asia-Stillehavet fritt handelsområde. Under Kina sitt leiarskap, den 25. februar 2024, deltok 123 WTO-medlemer på eit spesialministermøte om investeringstilrettelegging i Abu Dhabi, Dei sameinte arabiske emiratane, og kunngjorde den formelle konklusjonen av the Agreement on Investment Facilitation for Development, som tok sikte på å betre gjennomsiktigheita til investeringsåtgjerder, forenkla relevante undersøkingar og godkjenningsprosedyrar, fremje samarbeid med grensekryssande investeringar, og fasilitere knirkefri utnytting av global investering. I tillegg har Kina formelt søkt om å bli med i CPTPP og avtalen om digitalt økonomipartnarskap. Det har delteke aktivt i global økonomisk styring. Det har også gjort sine eigne bidrag til å fremje global økonomisk utvikling.
For det andre bør det økonomiske tilhøvet mellom Kina og USA handsamast med presisjon, og økonomiske mottiltak bør styrkjast. Sino-USA-tilhøva er dei viktigaste bilaterale relasjonane i verda, med økonomiske og handelsrelasjonar som ballast og stabilisator i relasjonane. Likevel har Sino-USA økonomiske og handelsrelasjonar møtt mange utfordringar dei siste åra. Washington har halde fram med å gjennomføre ulike politikkar og tiltak for å undertrykke og avgrense handel og investeringar mellom Kina og USA, noko som alvorleg påverkar utviklinga av økonomiske og handelsrelasjonar. Etter at Biden-administrasjonen tok over, har han adoptert strategien med sanksjonar, konkurranse, og kveling; danna alliansar for å fryse ut Kina; og ein liten mengd samarbeid med Kina. Som ein del av si overordna strategi, investerer USA i høgteknologi og andre framtidsretta industriar nasjonalt, dannar alliansar med allierte og partnarar som er mot Kina, og konkurrerer med Kina i mellomtida. I desse omstenda bør Kina gjere førebuingar på alle område, systematiske og langsiktige; vidare betre sitt innanlandske vitskapelege og teknologiske talentutviklingsmekanisme og utdanningssystem; og halde fram med å fokusere på utviklinga av høgteknologiske industriar og fordelane med sine egne immaterielle rettar for å bryte gjennom den vitskapelege og teknologiske blokaden til USA.
Til slutt har Kina fremja den felles bygginga av belte-veg-initiativet, og utvidinga av BRICS og SCO. Sidas det vart lansert i 2013, har belte-veg-initiativet blitt transformert frå konsept til handling og frå visjon til verkelegheit. I løpet av det siste tiåret har meir enn 150 land og meir enn 30 internasjonale organisasjonar blitt med i belte-veg-initiativet. Frå 2013 til 2022, var den totale import- og eksportverdien til Kina med sambyggingslanda på 19,1 billionar dollar, og tovegs-investeringa med sambyggingslanda [co-construction countries] var på over 380 milliardar dollar. Kina har fullført ein årleg omsetnad på omlag 130 milliardar dollar i dei kontraktfesta prosjekta til sambyggingslanda, og bygde ei rekkje landemerkeprosjekt som Kina-Laos-jernbanen og Jakarta-Bandung høghastighets-jernbane.[35] Som eit internasjonalt offentleg gode og ein viktig praktisk plattform for å bygge ein felles framtid for menneska, som har blitt breitt ros av utviklingslanda, fremjar belte-veg-initiativet internasjonalt samarbeid på ein likeverdig og gjensidig fordelaktig måte og aukar økonomisk globalisering medan det forbetrar det globale styringssystemet. Det utgjer ein ny veg, og gir nye løysingar på globale utviklingsutfordringar. I tillegg har SCO og BRICS suksessivt utvida sin kapasitet. Den 1. januar 2024, utvida BRICS seg frå dei opphavlege fem landa til ti medlemsland, og trettifire land har sendt skriftlege søknader om å bli medlem av BRICS. SCO vil òg halde fram med å utvide si kapasitet og samarbeidsprosjekt. Det er naudsynt at land som Kina og Russland etablerer eit nytt system for oppgjer [settlement system] uavhengig av dollaren og euroen så snart som mogleg. I framtida vil Kina vidare fremje den felles bygginga av plattformar som belte-veg-initiativet, BRICS, og SCO, og gjere sitt eige bidrag til konstruksjonen av ein ny type internasjonale relasjonar.
