Nato: Den farlegaste organisasjonen på jorda
Dossier nr. 89 Tricontinental: Institute for Social Research
Plakatane i dette dossieret vart laga av kunstnarar frå heile verda og synte fram på (In)security-utstillinga arrangert under Madrid Peace Summit i 2022, like før Nato-toppmøtet i same by. Utstillinga var eit felles initiativ frå International Peoples’ Assembly sitt europeiske sekretariat med støtte frå Tricontinental: Institute for Social Research, World March of Women og andre.
Den nordatlantiske traktats organisasjon (Nato) hevdar at den står andsynes den største eksistensielle krisa i sin nesten åtti år lange historie. Medan USA sin president Donald Trump og hans nasjonale sikkerheitstab — på overflata — har vendt ryggen til Europa og sagt at dei ikkje lenger vil betale for kontinentet sin tryggleik, kjempar europeiske leiarar for å skaffe midlar til å auke støtta til krigen i Ukraina og byggje opp eigen militærproduksjon. Likevel er det ingen klåre teikn på at USA, som er den dominerande makta i Nato, kjem til å trekkja seg ut eller oppløysa alliansen.
Nato har mange føremål for USA, noko ho har hatt sidan opprettinga i 1949. Å presse europeiske statar til å betale meir for sitt eige forsvar er ei sak; å mistolke dette som eit større amerikansk strategisk attendetrekking frå Europa er noko heilt anna. Trass i retorikken er ikkje Trump sine handlingar utanfor den overordna strategien til USA sin elite: å halde på global makt gjennom verkemiddel som Nato og eit lydig europeisk statssystem, heller enn å isolere USA bak Atlanterhavet og Stillehavet. Nato vil halda fram med å vera eit verkemiddel for den globale nord si makt, same kva overflatiske hinder som kjem til å dukka opp i tida framover.
Tittelen på dette dossieret, Nato: Den farlegaste organisasjonen på jorda, er i tråd med vurderinga til statsvitaren Peter Gowan (1946–2009), som skreiv under Nato sitt bombeangrep og oppbrotet av Jugoslavia i 1999:
Me må hugsa to uheldige fakta: for det fyrste at Nato-statane har vore og er svært opptekne av å forverra makta og rikdomsulikskapane i verda, øydeleggja alle utfordringar mot deira overveldande militære og økonomiske makt, og underordna nesten alle andre mål under desse; og for det andre at Nato-statane finn det usedvanleg enkelt å manipulere sine eigne veljarar til å tru at desse statane verkeleg leiar verdas folk mot ei meir rettferdig og human framtid, noko dei ikkje gjer.[1]
Nato nyttar språket om menneskerettar og kollektiv tryggleik for å skjule dei underliggjande motivasjonane for sin oppretting og noverande eksistens. Det ville vera verdt å setja til side denne retorikken og sjå på den faktiske historia til denne militære — ikkje menneskerettslege — alliansen.
Dette dossieret består av tre delar. Den fyrste gjev ei historie om Nato og ein vurdering av rolla hennar i det USA-leia imperialistiske systemet. Den andre delen fokuserer på korleis Nato, sidan Sovjetunionen fall, har omdefinert seg sjølv som ein global politimakt og gripa inn — som den tredje delen syner — på ulike måtar i det globale sør.
Del 1: Den aggressive alliansen
Idéen om Nato oppstod under dei siste åra av andre verdskrig, då USA og Storbritannia byrja å diskutera nye tryggleiksordningar etter at dei fascistiske maktene i Europa var nedkjempa.[2] I 1945 arrangerte USA San Francisco-konferansen, der FN vart danna. FN-pakta, ratifisert av dei femti deltakarane, tillét (i kapittel VIII, artikkel 52) danninga av regionale tryggleiksorganisasjonar og gav dei makt til å setje i verk tiltak — som sanksjonar og militære intervensjonar — men berre med løyve frå FN sitt tryggingsråd (i kapittel VIII, artikkel 53).[3]
Det var på grunnlag av denne tillatinga i FN-pakta at USA samla ti europeiske land og Canada til å signera Washington-traktaten i 1949 og skapa Nato. Dei europeiske landa som vart med i Nato hadde ulike erfaringar etter krigen: mange, som Frankrike og Tyskland, måtte byggje opp militæret sitt nesten frå grunnen av; andre, som Storbritannia, hadde relativt intakte militærstyrkar, medan eitt land — Island — ikkje hadde noka fast hær i det heile. Nato gav desse landa ein amerikansk militær (og kjernefysisk) skjold.
I 1949 sende CIA eit memorandum for å forklara at Nato sitt verkelege mål ikkje berre var å avskrekke Sovjetunionen frå å truga Europa, men også å halda fram med den ‘langsiktige kontrollen over tysk makt’ og avgjere spørsmålet om ‘kven som skal kontrollera tysk potensiale og dimed halda balansen i Europa’. Denne harde vurderinga er ei meir nøyaktig framstilling av Nato enn ei tolking av grunnlovsdokumenta.[4]
CIA sin forståing hadde ein europeisk parallell. Som Nato sin fyrste generalsekretær, Lord Hastings Lionel Ismay, skreiv i eit internnotat i 1952, måtte organisasjonen ‘halda Sovjetunionen ute, amerikanarane inne, og tyskarane nede’.[5]
Året før Nato vart grunnlagt, funderte George Kennan frå USA sin utanriksdepartement på korleis USA hadde ‘om lag 50 % av verdas rikdom, men berre 6,3 % av folketalet’. Dette skiljet måtte handsamast. Som Kennan skreiv i den tjuetredje Report by Policy Planning Staff:
Denne skilnaden er særleg stor mellom oss og folka i Asia. I denne situasjonen kan vi ikkje unngå å verte gjenstand for misunning og harme. Den verkelege oppgåva vår i tida framover er å utforma eit mønster av relasjonar som lèt oss halda på denne stillinga utan at det går utover den nasjonale tryggleiken vår.[6]
Det ‘relasjonsmønsteret’ som måtte byggjast for å kontrollera ‘misunninga og harmen’ frå folka i Asia og det globale sør, byrja året før Nato vart danna, då USA omforma tryggleiksordningane i Amerika med Den interamerikanske gjensidige bistandspakta (Rio-pakta) i 1947 og dinest med vedtaket av ein ny pakt for Organisasjonen av amerikanske statar (OAS) i Bogotá i Colombia i 1948. Begge desse ordningane knytte landa i Latin-Amerika til USA. Nokre år etter at Nato vart grunnlagt i 1949, bygde USA tryggleikspaktar i Aust-Asia (Manila-pakta i 1954, som danna Southeast Asia Treaty Organization, SEATO) og i Sentral-Asia (Bagdad-pakta i 1955, som danna Central Treaty Organization, CENTO). Saman med desse paktane forplikta den USA-leia OAS seg til antikommunistisk handling med Special Consultative Committee on Security Against the Subversive Action of International Communism i 1962.[7]
USA etablerte dette nettverket av militærpaktar med to mål: for å hindre utviklinga av kommunistiske parti eller styrkar i regionane, og for å styrke USA sin påverknad på styresmakter verda over. Dette var ein del av ei breiare maktprojeksjon som lét USA byggja og vedlikehalda militærbasar — i nokre høve med kjernefysisk kapasitet — langt frå sine eigne kystar, men nær Sovjetunionen, Den demokratiske folkerepublikken Korea, Den demokratiske republikken Vietnam og Folkerepublikken Kina, og slik leggja grunnlaget for eit globalt militært nærvær.
