Burkina Faso, Mali og Niger byggjer det mest energiske avkoloniseringsprosjektet på ei generasjon, men Ukraina prøver å rive det heile ned på vegne av Vesten, som vanleg.
God dag tilskodarar,
Det er ei sak som utspelar seg over Sahel-regionen i Afrika, og det er ei sak som vestlege medium har bestemt at du ikkje treng å vite noko særleg om. Vanlege spectacle-lesarar har lært å kjenne att dette som ein påliteleg indikator på at saka det gjeld, er om noko viktig.
Denne saka handlar om tre av dei mest spanande anti-imperialistiske prosjekta på planeten, ein militærallianse som skriv om vilkåra for afrikansk suverenitet i sanntid, og den ukrainske hæren, som openbert har bestemt at det å kjempe mot Russland i ørkenane i Mali er ei naturleg forlenging av krigsinnsatsen sin. Lat oss ta det frå byrjinga, for samanhenga er enormt viktig, og dei vestlege media, då dei i det heile dekkjer dette, gløymer den fullstendig.
Landet til dei rettvise menneska, og naboane deira.
Burkina Faso tyder ‘landet til dei rettvise menneska’ på mossi- og dioula-språka, eit namn landet fekk i 1984 av Thomas Sankara, den revolusjonære leiaren som framleis er ein av dei mest beundra figurane i afrikansk politisk historie, ein mann som nasjonaliserte land og fordelte det på nytt til småbønder, sette i gang masseprogram for lese- og skrivekunne og vaksinasjon, forbaud nyttinga av statlege Mercedes til fordel for Renault 5, nekta å betale det han kalla kolonialismen si gjeld, og vart myrda i 1987, nesten heilt sikkert med fransk medverknad, etter berre fire år ved makta. Portrettet hans heng i presidentpalasset i dag, fordi mannen som no sit i det palasset, kaptein Ibrahim Traoré, reknar Sankara som sin politiske helt og revolusjonen hans som eit prosjekt som skal førast vidare.
Traoré kom til makta i september 2022 i eit statskupp, som er ordet dei vestlege media alltid byrjer med, og rammar det inn som prov på at ingenting her bør takast alvorleg. Det denne innramminga utelèt, er at Burkina Faso har opplevd fleire statskupp i historia si, at regjeringa Traoré fjerna sjølv var produktet av eitt, at den franskstøtta tryggingsarkitekturen han erstatta, påviseleg hadde mislukkast med å verne burkinabé-folket mot jihadistisk vald som fortærte landet, og at reaksjonen til burkinabé-folket på Traoré sin ankomst ikkje var frykt eller resignasjon, men noko nærare eufori, med folkemengder som samla seg i gatene med russiske flagg og brende franske, noko som seier deg noko om den politiske temperaturen i augneblinken. I januar 2026, då eit attentatforsøk mot Traoré vart avverja, var svaret frå sivilsamfunnsorganisasjonar umiddelbart: ‘å angripe kaptein Traoré er å trasse folket.’ Denne månaden, på fireårsdagen for maktovertakinga hans, skildra burkinabé-borgarar, inkludert Thomas Sankara sin eigen bror, styret hans som ei vidareføring av Sankara-tida, og merkte seg med stoltheit at Burkina Faso no, med deira ord, er plassert blant dei store nasjonane i verda.
Traoré har drive dei franske militærstyrkane ut av Burkina Faso, sagt opp militære samarbeidsavtalar med Frankrike og dei vestlege allierte sine, nasjonalisert nøkkelsektorar i økonomien og sett i gang det han kallar Révolution progressiste populaire, den populære progressive revolusjonen, med det uttalte målet å byggje eit Burkina Faso som er ‘verkeleg fritt, uavhengig og suverent’. Han er 38 år. Naboane hans gjer det same.