Kinas diplomatiske politikkval
USA har lenge skrytt av ein “regelbasert internasjonal orden” i utanrikssaker. Naturen til denne er offisielt vidareføringa av den liberale verdsordenen som vart bygd av USA og partnarane deira og utdjupa gjennom fem hovudinternasjonale institusjonar: Dei Sameinte Nasjonane, Det internasjonale pengefondet, Verdsbanken, Den generelle toll- og handelsavtalen [GATT], og NATO.[36] USA har adoptert haldninga “nytt dersom det passar, kast bort om det ikkje passar” overfor internasjonale reglar for å “instrumentalisere” desse reglane. USA argumenterer for den sokalla regelbaserte internasjonale orden for å tolke og nytte internasjonal lov i tråd med eigne interesser, og monopoliserer retten til å definere internasjonale reglar og orden — noko som faktisk er ein kopi av maktpolitikk. Dei prøver å påtvinge sin eigen vilje og standardar på andre, og bytte ut allment akseptert internasjonal lov med “reglar” frå nokre få land. Utsegna til Blinken på den sekstiande sesjonen av München-tryggingskonferansen opnar for tolking: "“Om du ikkje er ved bordet i det internasjonale systemet, kjem du til å stå på menyen." Denne “bord- og meny”-teorien reflekterer tydeleg hegemoni-logikken og maktpolitikken som USA trur på.[37]
I motsetnad til dette fyl Kina det internasjonalt systemet med Dei sameinte nasjonane i kjernen, den internasjonale ordenen basert på internasjonal lov, og dei grunnleggjande normene for internasjonale tilhøve basert på prinsippa i Dei sameinte nasjonane si stadfesting, heller enn den “regelbaserte internasjonale ordenen” som ein lita gruppe land argumenterer for. Kina argumenterer for ein likeverdig og ordna multipolaritet i samfunnet og inkluderande økonomisk globalisering, og motarbeider monopoliseringa av internasjonale sakar av nokre få stormakter. Då det gjeld spørsmålet om Sino-USA-relasjonane, har president Xi Jinping kome med tre prinsipp: gjensidig respekt, fredeleg sameksistens, og gjensidig fordel, som summerer opp læra frå over eit halvt hundreår med Sino-USA-relasjonar og grip verknadene av store maktinteraksjonar. Berre når USA går i same retning som Kina og handterer bilaterale relasjonar rasjonelt og pragmatisk, kan dei to landa leie relasjonane sine på veg mot ein sunn og haldbar utvikling.
Kinas fremjing av konseptet og praktisk handling av å bygge ein felles framtid for menneskeheita internasjonalt, er eit kinesisk forslag til kva slags verd som skal byggjast og korleis han skal byggjast. Styrt av konseptet av ein felles framtid for menneskeheita, har Kina kome med felles verdiar av fred, utvikling, rettferd, rettferd, demokrati og fridom for alle, som alle land skal rette seg etter. Kina har promotert bygginga av ein ny type internasjonale relasjonar og fremja demokratiseringa av internasjonale relasjonar. I mellomtida har Kina også kome med ei lang rekkje nye idear og initiativ, som konseptet om global styring basert på brei rådspørjing, felles bidrag og delte fordelar. Viktigast i denne samanhenga er den globale utviklingsinitiativet, den globale tryggingsinitiativet, og den globale sivilisasjonsinitiativet. Frå 2013 til i dag har bygginga av ei felles framtid for menneskeheita utvikla seg frå eit konseptuelt forslag til eit vitskapleg system, frå ei kinesisk reiskap til internasjonal samråd, og frå ein vakker visjon til praktiske prestasjonar, og syner sterk vitalitet. Frå det bilaterale til det multilaterale, frå det regionale til det globale, har Kina bygd ulike former for fellesskap som arbeider mot ein delt framtid, med titals land og regionar i ei lang rekke felt.
