Naudsynet av systemforandring: Ein økologisk-marxistisk syntese
Av M. Graziano Ceddia av Jacopo Nicola Bergamo

Dei siste tiåra har vi sett både ei intensivering og samling av ei rekkje kriser: frå den globale finanskrisa i 2008 til framveksten av nye smittsame sjukdomar (SARS-utbrotet i 2003 og den pågåande COVID-19-pandemien, for å nemne to), til auka klimaendringar og tap av biologisk mangfald, til vedvarande former for feilernæring. Desse krisene har gjeve høve til å reflektere over dei viktigaste drivarane som ligg bak. Til dømes veit vi at inntrenging av menneskeleg aktivitet knytt til utviding av jordbruk, avskoging og gruvedrift inn i tidlegare avsidesliggande ville habitat er ein viktig drivar for tap av biologisk mangfald og framveksten av nye smittsame sjukdomar, samstundes som det akselererer klimaendringane (til dømes gjennom avskoging). Vi veit at kontinuerleg utvinning og nytting av fossile brensler innan transport og produksjon er den viktigaste årsaka til utslepp av klimagassar. Til slutt veit vi også at deregulering av dei finansielle marknadene har oppmuntra spekulativ åtferd, som kan skape kaos i økonomiske og sosiale system.
I alle desse høva har vi høyrt ekspertar, regulatorar og medlemmer av sivilsamfunnet be om radikale endringar i finans-, mat- og energisystem. Men sjølv om slike utsikter er viktige, er dei ufullstendige, sidan dei oftast fokuserer på dei nære årsakene og ikkje dei djupare systemelementa. I det som fyl gjev vi ei meir omfattande forteljing som ser på dei systemiske årsakene til dei ulike krisene: akkumulering og sirkulasjon av kapital i aukande grad.
Kapitalakkumuleringsprosessen
Ein betydeleg del av biosfæren har blitt omgjort til eit globalt produksjonssystem, der menneske har tileigna seg om lag 25 prosent av verda si netto primærproduktivitet.[1] Nærast alt av mat-, fôr- og råvareutvinning, produksjon og distribusjon skjer i dag innanfor kapitalistiske kretsløp.[2] Kapitalismen er eit samfunnsøkonomisk system sentrert rundt klassebasert kapitalakkumulering, der tilfredsstillinga av menneskelege behov vert underordna.[3] For å forstå dei ultimate drivarane bak økologikrisa, er det derfor naudsynt å sjå på kapital i seg sjølv.[4] Kapital er ikkje ei sak, men ein prosess og ein sosial relasjon. Som ein prosess, syner det til den stadige sirkelen av akkumulering som startar med ei pengesum (K) som blir investert i kjøpet av varegjort arbeidskraft og produksjonsmidlar (V), som fører til produksjon (P) av nye produksjonsmidlar og varer (V’), som skal seljast for ein større pengesum (P’) for å starte sirkelen på nytt men i større skala, frå P′.
Legg merke til korleis investeringar ved fyrste augekast verkar å stå utanfor denne definisjonen, sidan dei kan bli skildra berre som prosessen P - P’, som uttrykker det faktum at i dette kretsløpet gir pengar direkte opphav til pengar, uavhengig av produksjon. På denne måta skreiv Karl Marx at “det vert like fullt eigedomen til pengar å skape verdi, å gje avkastning, som det er eigedomen til eit pæretre å bere pærer.”[5] Likevel, overskottet av pengar (ΔK) må genererast gjennom ein røynleg produksjonsaktivitet. Dette bring oss tattende til den opphavlege formelen for kapitalakkumulering som prosess, sidan verdi har opphav i produksjon.[6]
Som ein sosial relasjon, involverer prosessen for kapitalakkumulering konfrontasjonen mellom to klassar av folk: kapitalistar, dei som har pengar og produksjonsmidlar; og arbeidarar, som må selje si arbeidskraft til kapitalistar for å overleve.