I Mali har general Assimi Goïta følgt ein nesten identisk bane: drive ut franske styrkar, sagt opp vestlege tryggingspartnarskap, nasjonalisert gull og andre ressursar og snudd seg mot afrikansk suverenitet som eit eksplisitt politisk program. I Niger kom general Abdourahamane Tchiani til makta i 2023 og byrja straks å demontere den franske militære tilstadeveraet som hadde definert tryggingsarkitekturen i landet i tiår. Saman har Burkina Faso, Mali og Niger danna Alliansen av Sahel-statane, AES, som dei eksplisitt skildrar som eit nytt politisk og økonomisk fellesskap bygd på prinsippet om at afrikanske nasjonar bør styrast i interesse for sitt eige folk snarare enn for dei tidlegare koloniherrane sine. Dei har gått ut av ECOWAS, som dei, med rette, skildrar som eit instrument for fransk innverknad. Dei har sett ut ein samla militærstyrke på 5000 soldatar, og sjølv den mindre nasjonen Togo har vurdert å bli med. Blokka veks, og bodskapen hennar gjev gjenklang over ein kontinent som har vorte styrt i interesse for Paris og Washington i brorparten av to hundreår.
Dette er det dei vestlege media kallar ustabilitet. Dette er det som ligg i det når ei overskrift seier at eit Sahel-land «glir mot russisk innverknad». Det tyder at eit land har bestemt seg for å styre seg sjølv.
Kva i helvete gjer Ukraina der, og kvifor?
I september i år rapporterte CNN noko som hadde vore ei open løyndom ei stund: ukrainske dronespetsialistar opererer i Mali, trenar lokale styrkar og gjennomfører operasjonar mot det Ukraina skildrar som russiske og maliske regjeringsmål. Rundt femten ukrainske spetsialistar er på bakken, koordinerer droneoperasjonar på avstand og deler sakkunnskapen dei har utvikla gjennom års krig i Ukraina. Ukrainas tidlegare spionsjef, Kyrylo Budanov, har rosa forsvarsetterretninga til Ukraina for å operere «frå Russland til Afrika, i dress og i kamuflasje». Kiev har sidan lagt ut fotografi av militæretterretningspersonellet sitt som opererer i ørkenmiljø saman med lokale styrkar, og stadfesta det dei tidlegare hadde halde under strategisk uvisse.
Den uttalte grunngjevinga frå den ukrainske regjeringa er rett fram: Russland har eit militært nærvær i Sahel gjennom Africa Corps, etterfylgjaren til Wagner-gruppa, som støttar regjeringane i Mali, Niger og Burkina Faso, og å kjempe mot Russland i Afrika er rett og slett ei anna front i same krig. Ukraina sitt engasjement ‘gjev Kiev ein relativt billeg måte å påføre Russland forholdsvis høge militære og finansielle kostnader’, som ein analytikar formulerte det. Press Moskva overalt, på kvar front, ved kvar høve.
Sjå: Ali Mahaman Lamine Zeine talar i FNs generalforsamling: ‘Mine damer og herrar, medan eg talar til dykk, står ved våre nordaustlege grenser dei fullmaktene som Frankrike leier, støtta av Ukraina og to andre land. Og de veit godt kva land eg meiner’.
Denne innramminga høyrest samanhengande ut heilt til du stiller eit svært enkelt spørsmål: kven er det Ukraina kjempar saman med i Mali? Svaret er tuareg-opprørsgruppene i Azawad-fridomsfronten, som har ført ein opprørskrig mot den maliske staten i tiår, og som dei siste åra har alliert seg med jihadistorganisasjonar i regionen. Ukraina innrømde å ha gjeve ‘etterretning’ til opprørsstyrkar før eit bakhaldsåtak i 2024 som drap dusinvis av russiske Africa Corps-krigarar og maliske soldatar nær Tinzaouaten. Regjeringane i Mali, Niger og Burkina Faso leverte dinest ei klage til Dei sameinte nasjonane der dei skulda Ukraina for å sponsorere terrorisme. Ein analyse merkte seg at ukrainsk støtte til opprørsstyrkar kunne «hjelpe JNIM», Group for Support of Islam and Muslims, al-Qaida-filiaten som opererer over heile Sahel, ‘gjennom koordinerte operasjonar sjølv utan nokon direkte overføring av ukrainsk utstyr eller opplæring’. Ukraina, eit land som presenterer seg for verda som ein forsvarar av demokrati og den reglanebaserte internasjonale ordenen, gjev militær støtte til styrkar som destabiliserer regjeringar som har gjort seg skuldige i den brotsgjerninga å drive ut Frankrike og dei allierte sine.