I si nærdiplomati insisterer Kina på å byggje venskap og partnarskap med nabolanda, forfylgje politikken med å bringe harmoni, tryggleik og velstand til nabolanda, og halde fast på politikken for nabolandsdiplomati med vennskap, oppriktigheit, gjensidig fordel og inkludering. Samstundes legg Kina stor vekt på å styrkje solidariteten og samarbeidet med landa i Sør, og erklærer tydeleg at Kina, som eit utviklingsland og medlem av det globale sør, alltid har delt same lagnad med andre utviklingsland.
Kort sagt har bygginga av ein felles framtid for menneskeheita vorte eit edelt mål forfylgd av Kina i den nye tida. Difor treng progressive land, inkludert Kina, å endre måta dei motstår Vesten, leia av USA, og samle alle progressive kreftene over heile verda for å danne ein samla internasjonale fronten mot hegemoni.
Kina sitt militære politikkval
I dag utfoldar verda sine endringar, tidsendringar, og historieendringar seg på ein hittil ukjent [unprecendented] måte, og utfordrar menneskeheita på ein alvorleg måte som må takast på alvor. Blant desse er tryggleik ei stor bekymring for framtida og lagnaden til menneskeheita. Medan trugsmåla om unilaterisme, hegemoni, og maktpolitikk aukar, og manglane på fred, tryggleik, tillit, og styring veks ustoppeleg, aukar tryggleiksutfordringane det menneskelege fellesskapen står andsynes dag for dag. I denne samanhenga har Kina kome med det globale tryggleiksinitiativet, som understrekar at menneskeheita er ei tryggleikssamfunn som er uløyseleg bunde saman, argumenterer for ei felles, omfattande, samarbeidande, og berekraftig tryggleikskonsept, og definerer tydeleg kjernegrepa for grunnleggjande samsvar, viktige prinsipp, langsiktige mål, og pragmatiske idear for vedlikehald og realisering av global tryggleik. Det globale tryggingsinitiativet er ein konkret framsyning av konseptet ei felles framtid for menneskeheita i tryggleiksfeltet.
Samstundes, med “innesperringa” av Kina, Russland, og Nord-Korea av USA gjennom Indo-Stillehavet-strategien deira, må Beijing gå varsamt fram. På den eine sida bør Kina motsetje seg hegemoni-ideen leia av USA. Når det gjeld USA si imperialistiske hegemoni-åtferd gjennom alliansen, bør anti-hegemoni kreftene — hovudsakleg Kina, Russland, Iran, og Nord-Korea — søkje å oppretthalde strategisk stabilitet med hegemoni-alliansen til USA og Vesten. For å nå dette, er det fyrste steget å oppretthalde ein strategisk balanse avhengig av den omfattande militærstrategiske makta til anti-hegemoni-landa basert på økonomi, vitskap og teknologi, diplomati, vilje og folkeleg støtte; det vil seie, makta, vilja, og metoden for militær kamp, alle saman naudsynte. Måtane, midla, og prinsippa for militær kamp bør endrast med situasjonen og handlingane til motparten. Til dømes, under trenden med stadige felles militære provokasjonar mot Kina og Russland og hyppige brot på FN sine resolusjonar av USA og Vesten, er det framleis naudsynt at Kina og Russland held fram med å gjennomføre FN sine resolusjonar om sanksjonar mot Nord-Korea saman med USA og Vesten? Bør Kina, Russland, og Nord-Korea etablere omfattande militært samarbeid, eller til og med ein militærallianse, på sikt? Desse vala kan vera dei mest frykta strategiske trekk for å motarbeide USA og Vesten og ein god måte å dytte attende deira hegemoni.
På den andre sida må Kina vere fast bestemt på å forsvare sitt omfattande tryggleikssystem og interesse system. For augneblinken har USA meir enn ni hundre militærbasar i utlandet, om lag fire hundre av dei omkrinsar Kina, og USA projiserer sitt imperium vidare inn i Indo-Stillehavsregionen. Taiwan-spørsmålet er ved hjartet av Kina sine kjerneinteresser, ein av dei politiske grunnane til Sino-US-relasjonar, og ei ufråvikeleg raud linje i Sino-US-relasjonar. Då det gjeld Taiwan-spørsmålet har USA adoptert følgjande dårlege praksisar: for det fyrste har dei styrka militærvernet av Taiwan og hjelpt Taiwan med å fremje “avvising av gjenforeining med makt”; for det andre har dei styrka sin allianse til støtte for Taiwan og pressa på for internasjonalisering av Taiwan-spørsmålet; og for det tredje har dei vert styrka sine økonomiske band med Taiwan.