Fyrste augneblink: Investering og anskaffing av varer
Det er viktig å skildre dei ulike “augneblinka” i kapitalakkumulasjonsyklusen for å forstå dynamikken til dei ulike krisene.[7] Ved å nytte definisjonen av kapital som ein akkumulasjonsprosess (K - V ... P ... V’ - K’), startar vi frå den første “augneblinken” av prosessen: investering av pengekapital i produksjonen (K - V). Dette impliserer at eit visst beløp med pengar (K) vert nytta for å skaffe varegjort arbeidskraft og produksjonsmidlar. Dette augneblikket høyrer til sfæren for utveksling. I dag er det ein stor mengd rikdom, anslått til over 418 milliardar amerikanske dollar i 2020, sterkt konsentrert i hendene på eit avgrensa tal superrike individ.[8] Til dømes, ifølgje Verdsulikskap-databasen [World Inequality Database], held den øvste 10 prosenten av verda si befolkning anslagsvis 76 prosent av den globale rikdomen, medan den nedste 50 prosent eig anslagsvis 1.8 prosent.[9] Med tanke på den høge konsentrasjonen av rikdom, er investeringsavgjerdene generelt konsentrert i hendene på dei relativt få som kontrollerer rikdomen: kapitalistar. Superrike sine investeringsavgjersler påverkar ikkje berre økonomisk utvikling, men fører òg til store økologiske omveltingar, til dømes vesentlege endringar i tropiske og tempererte skogar og massive utslepp av karbon.[10]
Det andre augneblinket: Produksjon og klasseutnytting
Det andre augneblinket av kapitalakkumulasjon (... P ...) refererer til nyttinga av varegjort arbeidskraft og produksjonsmidlar for å produsere (P) nye varer (inkludert nye produksjonsmidlar) (V’). Denne augneblinken høyrer dermed til sfæren for produksjon. Medan investeringsavgjerdene er i hendene på dei som kontrollerer kapital, vert det faktiske arbeidet med å skape nye produksjonsmidlar og produsere varer — til dømes prosessering, transport og handel — gjort av ein annan klasse av menneske: lønnsarbeidarar. Utvidinga av produksjonen av landbruksvarer inn i tropiske skogar og hogginga av tre, dersom det ikkje vert utført direkte av små eigarar, vert gjennomført av arbeidarar som er tilsett av kapitalistiske føretak. I Argentina Gran Chaco, ein viktig landbruksfront, er desse entreprenørane avhengige av utnyttinga av landbruksarbeidarar, som vert pålagde å vere svært mobile, opprørt frå familiane og samfunna deira, og tvunge til å bu under forferdelege tilhøve.[11] Slakting av dyr i slakteri og prosessering og transport av kjøt vert gjort av arbeidsfolk. Utrekning av mineral og produksjon av klede og mikroprosessorar vert òg utført av arbeidsfolk.
Lønnstakarar deler ikkje overskotet og vert generelt berre betalt det som er naudsynt for reproduksjon av arbeidskrafta deira. Dette gapet mellom lønningar og den meirverdien dei genererer, har auka med framveksten av globale verdikjedar på grunn av global arbeidsarbitrasje (eksistensen av lågare einingskostnadar for arbeidskraft samanlikna med produktivitet i utkanten av kapitalistøkonomien). Dette har ført til at mange produksjonsaktivitetar har blitt flytta til land i det globale sør, der superutnytting er ganske vanleg.[12] Sidan lønnstakarar generelt er mindre velståande, har dei ein tendens til å vere meir sårbare for effektane av økonomiske, miljømessige og helsekrisar.
Dimed er tilhøvet mellom kapitalistar og lønnstakarar antagonistisk. Dette viktige konseptet spelar ein avgjerande rolle for å identifisere nøkkelen til systemtransformasjonen. Penge-kapitalisten, som investerer i produksjonen, kjøper to varer: produksjonsmidlar (materiale, maskiner o.l.) og arbeidskraft. Det siste kan ikkje skiljast frå den fysiske personen til arbeidaren. Dessutan er kapitalisten òg den lovmessige eigaren av dei produserte varene. Av denne grunnen gjer arbeidaren ein dobbel skilje/framandgjering: frå produksjonsmidlane og frå arbeidsproduktet. Det er verdt å merke seg at den valdelege skilnaden mellom arbeidarane og produksjonsmidlane, som er førebels for lønsarbeid, fyrst fann stad i Europa med den progressive innhegninga av allmenningane, og held framleis fram i andre delar av verda.