Behovet for militærpaktar byrja å minka frå 1960- til 1980-talet av fleire grunnar. For det fyrste hadde USA allereie etablert eit enormt globalt militært nærvær, med basar frå Japan til Honduras som var skapt gjennom bilaterale avtalar. For det andre hadde militærteknologien utvikla seg kraftig, noko som lét USA vera langt meir fleksible og mobile med sitt arsenal av mellomdistanse-missil, atomdrivne ubåtar og enorm luftkapasitet. For det tredje hadde USA utvikla ein strategi kjend som ‘inter-operabilitet’, som lét det nytta sal av sin eigen militærteknologi til allierte land som ein måte å fremja felles militærøvingar på — i praksis utført under USA sin militærkommando og hovudsakleg for USA sine strategiske interesser. Til slutt hadde USA oppretta regionale kommando-strukturar — som Pacific Command i 1947 (Pacom, som skulle verta Indo-Pacific Command i 2018), Southern Command (Southcom) i 1963, og Central Command (Centcom) i 1983 — som allereie hadde etablert bilaterale og multilaterale avtalar med allierte militærstyrkar. Ein trong difor ikkje fleire regionale militæralliansar.
Desse nye mekanismane for USA sitt globale militære nærvær gjorde tryggleikspaktar mindre naudsynte i område som Asia og Midtausten. SEATO vart oppløyst i 1977, hovudsakleg på grunn av mangel på interesse frå søraustasiatiske land, og to år seinare, etter den iranske revolusjonen, vart CENTO lagt ned.[8] Dette gjaldt derimot ikkje Latin-Amerika, der OAS framleis opererer den dag i dag, med eit skarpt fokus på å minimalisere rolla til venstresida i Latin-Amerika (Cuba vart suspendert frå organisasjonen i 1962, noko som fekk Fidel Castro til å omtala ho som ‘koloniministeriet’).
Samstundes var Nato det andre, avgjerande unntaket. Den blei ikkje oppløyst. Lord Ismay sin formel stod framleis sterk. Halde Sovjetunionen ute: halde på USA og Nato sine militærbasar med USA sine kjernefysiske våpen i Europa som ein avskrekking mot sovjetiske rørsler utanfor grensene som var fastsette etter andre verdskrig. Halda amerikanarane inne: frå eit USA-perspektiv tydde dette eigentleg halde europearane nede, noko som innebar at dei aldri måtte få lov til å skapa sin eiga kontinentalhær, og at då ein diskuterte ei utviding av Den europeiske unionen (EU), måtte ein også utvida Nato for å oppretthalda USA sin påverknad i regionen. Halde tyskarane nede: sikre at dei gamle imperialistiske maktene ikkje fekk ambisjonar utover å vera underordna allierte av USA, eit syn USA hadde ikkje berre for Tyskland, men også gjennom heile Eurasia — særleg for Japan.
Nato var difor ein essensiell del av arkitekturen for USA sin imperialisme.
Uansett kva USA og Nato sine tenestemenn sa, var det klårt at dei hadde tre mål med denne militærpakta: å hindre venstresida i å vekse i sine eigne land (ved å øydeleggja folkefrontane i Frankrike, Hellas og Italia seint i 1940- og 1950-åra, samt antikrigs-rørsla i Vest-Tyskland i 1960- og 1970-åra), å innskrenke og rulle attende den sosialistiske blokken (inkludert, etter 1959, den kubanske revolusjonen), og å hindre nasjonale frigjeringsrørsler i Afrika og Asia i å lukkast (inkludert støtte til Portugal sine kolonikrigar i Afrika frå 1960- til 1970-åra, og assistanse til USA i Korea tidleg i 1950-åra og Vietnam frå 1960- til 1970-åra).[9]
Del 2: Global Nato
I november 1991, ein månad før Sovjetunionen formelt vart oppløyst, gav Nato ut ein rapport kalla New Strategic Concept som anerkjende at det var ei ‘ny, meir lovande, æra i Europa’.[10] I dette klimaet kunne Nato-medlemmane ha bygd opp tillit til å seie la oss oppløyse alliansen. I staden rettferdiggjorde dei Nato sin vidare eksistens med å åtvara om trugsmål frå fleire retningar som kravde koordinerte inngrep, også utanfor Nato-medlemmane sine territorium.
I 1997, på Nato sitt hovudkvarter i Brussel, sa USA sin utanriksminister Madeleine Albright at med Sovjetunionen borte, ‘trur mange menneske at vi ikkje lenger står andsynes ein slik samlande trussel, men eg trur vi gjer det’. Kva var då Nato sitt føremål? Albright forklarte:
Det er å stoppa spreiinga av kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen. Det er å handsama den eksplosive kombinasjonen av teknologi og terror, moglegheita, så utenkeleg som det kan virka, at masseøydeleggingsvåpen vil hamna i hendene på menneske som ikkje har noko imot å nytte dei. Dette trugsmålet kjem hovudsakleg frå Midtausten og Eurasia, so Europa er særleg utsett.[11]
Med andre ord måtte Nato gripa inn i område utanfor Europa for å verne Europa. Dette er den sjenerøse, overflatiske tolkinga. Men det finst ein annan måte å forstå det Albright sa, so klart.
Sidan Sovjetunionen kollapsa, har Russland — under ein føyeleg president Boris Jeltsin (som skulda sin suksess i å verte attvald i 1996 til USA sin innblanding) — i praksis overgjeve seg til USA, og so nytta USA høvet til å nytta sin eiga overveldande militærmakt og sin viktigaste globale instrument, Nato, for å utvida sitt herredøme over Aust-Europa og straffa alle ‘motreaksjonsstatar’ (som Anthony Lake frå USA sin utanriksdepartement kalla dei i 1994) som nekta å godta politikk for globalisering, nyliberalisme og USA sitt førarskap. [12]
Regjeringar i den globale nord treng biletet av ein trugande fiende for å rettferdiggjera Nato sin eksistens. Om det er den opplevde trusselen frå kommunismen (Sovjetunionen under den kalde krigen) eller påstandar om terrorisme (al-Qaida) eller autoritære styresett (Russland og Kina i nyare tid), so ser Nato-medlemsstatane frykt om ‘fridomen sine fiendar’ for å overtyde sine eigne folk om naudsynet av å ytterlegare militarisere samfunna sine, som ved å utvide militære og politistyrkar.[13] Slik demagogi har også som føremål å integrere elles progressive rørsler og fagforeiningar i Nato sin krigsdrift.