Det er særleg viktig å merke seg at USA si nasjonale forsvarsautorisasjonslov for budsjettåret 2024 inneheld ei rekkje farlege føresegner knytt til Taiwan, som openbert blander seg i Kina sine indre tilhøve. Desse inkluderer: (1) ytterlegare implementering av våpensal til Taiwan og rapportering til Kongressen om leveringsprosessen kvar 180. dag; (2) koordinering med øya sitt forsvarsdepartement for å etablere eit omfattande opplæringsprogram for Taiwan for å styrkje sine “forsvarsevner”; (3) utvide USA-Taiwan militært samarbeid for kybervern og dele etterretningsressursar, studere gjennomføringsmoglegheitene for å etablere ei felles USA-Taiwan-planleggingsbrigade, og regelmessig oppdatere handlingsplanen for evakuering av ikkje-kampsoldatar frå Taiwan. Desse føresegna er allereie i førebuingsfasen for krig, noko som fullt ut indikerer at USA ikkje lenger er nøgd med den tradisjonelle rutinen med “å nytte Taiwan til å kontrollere Kina"“ og prøver å transformere Taiwan til ei festning for å underminere Kina. Med den raskt endrande situasjonen heime og i utlandet, er moglegheita for fredeleg gjenforeining av Taiwan redusert. Det må erkjennast at eit kvart forsøk på å splitte Taiwan frå Kina er i strid til Kina sin nasjonale suverenitet og interesser, og det kinesiske folket vil aldri vere samde. På territoriums- og suverenitetsområdet må Kina fast protestere og svare på "pølse-delings”-provokasjonar [“sausage-slicing” provocations] frå USA.
Taiwan-spørsmålet er ikkje berre eit militært spørsmål, men eit strategisk og globalt politisk spørsmål. For augneblinken er det tre val heime og i utlandet. For det første trur nokon at fredeleg gjenforeining ikkje lenger er mogleg. Sidan USA og Vestkysten har kontinuerleg trampe på Kina si grense på Taiwan-spørsmålet — sidan Russland-Ukraina- og Midtausten-krigane utløyst av USA og Vesten — er no den beste tida å gjenforeine Taiwan og ende Kina sin borgarkrig ein gong for alle, noko som vil vere til fordel for å bryte blokaden til USA og allierte langs “den fyrste øykjeda” og for den fredelege løysinga av Sør-Kina-havet.
For det andre insisterer nokre på at fredeleg gjenforeining er vanskeleg å oppnå, og medan USA og Vesten har trampa på Kina si grense på Taiwan-spørsmålet, er det framleis naudsynt å vente på at Kina si økonomiske og militære styrke skal ta igjen land som USA — og dinest vil USA og Taiwan naturlegvis samtykke til fredeleg gjenforeining, i motsetnad til væpna gjenforeining. Til slutt hevdar nokon at så lenge Taiwan ikkje erklærer sjølvstende, er det ikkje tilråde å føre væpna gjenforeining, for å unngå å gje USA og resten av Vesten ei unnskyldning for å påføre fullskala-sanksjonar og blokade på Kina, noko som hindrar realiseringa av kinesisk modernisering. I alt dette er det viktig å lære av historisk erfaring. I den ekstremt vanskelege og kontroversielle situasjonen i 1950, gjorde Mao Zedong avgjersla om å sende troppar for å “kjempe mot USA sin aggresjon og hjelpe Nord-Korea,” og påpeika at “om du slår med ein knyttneve, får du ikkje hundre slag!” Resultatet var akselerasjonen av kinesisk sosialistisk modernisering.