Den tredje augneblinken: Realisering
Den tredje augneblinken av kapitalakkumulasjon (V’ - K’) refererer til sal av varen (V’) til ein pengesum (K’) større enn den opphavlege investeringa (K). Dette augneblikket høyrer også til sfæren for utveksling. Her er det naudsynt for kapitalisten å realisere det meirverdien som er gjort mogleg gjennom produksjonen. Med mindre forbrukarar og investerarar gjev tilstrekkeleg effektiv etterspørsel, vil kapitalen investert i produksjonsmidlar og produksjon av varer gå tapt. Av denne grunnen er det naudsyn (utan omsyn til etterspurnad etter kapitalvarer) at (a) forbrukarane sine ynskjer vert retta (via reklame) mot å skaffe seg dei produserte varene, og (b) forbrukarar har nok kjøpekraft til å tilfredsstille desse ynskja. Med omsyn til det første punktet, har den store konservative økonomen Joseph Schumpeter merka seg korleis “forbrukarane sitt initiativ til å endre smakar er ubetydeleg ... og ... all endring skjer som eit resultat av, og vert ført i hamn gjennom, produsentane si handling.’[13]
Til dømes kan ein sjå på kjøtforbruket. Tilværet av ein stor og aukande etterspurnad etter kjøt, oppblåst av promotering av visse livsstilar (til dømes kjøtforbruk som ein form for påfallande forbruk [conspicuous consumption]) er naudsynt for å oppretthalde masseproduksjon, låge prisar og stor tilgjenge på produktet. Samstundes spelar høgt kjøtforbruk ein avgjerande rolle i å setje verdi på produksjonen av jordbruksvarer (til dømes soyabønner og andre avlingar) og alle operasjonar og infrastrukturar knytt til dette, som er naudsynte for å løne dei rike investorane. Alt dette skjer sjølv om det er særs velkjent kor stor rolle husdyr og kjøtforedlingsindustriane spelar i forureining av vasskjelder og utvikling og spreiing av smittsame sjukdomar.[14] Då varen er seld, kan den realiserte profitten reinvesterast for å starte ein ny, større syklus av investering og produksjon.
Kapitalismen sine motsetnader og behovet for endring
Medan kapitalakkumulasjonen skrid gjennom sine ulike “augneblink”, søkjer den å transformere natur og menneskenatur og kultur i tråd med sine eigne behov.[15] Det er på denne måta at kapitalismen er ei historisk utvikla formidling av produksjon, sosial reproduksjon, kultur og institusjonar som regulerer heile den sosial-metabolske prosessen. Likevel er denne prosessen ikkje polert eller fri for motsetnader og kriser. Etter å ha nådd kvar einaste krok av jorda, blir kapitalsystemets motsetnader no manifestert på planetarisk nivå. Utviklinga av nye smittsame sjukdommar og påfølgande pandemiar — saman med talrike andre sosio-miljømessige problem, som klimaendringar, tap av biologisk mangfald, og moglegheita for ein atom-holocaust — er ei manifestasjon av kapitalismen sine økologiske motsetnader på ein planetarisk skala. Mange krav om systemtransformasjon syner til at løysinga av desse motsetnadane berre kan skje ved å overgå systemet som dei har opphav i.