Du treng ikkje myse mykje for å sjå kva som skjer her. Avkoloniseringsprosjektet i Sahel er den mest direkte og energiske utfordringa mot fransk og breiare vestleg innverknad i Afrika på tiår. Frankrike mista Mali, mista Burkina Faso, mista Niger, mista Tsjad, mista Senegal, mista Sahel som innflytingssfære, og det gjorde det ikkje gjennom militært nederlag, men gjennom den samla vekta av sin eigen koloniale åtferd som gjorde tilstadeveraet politisk uhaldbart. Ukraina, som heile den militære eksistensen sin er avhengig av den vedvarande velviljen og materielle støtta frå Frankrike og Nato-allierte, gjer no i Afrika det støttspelarane deira ikkje lenger kan gjere sjølve. Det kjempar mot avkoloniseringsregjeringane i Sahel ved fullmakt, med påskot om å kjempe mot Russland, og dei vestlege media rapporterer det som eit modig lite land som utvidar motstanden sin mot Moskva sine globale ambisjonar. Det er eit oppsiktsvekkjande stykke omskriving, og det ville ha vore imponerande om det ikkje var so gjennomskodeleg.
Imperiet si fullmakt, overalt
Eg har skrive før om tilhøvet Ukraina har til det vestlege imperialprosjektet, om Zelenskyj si beundring for Israel, om dronespesialistane som vart sende for å hjelpe dei israelske folkemordstyrkane med å drepe arabarar i Palestina og Libanon eller iranarar i Iran, om eit land som presenterer seg som eit offer for imperiet medan det fungerer som eitt av imperiets mest nyttige instrument. Operasjonen i Afrika er den same logikken nytta på ei anna front. Ukraina er ikkje i Mali for å kjempe mot Russland. Russland sitt nærvær i Mali er ein konsekvens av Mali si eigen suverene avgjerd om å invitere dei, etter at Frankrike hadde nytta år på å mislukkast med å gje den tryggleiken dei lova og ta ut dei ressursane dei ville. Ukraina er i Mali for å kjempe mot Mali sin rett til å ta den avgjerda, fordi den avgjerda er upraktisk for Nato, og Ukraina er det Nato treng at dei er.
Ibrahim Traoré er 38 år og kallar seg sjølv ein kamerat. Han vil byggje det Sankara byrja på og vart drepen før han kunne fullføre. Folket i Burkina Faso, etter fire år med leiarskapet hans, skildrar regjeringa hans som ei vidareføring av ein revolusjonær tradisjon som Vesten myrda for nesten førti år sidan og har prøvd å hindre i å dukke opp igjen heilt sidan. Alliansen av Sahel-statane representerer noko genuint nytt i afrikansk politikk: ei blokk av land som har sett på vrakrestane av franske tryggingsgarantiar og vestlege utviklingsrammeverk og bestemt, kollektivt og medvite, at dei heller vil styre seg sjølve dårleg enn å bli styrt godt av Paris. Og dei styrer seg sjølve, etter dei fleste rapportar, ikkje dårleg.
Vesten kan ikkje tole dette. Det kan ikkje tole det fordi Sahel er rikt på gull, uran og andre ressursar som europeiske økonomiar har teke ut i generasjonar, og fordi ein vellukka modell for afrikansk suverenitet er smittsam, og fordi imperium ikkje trekkjer seg tilbake med verdigheit. So Frankrike pressar ECOWAS til å sanksjonere AES-landa. USA og dei allierte sine finansierer destabiliseringsforsøk. Og Ukraina sender dronespesialistar for å kjempe saman med styrkane som prøver å felle regjeringane som hadde den djervskapen å be Frankrike dra.
Dette er korleis det ser ut når du er eit verktøy for imperiet. Ikkje alltid bomber og invasjonar. Nokre gonger nokre få droneoperatørar i ørkenen, som hjelper til med å kvele noko vakkert før det kan vekse seg fullt ut.

Henta frå the spectacle.