Sjølvsagt, same kva alternativ som vert vald, bør ein ikkje berre erkjenne kor viktig Taiwan er, men også grundig studere dei ulike sanksjonane som er påført Russland av Vesten i Ukraina-krisa, og førebu ein god responsplan på forhånd i politiske, økonomiske, militære, finansielle og diplomatiske felt. Særleg bør Kina sin eigarskap av vestlege obligasjonar, Kina sine innskot i vestlege bankar, og Kina sine eigedomar i Vesten handsamast på rett måte. På dette grunnlaget bør ein gjere alle slags førebuande tiltak på førehand for å vere klar defensivt mot mogelege invasjonar, sidan imperialistiske land med høg gjeld oftast utliknar sin eigen gjeld ved å føre krigar.
Kina har konsekvent følgt ei defensiv nasjonal forsvarspolitikk, halde seg til vegen med fredeleg utvikling, støtta og praktisert Global tryggingsinitiativ, og har vore ein stadfest kraft i å oppretthalde verdsfred. Tvert imot har USA lenge vore militant, skapt uro rundt om i verda for å halde på sin hegemoni, noko som har vore ei kjelde til global uro i lang tid. Globalt har Washington fått sterk kritikk for å fremme ein irrasjonell storstatsrivalisering som bryt med Dei sameinte nasjonane sin charter og tvingar land til å velje side. Om USA held fast ved si utdaterte tryggleiksforståing, vil dei bli fanga i myten om hegemoni, noko som berre vil forverre konfrontasjonar, rustningsløp, og den nye kalde krigen i det internasjonale fellesskapet.
Til slutt, må det peikast ut at arbeidarane og progressive land over heile verda er klar over sikk-sakk-utviklinga av “imperialisme og proletarrevolusjon” i verda som heilskap. Fyrste verdskrig, utløyst av imperialistiske land, leia til den fyrste sovjetiske sosialiststaten. Andre verdskrig leia til ei rekkje sosialistiske land og demonterte det gamle koloniale systemet. Om USA og Vesten vågar å starte ein tredje verdskrig, vil det sikkert akselerere det totale kollapsen av den nye imperialismen (eller “seinimperialismen,” som skildra av John Bellamy Foster) og neokoloniale systemet, som er bunde av indre og ytre motsetnader — og framveksten av verdssosialisme vil kome attende.[38]
Notar
[1] Dongdong Zhang, Towards the Indian and Pacific Ocean (Beijing: Current Affairs Press, 2023), 34.
[2] Shinzo Abe, “Confluence of the Two Seas,” speech at the Parliament of the Republic of India, New Delhi, August 22, 2007, mofa.go.jp.
[3] Donald Trump, “Remarks by President Trump at APEC CEO Summit,” speech, Da Nang, Vietnam, November 10, 2017, archives.gov.
[4] White House, National Security Strategy of the United States of America (Washington DC: White House, December 2017).
[5] White House, U.S. Strategic Framework for the Indo-Pacific (Washington DC: White House, 2021).
[6] U.S. Department of Defense, Indo-Pacific Strategy Report (Washington DC: Department of Defense, 2019).
[7] White House, Indo-Pacific Strategy of the United States (Washington DC: White House, 2022).
[8] Gongyan Yang and Yuting Tan, “The Origin, Content Characteristics and Economic Impact Assessment of Regional Comprehensive Economic Partnership,” Japan Studies 4 (2020): 1–8.
[9] M. Jashim Uddin and Raymond Kwun-Sun Lau, “Rules-Based International Order and Its Indo-Pacific Strategy: What Does It Mean for China’s BRI?,” Journal of Liberty and International Affairs 9 (2023): 386–400.
[10] White House, “Statement on Indo-Pacific Economic Framework for Prosperity,” news release, May 23, 2022.
[11] Yi Sun, “CPTPP, RCEP, and the Prospect of Asia-Pacific Regional Economic Integration,” Northeast Asia Forum 4 (2022): 98–113.
[12] Jie Bai and Qingyi Su, “Rules, Impact and China’s Countermeasures: A Comparative Study of CPTPP and TPP,” International Economic Review 1 (2019): 58–76.
[13] Sun, “CPTPP, RCEP, and the Prospect of Asia-Pacific Regional Economic Integration.”
[14] Junda Jin, “U.S. Domestic Political Constraints of Implementing Indo-Pacific Economic Framework,” Northeast Asia Forum 5 (2023): 115–26.