Faktisk hadde det allereie i 1991 vorte klart at USA ville nytta Nato for å underordne Aust-Europa og Russland, og at det dinest ville verta nytta som ein global politimakt mot alle ‘skurkestatar’ som valde å utfordra USA sin makt i denne nye æraen. Nato sine engasjementslinjer ville fylgje USA sin politikk til punkt og prikke. Som USA sin president George W. Bush sin National Security Strategy of the United States of America frå 2002 påpeikte: ‘Våre styrkar vil vere sterke nok til å avskrekke potensielle motstandarar frå å gjennomføre ein militær opprusting i von om å overgå, eller nå, makta til USA.’ [14] Omgrepet ‘potensielle motstandarar’ — opphavleg ‘motreaksjonsstatar’ eller ‘skurkestatar’ i 1994 og dinest ‘katastrofal terrorisme’ i 1998 — skulle snart verte fokusert på Russland og Kina.[15]
Det var geopolitiske mandat som informerte denne avgjerda, men det var også pengar involvert. Då Sovjetunionen kollapsa, var våpenindustrien redd for at ein ‘fredsutbytte’ [peace dividend] ville fylgja og at profitten deira, som hadde vakse enormt i denne perioden, ville lide. Våpenindustrien oppretta difor US Committee to Enlarge Nato, leia av Bruce Jackson (som då var visepresident i Lockheed Martin), som lobbyerte den amerikanske kongressen til å vedta Nato Enlargement Facilitation Act av 1996. Over dei neste to åra, frå 1996 til 1998, nytta dei seks største våpenprodusentane 51 millionar dollar på lobbyverksemd for å fremja Nato-utviding.[16] Som Joel Johnson frå Aerospace Industry Association sa: ‘Innsatsen er stor. Den som kjem fyrst vil ha eit monopol dei neste tjuefem åra’ (sidan sal av fly inneber enorme ekstra kjøp av reservedelar og nye fly for å vedlikehalde og utvide flåtar).[17]
Nye Nato-medlemmar vart sterkt oppmoda til å kjøpa frå den amerikanske våpenindustrien, så utvidinga av Nato var også ein utviding av våpenmarknaden for Boeing, Lockheed Martin, McDonnell Douglas, Northrop Grumman, Raytheon og Textron (på den tida kjend som ‘dei store seks’, alle basert i USA).[18] Mellom 2015–2019 og 2020–2024, til dømes, meir enn dobla europeiske Nato-medlemmar importen sin frå våpenindustrien, med 64 % frå USA.[19]
Europa sin avhengnad av amerikanske våpenprodusentar har vore eit problem for byråkratane i regionen i tiår. I 2003, til dømes, skreiv ein studie frå EU-kommisjonen at ‘det er ei fare for at europeisk industri kan verte nedgradert til underleverandørar for amerikanske hovudprodusentar, medan nøkkelkunnskapen er reservert for amerikanske firma’.[20] Dette var ein del av den overordna visjonen om at Europa skulle verte underordna USA sine ambisjonar.
I 1999, langt utanfor eit FN-mandat for fredsbevaring, gjekk Nato til krig i Jugoslavia for å bryta opp landet. Under denne krigen bomba Nato den kinesiske ambassaden i Beograd, noko kinesarane framleis trur var ein medviten handling.[21] Dette var den fyrste indikasjonen på Nato sin press utanfor sitt direkte operasjonsområde. To år seinare gjennomførte Nato ein annan ‘utanfor-område’-operasjon ved å gå inn i den USA-initierte krigen i Afghanistan. Dette gav Nato tillit til at det no hadde evna og løyve til å operera som politimakta for den USA-leia ordenen, med Ivo H. Daalder — som vart USA sin ambassadør til Nato i 2009 — og James Goldgeier (ein langvarig talsmann for Nato-utviding) som skreiv i Foreign Affairs om ‘Global Nato’ i 2006.[22] Medan Nato ikkje formelt gjekk inn i den ulovlege krigen i Irak i 2003, støtta han likevel både Polen og Tyrkia med logistikk og kommunikasjon under krigen. I denne perioden byrja Nato å utvida relasjonane sine med militærstyrkar verda over, særleg i Aust-Europa og Aust-Asia, og deltok på ulike måtar i USA sin ‘krig mot terror’.[23]
Før Sovjetunionen kollapsa, og for å tillata annekteringa av Den tyske demokratiske republikken (DDR), gav USA-regjeringa eit løfte til den sovjetiske regjeringa om at Nato ikkje ville utvidast aust for Tyskland sin austgrense.[24] Likevel, etter Sovjetunionen fall, gjorde Nato akkurat dette. Bombinga av Jugoslavia i 1999 sendte ei klår melding til austeuropeiske nasjonar: de er anten med oss eller mot oss. I åra som fylgde vart desse landa innlemma i Nato: Tsjekkia, Ungarn og Polen i 1999; Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia i 2004; Albania og Kroatia i 2009; Montenegro i 2017; og Nord-Makedonia i 2020. Under denne prosessen tok USA skritt for å sikra at det no sameinte Tyskland vart ‘halde nede’ og berre opererte innanfor grensene sett av Washington.[25] EU si austlege utviding vart tillaten, men ho vart fylgd av (eller i det minste samanfallande med) Nato-utviding. USA sitt hegemoni i den vestlege blokken var difor sikra, særleg i Aust-Europa.
Trass i at fire land som grensar til Russland (Estland, Litauen, Latvia og Polen) allereie hadde vorte med i Nato midt på 2000-talet, kom ikkje den russiske regjeringa til å tillata Georgia og Ukraina, to land som deler monalege grenser med Russland, å verta medlemmar. Ved Nato-toppmøtet i Bucuresti i april 2008, i kontekst av Europa si aukande avhengnad av russisk naturgass og olje, blokkerte Frankrike og Tyskland Georgia og Ukraina sitt innsteg i Nato. Utplasseringa av russiske troppar etter ei georgisk militærkonfrontasjon med Russland i Sør-Ossetia same året gav den fyrste indikasjonen på kor langt Moskva var viljug til å gå for å hindre Georgia sine ambisjonar om å verte medlem av anten EU eller Nato. Den USA-påverka fjerninga av den ukrainske regjeringa i 2014, insisteringa frå den globale nord om at Ukraina skulle verte med i Nato, og USA sin uttrekking frå viktige våpenkontrollavtalar — inkludert Anti-Ballistic Missile Treaty (2002) og Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty (2019) — tydde for Russland at Washington hadde som mål å plassere mellomdistanse-kjernevåpen på grensa deira.[26] Dette var ikkje til å forhandle om for Moskva, og det leidde til Russland sin invasjon av Ukraina i 2022.
