Lurt inn i ei nyliberal felle for sosialpolitikk: Det fjerde Pan-Afrika-nyhendebrevet (2025)
av Marion Ouma
Kontantoverføringar blir hylla som ei løysing på fattigdom i Afrika — men er dei eigentleg ei nyliberal felle? Marion Ouma avdekkjer korleis dei undergrev sosialpolitikken, svekkjer staten og etterlet dei fattige i hendene på marknaden.
Helsing frå skrivebordet til Tricontinental Pan Africa,
Trass i heftig promotering og gjennomføring dei siste tretti åra, er det uklart i kor stor grad kontantoverføringar faktisk klarer å avskaffe fattigdom og sårbarheit i Afrika. I mitt kapittel i Can Africans Do Economics? tek eg eit grundig blikk på sosialpolitikken. I dette nyhendebrevet vil eg skissere nokre av dei skjulte motiva bak all rosen kontantoverføringar får i Afrika. Djupnande og vedvarande fattigdom, og aukande naud, er framleis uroande trekk ved det sosiale livet på kontinentet. Internasjonale og nasjonale organisasjonar, som fremjar desse ordningane, held fram med å lovprise kontantoverføringar — samstundes som dei riv ned eksisterande system for sosialpolitikk og reduserer sosiale ytingar til éin enkelt bistandsmekanisme.
Kontantoverføringar blir hylla for si evne til å løyse ulike sosiale problem, som ei form for sosial sikring og tryggleik for dei fattige. Talspersonar framstiller dei som del av ein venstreorientert sosialistisk agenda. Men dette er eit røykteppe — ei avleiing som skal lure afrikanske styresmakter til å ta i bruk nyliberale program og marknadsorienterte former for velferd. På 2000-talet har kontantoverføringar blitt innførte gjennom mjuke metodar som kunnskapsproduksjon frå effektmålingar og studiar, men òg harde verktøy som bistandsvilkår og gjeldspress for å tvinge motvillige regjeringar til å akseptere ordningane. Ideen om kontantoverføringar er likevel ikkje ny — bøker som Welfare for Markets: A Global History of Basic Income sporar ideen tilbake til 1700-talet. Seinare var ein av forkjemparane for dette den liberale tenkjaren Friedrich Hayek, som i boka The Road to Serfdom (1944) meinte at kontantoverføringar var overlegen andre former for statleg bistand. I dag har internasjonale organisasjonar som Verdsbanken og FN-systemet teke opp denne ideen og brukar ho til å forme politikk og styre gjennomføringa av tiltak for sosial vern.
Forkjemparar for kontantoverføringar hyllar fridomen mottakarane skal få til å velje korleis dei vil dekkje sine eigne behov. For å gjere ideen meir akseptabel for sivilsamfunnet og sosiale rørsler, blir lovnaden om valfridom pakka inn i språk om sosial rettferd. Ein påstår at enkeltpersonar no står fritt til å møte behova sine utan å måtte gå gjennom tungrodde byråkrati og den paternalistiske staten. Målet verkar å vere å la staten visne bort til ein minimalistisk nattvektar, ein skugge av seg sjølv. Samstundes reduserer kontantoverføringar kontakten folk har med den afrikanske staten — ein stat som ofte blir omtala med skjellsord som ‘overstrekt’, ‘parasittisk’, ‘grisk’, ‘lam’, ‘leviatan’, ‘patrimonial’ og ‘kleptokratisk’. Denne demoniseringa av den afrikanske staten gir legitimitet til nyliberalismen og til marknadsorienterte løysingar — noko som tillèt private selskap å dominere. Men kvar er dei fattige oppi dette? Dei står att utan eit heilskapleg sosialt støttesystem, prisgitt profittjegarar og er like dårleg stilt som før.
Kven som har rett på kontantbistand er basert på ein gammaldags og skadande skilnad mellom dei ‘verdige fattige’ og dei ‘uverdige fattige’, der brutale avgjerder blir tekne om kven som fortener sosial hjelp. Denne skilnaden, som rasjonerer offentleg støtte, byggjer på om ein klarer å oppføre seg ‘fattig nok’. Ansvar for fattigdom blir lagt på individet, ikkje på dei strukturelle kreftene som skapar ulikskap. Mekanismane for målretta støtte — gjennom kategoriske eller indirekte økonomiske testar — plukkar ut nokre få, men etterlet millionar i naud. I tillegg fører desse mekanismane til at folk blir behandla som isolerte individ, medan gjennomføringa — ofte overlaten til private finans- og teknologiselskap — set mottakarar av kontantstøtte under overvaking.
Desse anti-fattigdomsprogramma, som no tek over Afrika, har ein marknadsretta og individualistisk natur som overser fellesskap og sosiale dynamikkar. Dei motverkar solidaritet og kollektiv handling — noko som er heilt naudsynt for å demokratisere offentleg politikk. For å hindre dette, sørgjer arkitektane bak kontantoverføringar for å flytte sosialpolitikken frå den politiske sfæren og inn i teknokratiske rom. Men dersom sosialpolitikk blei forankra i demokratiske krav, måtte politikarar og statar prioritere universelle ordningar med mål om å betre livskvaliteten til folk gjennom verkeleg omfordeling og transformasjon.
Men kontantoverføringane er tufta på minimalisme. Beløpet mottakarane får — til dømes om lag 16 dollar i månaden i Kenya og 7 dollar i Zambia — er ofte mykje lågare enn det som trengst for å dekke dei mest nødvendige matutgiftene for ein husstand. Dette låge nivået kjem frå nyliberalisten Milton Friedman sin idé om eit “minimumsnivå for levestandard”. I praksis tyder dette at kontantoverføringar ikkje gir folk det dei faktisk treng for å overleve.
Afrikanske land treng skikkelege sosialpolitiske tiltak for å byggje nasjonar. Vi treng sterke og velfinansierte statlege tenester som kan møte dei utfordringane vi står overfor: helsevesen som reduserer Afrika sin ekstremt høg rate av barselsdaud; betre utdanningsinstitusjonar som kan gi opplæring til dei 60 % av 15-17-åringar som ikkje går på skule; og anstendige, rimelege bustadar i byane våre som veks med ein gjennomsnittleg rate på 6 % i året. For å betre menneskeleg velferd i Afrika, må nasjonale prioriteringar leggje vekt på fellesskap, samordning av ressursar og offentlege tenester for alle som treng det — uavhengig av inntekt, yrke eller sosial status. Som vi ser i land som faktisk har redusert fattigdom og betra levestandarden for innbyggjarane sine: behov kan berre møtast gjennom kollektiv handling — ikkje ved å individualisere og minimere velferd. Som Jimi Adesina minna oss på med det yorubiske ordtaket "Don’t Call Dog Monkey Dog for Me", som tyder “ikkje prøv å selje meg ein bløff”, meiner eg afrikanske regjeringar må stå fast på statleg, brei og inkluderande investering i fellesskapet — ein ekte idé frå venstresida.
Med varme helsingar,
Marion
Frå: https://thetricontinental.org/pan-africa/newsletterissue-cash-transfer-neoliberalism/