[15] White House, “On-the-Record Press Call on the Launch of the Indo-Pacific Economic Framework,” transcript of press briefing, May 23, 2022.
[16] Ministry of Foreign Affairs of the People’s Republic of China, “The Fallacies and Truths in the U.S. Cognition of China,” June 19, 2022.
[17] Abigail Dahlman and Mary E. Lovely, “US-Led Effort to Diversify Indo-Pacific Supply Chains Away from China Runs Counter to Trends,” Peterson Institute for International Economics, September 6, 2023.
[18] Tori Smith, “Success Unlikely in Indo-Pacific Economic Framework Without New Market Access,” American Action Forum, June 2, 2022.
[19] Xiaoming Pan, “RCEP and the Future of Asia-Pacific Economic Integration,” International Studies 5 (2021): 108–17.
[20] Jisi Wang, “Building an Asian-Pacific Regional Security Architecture: Objectives, Conditions and Visions,” Journal of International Security Studies 1 (2016): 4–12.
[21] U.S. Department of Defense, Indo-Pacific Strategy Report.
[22] White House, Indo-Pacific Strategy of the United States.
[23] “Speaker Johnson Commends House Passage of the Protecting Americans from Foreign Adversary Controlled Applications Act,” news release, March 13, 2024, speaker.gov.
[24] Wang, “Building an Asian-Pacific Regional Security Architecture.”
[25] Yuandan Guo, “The U.S. Still Posing Main Threat to World Cybersecurity: Report,” Global Times, January 25, 2024.
[26] Qi Zhou, “How the US Moves Closer to India: Process and Motives,” Contemporary World 2 (2024): 38–44.
[27] White House, “Fact Sheet: The Trilateral Leaders’ Summit at Camp David,” news release, August 18, 2023.
[28] Association of Southeast Asian Nations, “ASEAN Outlook on the Indo-Pacific,” June 23, 2019, asean.org.
[29] U.S. Department of State Office of the Spokesperson, “The United States’ Enduring Commitment to the Indo-Pacific: Marking Two Years Since the Release of the Administration’s Indo-Pacific Strategy,” news release, February 9, 2024.
[30] Yamei Shen, “The Lies and Truths of the U.S. Indo-Pacific Strategy,” Guangming Daily, August 6, 2023; Shengli Ling and Yanfei Wang, “Logic of Hegemony: The Multilateral Transformation of the US Asia-Pacific Security Strategy,” Journal of International Security Studies 4 (2022): 91–126.
[31] Sheng Qin, “Policy Implements of ‘Indo-Pacific’ Strategy in South Pacific: Status, Dynamics and Prospects,” Asia-Pacific Security and Maritime Affairs 6 (2019): 79–94.
[32] Qin, “Policy Implements of ‘Indo-Pacific’ Strategy in South Pacific.”
[33] Shengli Ling, “The Construction of Security Regime in the Asia-Pacific Region and Beijing’s Proposal,” Frontiers 15 (2023): 45–54.
[34] Zejing Chou, “U.S. Tech Bullying Will Backfire on Itself,” Guangming Daily, April 3, 2023.
[35] “Transcript of the Tenth Anniversary of the Joint Construction of the Belt and Road Is Very Eye-Catching,” Belt and Road Portal, October 11, 2023.
[36] Vittorio Emanuele Parsi, The Wrecking of the Liberal World Order (London: Palgrave MacMillan, 2021).
[37] “What Does Blinken’s ’Table and Menu’ Theory Signify?,” Global Times, February 22, 2024.
[38] John Bellamy Foster, “Late Imperialism: Fifty Years After Harry Magdoff’s The Age of Imperialism,” Monthly Review 71, no. 3 (July–August 2019): 7.
Cheng Enfu er professor ved Marxisme-skulen ved Northwestern Polytechnical University i Xi'an. Han er medlem av Presidiet i den akademiske delen av Chinese Academy of Social Sciences i Beijing, og er president for World Association for Political Economy. Li Jing er ein førelesar ved Marxisme-skulen ved China University of Political Science and Law i Beijing, Folkerepublikken Kina.
Henta frå: https://monthlyreview.org/2024/07/01/changes-in-u-s-grand-strategy-in-the-indo-pacific-and-chinas-countermeasures/#en28backlink