Sidan tidleg i 1950-åra har USA klaga over at dei må bere byrda av Nato-utgifter fordi europeiske land ikkje nyttar nok på sitt militære apparat.[27] I 1952 debatterte til og med det britiske parlamentet den ujamne fordelinga av militære utgifter og verneplikt mellom Nato-land.[28] Likevel heldt det låge nivået av militære utgifter i Europa stand, og det var til og med ein nedgang på 1970-talet på grunn av avspenningsprosessen som fylgde signeringa av Anti-Ballistic Missile Treaty i 1972 og Helsingfors-avtalen i 1975, samt stagflasjonen som kvelde europeiske økonomiar i same periode. På 1980-talet auka presset frå Ronald Reagan sin administrasjon på Europa om å auke militære utgifter. I perioden etter den kalde krigen song amerikanske tenestemenn igjen i kor om behovet for høgare europeiske militære utgifter.
Samstundes erkjente Europa at avhengnaden av USA hindra dei i å operera sjølvstendig. Etter krigane i Bosnia (1995) og Jugoslavia (1999), til dømes, var det debatt i europeiske hovudstader om avhengnaden deira av USA.[29] Presset for å byggja det europeiske navigasjonssatellitt-systemet Galileo var hovudsakleg motivert av denne uroa. ‘Dersom EU finn det naudsynt å gjennomføra ein tryggleiksoppdrag som USA ikkje ser som i sin interesse’, merka eit EU-kommisjonsdokument frå 2002, ‘vil Europa vera makteslaust utan satellitteknologien som no er uunnverleg.’[30] Ved Nato-toppmøtet i Riga i 2006 vart medlemma samde om at dei skulle auka militære utgifter til 2 % av BNP, ein norm som vart styrkt ved Nato-toppmøtet i Wales i 2014.[31]
Trass i å vere klår over problemet med militær avhengnad, ynskte europeiske statar likevel å halda fram under dekkje av det amerikanske militære teppet. Europeiske leiarar skunda seg frå Nato-toppmøte til Nato-toppmøte for å bli samde om å auka militære utgifter, same kva skada dette ville påføre sine eigne samfunn og sin eigen utanrikspolitikk, som vart meir og meir militarisert. I 2022 heldt den tyske kanslaren Olaf Scholz ein tale seinare kjend som Zeitenwende (som tyder ‘eit skifte i tida’), der han lovde eit fond på 100 milliardar dollar for å auke militære utgifter.[32] Dinest, i 2025, då den amerikanske regjeringa valde å kutta militær støtte til Ukraina, ignorerte den tyske regjeringa (no leia av kanslar Friedrich Merz) — som hadde vore ein arrogant røyst for finanspolitisk klokskap andsynes sitt eige folk og mot folka i fattigare europeiske land (som Hellas) — sitt eiga gjeldstak (ei grense som set avgrensingar på statleg låntaking og vart grunnlovsfesta i 2009) for å auka militære utgifter.[33] Same året kunngjorde EU også planar om å godkjenna 800 milliardar euro i krigskredittar.[34] Med andre ord kan ein finne pengar til Nato, men ikkje til sosial vern eller viktig infrastruktur.[35]
Del 3: Nato og det globale sør
I 2023 moraliserte den tyske ambassadøren Christoph Heusgen andsynes Namibia sin statsminister Saara Kougongelwa-Amadhila om kvifor landet hennar ikkje hadde fordømt Russland. Kougongelwa-Amadhila svara roleg at landet hennar ‘fremjar ein fredfull løysing på den konflikten slik at heile verda og alle ressursane i verda kan fokuserast på å betra tilhøva for menneske verda over i staden for å verte nytta på å skaffa våpen, drepa menneske og faktisk skapa fiendskap’.[36] Pengane som vert nytta til å kjøpe våpen, la Kougongelwa-Amadhila til, kunne verte nytta til og med i Europa, ‘der mange menneske opplever vanskelege tilhøve’. Det som var signifikant med denne utvekslinga var ikkje kva Kougongelwa-Amadhila sa, men at ho sa noko i det heile som stod i mot til den globale nord sin konsensus.
Forvirring spreidde seg gjennom rommet og lenger. Kvifor talar desse leiarane frå små og fattige land i det globale sør imot den globale nord, og kvifor er dei ikkje so underordna som dei ein gong var? Som Japan sin utanriksminister Yoshimasa Hayashi skreiv i forordet til Diplomatic Bluebook 2023, som hadde som mål å forstå framveksten av det globale sør: ‘Verda står no ved eit vendepunkt i historia.’[37] I ein rapport frå november 2024 anerkjende Nato sin rapportør og tidlegare litauisk utanriksminister Audronius Ažubalis endringane som skjer i verda med framveksten av det globale sør:
Det kan hevdast at Vesten ikkje tilpassa seg raskt nok til denne nye røyndomen, noko som lét autoritære makter som Russland og Kina gjere vesentleg framgang i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Stillehavsområdet, og hauste monalege økonomiske og geopolitiske føremoner.[38]
Ažubalis sin vurdering syner kor lite leiarar i den globale nord forstår om framveksten av det globale sør. Det er nemleg framveksten av eit nytt industrisentrum i Asia (frå India og Kina til Vietnam og Indonesia) og skipinga av ei ny gruppe utviklingsinstitusjonar (inkludert New Development Bank) som har gjeve fattigare statar noko spelerom mot IMF, som er dominert av USA sin finansdepartement. Med andre ord er det ikkje at Kina gjer ‘monaleg framgang’ på desse kontinenta, men at Kina — og andre land — er i stand til å finansiere utviklingsarbeid i fattigare nasjonar. Sidan den globale nord ikkje gjer dette, er desse landa ikkje lenger bundne til dei. Å berre avfeie Kina og Russland som ‘autoritære makter’ og ta for gjeve at den utslitne retorikken om vestleg liberalisme og demokrati vil tiltrekkje seg land som vil utvikla økonomiane sine, er ei svak vurdering. Like absurd er påstanden om autoritære regime frå land som rutinemessig allierer seg med monarki. Mangelen på forståing for den faktiske rørsla i historia lammar Nato-intellektuelle, som i staden fell attende på påstanden om at folka i Afrika, Asia, Latin-Amerika og Stillehavsområdet berre vert lurt av Russland og Kina, og at dersom dei berre kjende sanninga om vestleg liberalisme og demokrati, ville dei gjera det rette valet om å underordna seg den globale nord.
Likevel har Nato utvikla stort nærvær Middelhavsregionen, på det afrikanske kontinentet og i Asia (og har ei mindre rolle å spele i Latin-Amerika, der hovudallierten er Colombia). For resten av denne delen vil vi fokusera på desse tre regionane med betydeleg Nato-aktivitet.
Middelhavet, krigen mot terror og instrumentaliseringa av migrasjon
På 1990-talet sette Nato ut sine følehorn for å utforska samarbeid verda over, byrjande med det dei kalla sitt ‘sørlege nabolag’ (nemleg landa sør for Middelhavet). I 1994 lanserte dei Mediterranean Dialogue, eit forum for land utanfor Nato-sona til å utveksla med Nato-land. Land vart med i dialogen i bylgjer, frå Algerie, Egypt og Israel til Jordan, Mauritania, Marokko og Tunisia, mange av dei utan relasjonar til Israel og likevel sat dei rundt bordet med den landets representant. I 2004, eitt år etter at USA og fleire av Nato-allierte deltok i den ulovlege krigen i Irak, samla Nato fire arabiske golfstatar i (Bahrain, Kuwait, Qatar og Dei sameinte arabiske emirata) inn i Istanbul Cooperation Initiative for å styrkje det militære samarbeidet mellom Nato og den arabiske golfen. Fleire av landa i desse initiativa (inkludert minst Qatar, Dei sameinte arabiske emirata, Jordan og Marokko) deltok i Nato si Operation Unified Protector i 2011, som øydelagde den libyske staten. I 2016 opna Nato Strategic Direction South Hub nær Napoli i Italia; i 2017 opna dei eit Istanbul Cooperative Initiative Regional Centre i Kuwait; og dinest, innanfor denne dialogprosessen, føreslo dei å opna eit Nato Liaison Office i Amman i Jordan. Dette kontoret vart kunngjort ved Nato-toppmøtet i Vilnius i 2023 og opna året etter.
Desse kunngjeringane og kommunikea snakkar varmt om menneskerettar og demokrati, men dei verkelege nøkkelorda er kontraterrorisme og hindring av migrantar over vatna. Etter hardferda under Nato sin krig mot Libya i 2011, då alliansen alt var djupt nedi myra i krigen mot terror, byrja dei sin krig mot migrantar frå ulike delar av det globale sør som reiste til det krigsherja landet for å prøva å kryssa havet til Italia. Nato-leiarar byrja å omtala denne tragedien som ‘instrumentalisering av migrantar’, noko som for dei tydde at fiendane deira sette inn migrantar som eit ‘hybridtrugsmål’ for å overvelda landa deira (eit uttrykk som blei nytta spesifikt då Russland lét asylsøkjarar frå ulike land kryssa grensa til Finland i 2024). Ved eit møte i Washington i 2024 anerkjende den dåverande Nato-generalsekretæren Jens Stoltenberg direkte at ‘Nato har ei rolle å spele’ i ‘instrumentaliseringa av migrasjon’.[39] Dette er Nato som bringer heile sitt militære arsenal for å forsvara ‘Festning Europa’, ein høgreorientert, anti-innvandrarideologi.
Afrika seier: ‘Nato, gå vekk!’
Nato sin mest konsekvensfulle handling sør for Middelhavet var nyttinga av makt for å øydeleggja den libyske staten i 2011. Den handlinga opna døra for afrikanarar og andre til å migrera til Europa gjennom Libya og sette i gang ein terroristisk åtak på Algerie, Mali, Burkina Faso og Niger. Meir enn eit tiår seinare er enno restane av Nato-inngrepet til stades.
Merkeleg nok skjedde dette inngrepet under påskotet om ‘ansvar for å verne’ (R2P), ein internasjonal norm utvikla av eit svekkja FN som ‘søkjer å sikra at det internasjonale samfunnet aldri meir sviktar i å stoppe masseforbrytingar som folkemord, krigsforbrytingar, etnisk reinsing og forbrytingar mot menneskeheita’.[40] Medan International Committee on Intervention and State Sovereignty utvikla R2P i 2001 som svar på folkemordet i Rwanda i 1994 og Nato-bombinga av Jugoslavia i 1999, var det fyrst etter at USA underminerte idéen om ‘humanitært inngrep’ med sin ulovlege krig i Irak i 2003 at det vart teke meir konkrete steg for å konsolidera R2P som ein internasjonal norm til han vart formelt vedteken på eit FN-verdstoppmøte i 2005.
Frankrike, som var ein av arkitektane bak øydelegginga av Libya, nytta dei etterfylgjande terroriståtaka på Sahel for å rettferdiggjere sine eige militære inngrep i regionen, som no har vorte pressa ut av folkelege kupp under slagordet ‘Frankrike, gå vekk!’.[41] Den haldninga, ‘Frankrike, gå vekk!’, strekkjer seg til eit breiare omfang: ‘Europa, gå vekk! Nato, gå vekk!’
For dei fleste menneska på det afrikanske kontinentet ville det ikkje vere lett å skilja mellom EU, USA og Nato. EU sin migrasjonspolitikk, til dømes, er ikkje ein sivil politikk men ein paramilitær ein som nytta Italia sin Arma de Carabinieri og Spania sin Guardia Civil til å patruljera Sahel gjennom Rapid Action Groups for monitoring and intervention in the Sahel (GAR-SI) frå 2017 til 2021. Samstundes flaug USA dronar for å gje overvakingskapasitet frå AB 201, ein enorm amerikansk militærbase i Agadez i Niger.[42] Fransk militært inngrep, amerikanske basar i regionen, nyttinga av overvakingsteknologiar i Sahel og Sahara som er strengt regulert eller forbodne i Europa: dette er korleis Nord-Afrika opplever Nato-prosjektet — ikkje for menneskerettar, men for brutalitet.[43]
Likevel har Nato sitt nærvær i Afrika vore ei utfordring for regjeringar på kontinentet, som framleis søkjer pengar og teknisk assistanse. I 2015 kjøpte denne dynamikken Nato retten til å skapa eit liaisonkontor i African Union (AU) si hovudkvarter i Addis Abeba i Etiopia.[44] Det er denne innrømminga til Nato som lét afrikanske statar be om opplæring og midlar for den spirande African Standby Force (ein av dei fem regionale styrkane er Economic Community of West African States Standby Capacity, som nesten invaderte statane Mali, Burkina Faso og Niger etter deira folkelege kupp i 2021, 2022 og 2023).[45] Afrikanske militære leiarar held fram med å sirkla inn og ut av militærhovudkvartera til Nato-land, som no har vorte formaliserte som Nato and AU Military-to-Military Staff Talks.[46] Med denne typen kjensler er det nesten meiningslaust at AU sin freds- og sikkerheitsråd gav ut ei erklæring i 2016 der dei baud medlemsstatane om å vera ‘varsame’ om utanlandske militærbasar på sin jord.[47]
Nato si Kina-utfordring
Krigane i Jugoslavia, Afghanistan og Libya tok Nato utanfor sitt direkte operasjonsområde. Likevel er dette langt frå grensa for Nato sin imperialistiske geografi. Som Sten Rynning frå Danish Institute for Advanced Study skreiv i sin bok frå 2024 Nato: From Cold War to Ukraine, a History of the World's Most Powerful Alliance: ‘Naturlegvis kan Nato ikkje tillate seg å ignorere Indo-Stillehavsregionen, fordi dette området har vorte den primære geopolitiske bekymringa til USA.’[48] Denne formuleringa ville vore interessant for ein lingvist: Nato ‘kan ikkje tillata seg å ignorere’ dei sentrale sakene som opptek ikkje Nato-medlemmane som heilskap, men av USA. Med andre ord opnar Rynning, si bok er det næraste vi kjem til ein autorisert Nato-studie, to vedkjenningar: Fyrst, at organisasjonen sin politikk er bestemt ikkje av North Atlantic Council (offisielt Nato sin primære avgjersleorgan), men av USA. For det andre, at sidan 2009 (då Barack Obama vart president i USA), har USA i aukande grad sett Kina som sin hovudrival, noko som pressar Nato til å utvida sin bane for å truge kinesarane og setje dei på plass.
Fram til nyleg skildra Nato Kina som noko som gav både ‘høve og utfordringar’, som dei skreiv i London-erklæringa frå 2019. To år seinare, under amerikansk press, avgjorde Nato at Kina ikkje lenger gav ‘høve’ men at deira ‘uttalte ambisjonar og påståtte handlingar presenterer systemiske utfordringar for den regelbaserte internasjonale ordenen og for område relevante for alliansen sin sikkerheit’ (ifølgje Brussels-erklæringa frå 2021).[49] I ein artikkel publisert på Nato si nettside i 2023 argumenterte Luis Simón frå Madrid-baserte Real Instituto Elcano (som er grunnlagt og finansiert av den spanske staten) at ‘Kina utgjer ein utfordring for eit internasjonalt system som enno i stor grad reflekterer transatlantiske verdiar og interesser.’[50] Dette er ein korrekt observasjon: det er ikkje at Kina er imot den ‘regelbaserte internasjonale ordenen’, som USA sin utanriksdepartement hevdar, men at dei kan vera imot den transatlantiske dominansen av dette systemet.
Simón nemner to andre måtar Kina er ‘relevant’ for Nato sin sikkerheit: For det fyrste har Kina våpensystem som kan nå Europa, og dei har ‘kritisk infrastruktur-eigarskap i Europa’. For det andre, fordi den nye kalde krigen mot Kina er ‘enormt konsekvensfull for USA’, må Nato vere involvert i Indo-Stillehavsfronten. Dette styrker Rynning sitt poeng om at dersom noko er viktig for USA, må det vera viktig for Nato (her er Simón, ein spansk statsborgar, samd med Rynning, ein dansk statsborgar, om at suvereniteten til sine eigne lands utanrikspolitikk kan overgjevast til Washington).
Det er denne haldninga som har motivera Nato til å nytta sitt Individually Tailored Partnership Programme (oppretta i 2021) for å byggja nære band med Australia og New Zealand (begge allereie medlemmar av Five Eyes-intelligensalliansen) i tillegg til Japan og Sør-Korea. Desse landa er no del av Indo-Pacific 4 (IP4) og var til stades ved Nato-toppmøtet i Madrid i 2022 som nære medlemmar.[51] Dinest, i september 2024, oppmoda Japan sin statsminister Shigeru Ishiba om å danne ein ‘asiatisk Nato’. Likevel, trass i at alliansen har vurdert å opne eit liaisonkontor i Tokyo tidlegare, ville ein asiatisk Nato stort sett vere overflødig gjeve dei allereie etablerte elementa i USA sin Indo-Stillehavsstrategi, som:
● Five Eyes, eit nettverk av etterretningsbyrå bunde av ikkje-offentleggjorde avtalar som omfattar Australia, New Zealand, Canada, Storbritannia og USA.
● The Quadrilateral Security Dialogue (eller Quad), som inkluderer Australia, India, Japan og USA.
● The Squad, som bytar ut eit mindre entusiastisk India for Filippinane.
● The Australia-United Kingdom-United States alliance (AUKUS).
● The Japan-South Korea-US alliance (JAKUS).
I tillegg har USA sin regjering svært provoserande trekt den kinesiske provinsen Taiwan inn i Nato sin veksande rolle i Asia. Til dømes vurderer utkastet til Taiwan Policy Act frå den amerikanske kongressen Taiwan som ein ‘major non-Nato ally’, medan eit føreslått tilføying til Arms Export Control Act frå 1976 inkluderer han på lista over ‘Nato Plus-mottakarar’, noko som lèt han omgå ikkje-spreiingsreglar av ulike slag.[52]
Med andre ord finst det allereie fleire plattformer som gjer jobben til ein asiatisk Nato, og Nato er allereie fullt involvert i Indo-Stillehavsregionen, noko som syner seg i viljen til å verte med i USA sitt prosjekt med å patruljere farvatna kring Kina og byggja tryggleiksprosjekt som basar og alliansar. Nato sin atlantiske allianse har allereie sett segl mot Stillehavet. Dette er kanonbåt-diplomati frå det 21. hundreåret.
I 1839 kom dei britiske skipa som tvinga opium på kinesarane med sjarmerande namn som HMS Volage og HMS Hyacinth, det fyrstnemnde (Volage) tyder lettsindigheit, og det sistnemnde (Hyacinth) er ei referanse til gresk mytologi som indikerer sjalusi. Desse namna er verdt å halde fast ved. Nato sine alliansar er ogso flyktige. Nato sine interesser er også drivne av sjalusi, av å verne interessene til medlemslanda sine over globale interesser, trass i kva dei gjer seg ut for. Ho vil halda på det USA-leia regelbaserte systemet og hindra andre land i å utvikle seg. Det er det som gjer Nato til den farlegaste og mest reaksjonære organisasjonen i verda i dag.
Frå: https://thetricontinental.org/dossier-nato-the-most-dangerous-organisation/#_ednref12
Notar
[1] Peter Gowan, "The Nato Powers and the Balkan Tragedy", New Left Review, no. 1/234 (March-April 1999), p. 103. https://newleftreview.org/issues/i234/articles/peter-gowan-the-Nato-powers-and-the-balkan-tragedy
[2] Sevim Dagdelen, Nato: A Reckoning with the Atlantic Alliance (LeftWord Books, 2024); Sten Rynning, Nato: From Cold War to Ukraine, a History of the World’s Most Powerful Alliance (Yale University Press, 2024); Grey Anderson, ed., Natopolitanism. The Atlantic Alliance Since the Cold War (London: Verso, 2023). https://yalebooks.yale.edu/book/9780300274825/Nato/
[3] For meir om San Francisco-konferanse, se Tricontinental: Institute for Social Research, The New Cold War is Sending Tremors through Northeast Asia, dossier no. 75, mai 2024. https://thetricontinental.org/dossier-76-new-cold-war-northeast-asia/
[4] "Review of the World Situation", Central Intelligence Agency, 17 May 1949. https://nsarchive.gwu.edu/document/17548-document-03-central-intelligence-agency-review
[5] ‘Lord Ismay’, North Atlantic Treaty Organisation, accessed 16 March 2024. https://www.Nato.int/cps/ge/Natohq/declassified_137930.htm
[6] Office of the Historian, Foreign Service Institute, United States Department of State, ‘Report by the Policy Planning Staff’, report no. 23, 24 February 1948, in Foreign Relations of the United States, 1948, General; The United Nations, Volume I, Part 2 (Washington, DC: US Government Printing Office, 1976). https://history.state.gov/historicaldocuments/frus1948v01p2/d4
[7] Tricontinental: Institute for Social Research, ‘The US Ministry of Colonies and Its Summit’, red alert no. 14, 25 May 2022. https://thetricontinental.org/red-alert-14-summit-of-the-americas/
[8] ‘The US Ministry of Colonies and Its Summit’.
[9] Mascha Neumann, ‘East German Weapons in the Fight Against Fascist Portugal’, Internationale Forschungsstelle DDR, 24 April 2024. https://ifddr.org/en/east-german-weapons-in-the-fight-against-fascist-portugal/
[10] ‘The Alliance's New Strategic Concept (1991)’, North Atlantic Treaty Organisation, accessed 1 July 2022. https://www.Nato.int/cps/fr/Natohq/official_texts_23847.htm?selectedLocale=en
[11] Madeleine K. Albright, ‘Statement by Secretary of State Madeleine K. Albright During the North Atlantic Council Ministerial Meeting’, North Atlantic Treaty Organisation, 16 December 1997. https://www.Nato.int/docu/speech/1997/s971216aa.htm
[12] I 1997 skreiv Peter Gowan: ‘Ved å tre inn i Polen aukar Nato faktisk usikkerheita for dei baltiske statane. Konklusjonen er uunngåeleg, at det fyrste og viktigaste grunnlaget for inntoget i Polen ikkje er ein russisk trussel, men Russland si noverande ekstreme svakheit. På grunn av den katastrofale sosiale og økonomiske kollapsen i Russland og det faktum at staten, for augneblinken, har vorte teken av ein klan av gangsterkapitalistar rundt Vesten sin protégé Boris Jeltsin, er den russiske staten ikkje i posisjon til å motstå utvidinga. Denne russiske svakheita vil nesten sikkert berre vera mellombels. Vi må anta at den russiske økonomien og staten vil vakna til live. Han kunne enkelt verta ti gonger sterkare i ressursar enn han er i dag. Nato nyttar difor eit ‘vindauge av høve’ som ikkje vil vera ope særleg lenge. Det er eit høve av å etablera eit fait accompli mot Russland raskt.’ Peter Gowan, ‘The Enlargement of Nato and the EU’, i The Global Gamble: Washington's Faustian Bid for World Dominance (Verso, 1999), 298–299.
[13] George Monastiriakos, ‘Invite Ukraine to Join NATO and Win the Peace in Europe’, The Hill, 23 October 2024, https://thehill.com/opinion/international/4947010-ukraine-nato-membership-war-russia/13 The White House,
[14] The White House, ‘The National Security Strategy of the United States of America’, September 2002, https://2009-2017.state.gov/documents/Organisation/63562.pdf, 39.
[15] For ‘rogue states’ eller ‘backlash states’, sjå Anthony Lake, ‘Confronting Backlash States’, Foreign Affairs 73, no. 2 (March-April 1994): 45-55. Om ‘catastrophic terrorism’, sjå Ashton Carter, John Deutch, and Philip Zelikow, ‘Catastrophic Terrorism: Tackling the New Danger’, Foreign Affairs 77, no. 6 (November–December 1998): 80–95. Då Lake skreiv den artikkelen, var han USA sin nasjonale tryggingsrådgjevar, og Carter var seinare USA sin forsvarsminister (2015–2017). Deutch hadde vore USA sin nestleiar i forsvarsdepartementet (1994–1995) og deretter leiar av Central Intelligence Agency (1995–1996), medan Zelikow skreiv Bush si nasjonale tryggingstrategi i 2002.
[16] Katharine Q. Seele, ‘Arms Contractors Spend to Promote Expanded Nato’, New York Times, 30 March 1998. https://www.nytimes.com/1998/03/30/world/arms-contractors-spend-to-promote-an-expanded-Nato.html
[17] Jeff Gerth and Time Weiner, ‘Arms Makers See Bonanza in Selling NATO Expansion’, New York Times, 29 June 1997, https://www.nytimes.com/1997/06/29/world/arms-makers-see-bonanza-in-selling-nato-expansion.html.
[18] Seele, ‘Arms Contractors’.
[19] ‘Ukraine the World's Biggest Arms Importer; United States’ Dominance of Global Arms Exports Grows as Russian Exports Continue to Fall’, Stockholm International Peace Research Institute, 10 March 2025. https://www.sipri.org/media/press-release/2025/ukraine-worlds-biggest-arms-importer-united-states-dominance-global-arms-exports-grows-russian
[20] European Union, Towards an EU Defence Equipment Policy (Brussels: Commission of the European Communities, 2003), 11. https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?uri=CELEX:52003DC0113
[21] Tom Stevenson, Someone Else’s Empire. British Illusions and American Hegemony (Verso Books, 2023), 46-47. https://www.versobooks.com/products/2816-someone-else-s-empire
[22] Ivo H. Daalder and James Goldgeier, ‘Global Nato’, Foreign Affairs 85, no. 5 (September-October 2006): 105-113. https://www.foreignaffairs.com/articles/2006-09-01/global-Nato
[23] Renée De Nevers, ‘Nato's International Security Role in the Terrorist Era’, International Security 31, no. 4 (2007): 34. https://www.jstor.org/stable/4137508
[24] For ei vurdering av innleminga av DDR, sjå Internationale Forschungsstelle DDR og Tricontinental: Institute for Social Research, Risen from the Ruins: The Economic History of Socialism in the German Democratic Republic, Studies on the DDR nr. 1, 20. april 2021. https://thetricontinental.org/studies-1-ddr/
[25] Tricontinental: Institute for Social Research, Hyper-Imperialism: A Dangerous Decadent New Stage, Contemporary Dilemmas no. 4, 23 January 2024. https://thetricontinental.org/studies-on-contemporary-dilemmas-4-hyper-imperialism/
[26] For ein brei forståing av den nyliberale overtakinga av Ukraina sine strukturar, sjå Yuliya Yurchenko, Ukraine and the Empire of Capital: from Marketisation to Armed Conflict (Pluto Books, 2017). For ei vurdering av samanhengen i krigen i Ukraina, sjå John Bellamy Foster, John Ross, Deborah Veneziale og Vijay Prashad, The United States is Waging a New Cold War: A Socialist Perspective, Tricontinental: Institute for Social Research, Monthly Review og No Cold War, september 2022, https://thetricontinental.org/the-united-states-is-waging-a-new-cold-war-a-socialist-perspective/.
[27] Ein tidleg samandrag finst i Karen Busler, NATO Burden Sharing and the Three Percent Commitment (Congressional Research Service, 1985), og ein meir nyleg vurdering er Assessing NATO’s Value (Congressional Research Service, 2019). Likskapen i tone og argumentasjon over trettifire år og fem presidentar er slåande.
[28] ‘Nato Countries (Military Service)’, UK Parliament Hansard, 30 May 1952. https://hansard.parliament.uk/commons/1952-05-30/debates/92c88494-0446-49e0-91f9-034f3349e3dd/NatoCountries(MilitaryService)
[29] For meir, sjå British House of Commons Defence Committee, Lessons of Kosovo: Fourteenth Report of the Defence Select Committee (London: UK Parliament, 24 October 2000). https://publications.parliament.uk/pa/cm199900/cmselect/cmdfence/347/34707.htm
[30] Helen Caldicott and Craig Eisendrath, War in Heaven. The Arms Race in Outer Space (New York: The New Press, 2007), 31. https://thenewpress.com/books/war-in-heaven
[31] ‘Press Briefing by Nato Spokesman After the Meeting of the North Atlantic Council at the Level of Defence Ministers’, Nato Defence Ministers Meetings, 8 June 2006. https://www.Nato.int/docu/speech/2006/s060608m.htm
[32] Olaf Scholz, ‘Policy Statement by Olaf Scholz, Chancellor of the Federal Republic of Germany and Member of the German Bundestag, 27 February 2022 in Berlin’, Press and Information Office of the Federal Government, 27 February 2022. https://www.bundesregierung.de/breg-en/news/policy-statement-by-olaf-scholz-chancellor-of-the-federal-republic-of-germany-and-member-of-the-german-bundestag-27-february-2022-in-berlin-2008378
[33] David McHugh, ‘Germany to Ease Government Debt Limits in Major Step Aimed at Boosting Economy, Defense Spending’, AP News, 5 March 2025. https://apnews.com/article/germany-ukraine-debt-brake-economy-military-spending-74be8e96d8515ddddd53a99a69957651
[34] Le Monde with AFP, ‘EU Chief Unveils €800 Billion Plan to ‘Rearm’ Europe’, Le Monde, 4 March 2025. https://www.lemonde.fr/en/european-union/article/2025/03/04/eu-chief-reveals-800-billion-plan-to-rearm-europe_6738782_156.html
[35] Janan Ganesh, ‘Europe Must Trim Its Welfare State to Build a Warfare State’, Financial Times, 5. mars 2025. https://www.ft.com/content/37053b2b-ccda-4ce3-a25d-f1d082e79894
[36] Saara Kougongelwa-Amadhila, ‘Main Stage I: Defending the UN Charter and the Rules-Based International Order’, paneldiskusjon ved the Munich Security Conference, Munich, 18. februar 2023. https://securityconference.org/mediathek/asset/main-stage-i-defending-the-un-charter-and-the-rules-based-international-order-20230218-0917/
[37] Tricontinental: Institute for Social Research, The Churning of the Global Order, dossier no. 72, 23. januar 2024. https://thetricontinental.org/dossier-72-the-churning-of-the-global-order/
[38] Audronius Azubalis, Nato and the Global South, (Nato Parliamentary Assembly, 2024), 13. https://www.Nato-pa.int/document/2024-Nato-and-global-south-report-azubalis-055-pcnp
[39] ‘Speech by Nato Secretary General Jens Stoltenberg at the Wilson Center Auditorium Followed by Q&A’, North Atlantic Treaty Organisation, 17 June 2024. https://www.Nato.int/cps/en/Natohq/226742.htm?selectedLocale=en
[40] ‘What is R2P’, Global Centre for the Responsibility to Protect. https://www.globalr2p.org/what-is-r2p/
[41] Vijay Prashad, ‘In Africa They Say, ‘France, Get Out’: The Nineteenth Newsletter (2024)’, Tricontinental: Institute for Social Research, 9 May 2024. https://thetricontinental.org/newsletterissue/the-sahel-seeks-sovereignty/
[42] ‘Groupes d'Action Rapides — Surveillance et Intervention au Sahel (GARSI)’ [Rapid Action Groups - Surveillance and Intervention in the Sahel (GARSI)], CIVIPOL, 15 June 2021. https://civipol.fr/fr/projets/groupes-daction-rapides-surveillance-et-intervention-au-sahel-garsi
[43] Tricontinental: Institute for Social Research, Defending Our Sovereignty: US Military Bases and the Future of African Unity, dossier no. 42, 5 July 2021. https://thetricontinental.org/dossier-42-militarisation-africa/
[44] ‘Cooperation with the African Union’, North Atlantic Treaty Organisation, 27 April 2023. https://www.Nato.int/cps/fr/Natohq/topics_8191.htm?selectedLocale=en
[45] Hanna Eid, ‘A New World Born from the Ashes of the Old’, Interventions no. 5, Tricontinental Pan Africa, 8. oktober 2024. https://thetricontinental.org/pan-africa/eid-interventions-5/
[46] ‘Nato Delegation Takes Part in Ninth Round of Military-to-Military Staff Talks with the African Union’, North Atlantic Treaty Organisation, 28 November 2024. https://www.Nato.int/cps/en/Natohq/news_230897.htm
[47] ‘The 601th Meeting of the AU Peace and Security Council on Early Warning and Horizon Scanning’, African Union, 8 June 2016. https://www.peaceau.org/en/article/the-601th-meeting-of-the-au-peace-and-security-council-on-early-warning-and-horizon-scanning
[48] Sten Rynning, Nato: From Cold War to Ukraine, a History of the World's Most Powerful Alliance (Yale University Press, 2024), 275. https://yalebooks.yale.edu/book/9780300274825/Nato/
[49] ‘London Declaration’, North Atlantic Treaty Organisation, 4. desember 2019. https://www.Nato.int/cps/en/Natohq/official_texts_171584.htm
[50] Luis Simon, ‘Nato's China and Indo-Pacific Conundrum’, Nato Review, 22. november 2023. https://www.Nato.int/docu/review/articles/2023/11/22/Natos-china-and-indo-pacific-conundrum/index.html
[51] ‘Relations with Partners in the Indo-Pacific Region’, North Atlantic Treaty Organisation, 24. oktober 2024. https://www.Nato.int/cps/en/Natohq/topics_183254.htm
[52] ‘Shigeru Ishiba on Japan’s New Security Era: The Future of Japan’s Foreign Policy’, Hudson Institute, 25 September 2025, https://www.hudson.org/politics-government/shigeru-ishiba-japans-new-security-era-future-japans-foreign-policy; US-China Economic and Security Review Commission, ‘Chapter 9: Taiwan’, in 2024 Annual Report to Congress (Washington, DC: US Government Publishing Office, November 2024), 443–485, https://www.uscc.gov/sites/default/files/2024-11/Chapter_9–Taiwan.pdf; US Senate Committee on Foreign Relations, Taiwan Policy Act of 2022 (Washington, DC: US Senate, 2022), https://www.foreign.senate.gov/imo/media/doc/Taiwan%20Policy%20Act%20One%20Pager%20FINAL.pdf; Clinton Fernandes, Sub-Imperial Power. Australia in the International Arena (Melbourne University Press, 2022); Clinton Fernandes, Island off the Coast of Asia. Instruments of Statecraft in Australian Foreign Policy (Monash University Press, 2018); Brendon Cannon and Kei Hakata, eds., Indo-Pacific Strategies: Navigating Geopolitics at the Dawn of a New Age (London: Routledge, 2021); Nanae Baldauff, Japan’s Defence Engagement in the Indo-Pacific (Springer Nature, 2024).46 "The 601th Meeting of the AU Peace and Security Council on Early Warning and Horizon Scanning", African Union, 8. juni 2016. https://www.peaceau.org/en/article/the-601th-meeting-of-the-au-peace-and-security-council-on-early-warning-and-horizon-scanning