Likevel er transformasjonen eller overskridinga av kapitalsystemet ikkje ein enkel sak, sidan, i sjølve prosessen med å bli til, produserer og reproduserer kapitalismen sine eigne materielle, institusjonelle og kulturelle forutsetningar. I orda til Marx og Frederick Engels, skapar kapitalen “ei verd etter si eiga bilete.”[16] Ved å syne til kapitalsystemet, skreiv Marx (ganske opplysande i so måte): “Dette organiske systemet sjølv, som ein heilskap har sine føresetnader, og utviklinga til heilskapen skjer nettopp i å underordne alle element i samfunnet til seg sjølv, eller i å skape ut av det organa som det framleis manglar. Dette er historisk korleis det vert ei heilskap.”[17]
Komplekse system, framvekst, vedvaring og endring
Kapitalsystemet kjem historisk fram som ein kompleks organisert struktur. For å finne ut korleis det moglegvis kan vert transformert, er det difor naudsynt å ta ei reise inn i teorien om komplekse system. Dette krev nokre førehandsmerknader om korleis komplekse system vert til, held seg ved like og endrar seg. Til dette trekk vi vekslar på prosessøkologi og held fast ved at framveksten og framhaldet av komplekse organiserte system skjer via autokatalytiske konfigurasjonar av prosessar, eller samverknad av gjensidig støttande prosessar.[18] Slike konfigurasjonar har fleire framveksande eigenskapar: sentripetalitet, retningsbestemtheit [directionality] og autonomi. Sentripetalitet syner til tendensen for komplekse system å vekse medan dei trekk ein aukande mengd ressursar til seg sjølv. Retningsbestemtheit indikerer det faktum at systemet tendensar til å bli meir komplekst og organiserte, og finjusterer dei ulike elementa til å dekkje behova til heile systemet. Autonomi viser til det faktum at desse eigenskapane veks fram automatisk på systemnivå. Desse eigenskapane gjev komplekse system eit “minne”, eller stiavhenge [path dependence], som impliserer utvikling.[19] Komplekse system, som autokatalytiske konfigurasjonar av prosessar, har evna til å halde seg ved like gjennom å dempe tilfeldige forstyrringar. Men, sjølv om åtferda til eit komplekse system ikkje er tilfeldig, er den historiske utviklinga open for endring, og det er i den forstand uføreseieleg.
Denne mangelen [aporia] i den kausale strukturen er den vesentlege skilnaden mellom eit organisme og eit mekanisme. Slik openheit kjem av det faktum at den autokatalytiske konfigurasjonen aldri er perfekt og systemet alltid bevarer nokre motsetnader i form av sentrifugale tendensar.[20] Ein første form for sentrifugalitet stammar frå det komplementære forholdet mellom organisasjon/avgrensing og tilfeldigheit/uføreseielegheit. Dette tyder at “system som er for effektive kan vere for skjøre til å motstå ein større forstyrring.”[21] Mangelen på organisasjon/avgrensing, reflektert, til dømes, i aukande entropi, som plar forstyrra system, kan også opna opp nye utviklingsmoglegheiter. For det andre, innanfor ein autokatalytisk konfigurasjon skjer konkurranse mellom eksisterande og potensielle knutepunkt i autokatalysen.
For det tredje er ein slik konkurranse knytt til samarbeid. Potensielle knutepunkt i ein sjølvgenererande konfigurasjon blir “vald’ basert på deira evne til å katalysere (det vil seie, samarbeide med) andre prosessar/knutepunkt innanfor krinslaupet. Derfor er konkurranse på eitt organisasjonsnivå (einskilde prosessar/knutepunkt) medverkande til samarbeid på neste nivå (heile det sjølvgenererande krinslaupet), noko som indikerer eit dialektisk forhold mellom konkurranse og samarbeid.[22]
Til slutt står kvar system stadig overfor tilfeldige eller eksterne forstyrringar. Eksistensen av motsetnader/sentrifugalitetar i eit gjeve system impliserer moglegheita for systemet å reagere på forstyrringar gjennom tilpassing (ei midlertidig og delvis respons) eller transformasjon (ei meir grunnleggande respons).
Historisk materialisme og utviklinga av sosiale formasjonar
Medan prosessøkologi direkte handlar om utviklinga av organisert kompleksitet — både med tanke på uthald og endring — refererer det ikkje spesifikt til sosiale formasjonar, sjølv om det òg har blitt nytta i studiet av økonomiske fenomen.[23] For å nærme oss meir spesifikt temaet om utvikling, uthald og endring i sosiale formasjonar, vil vi nytte historisk materialisme. Samanhengane mellom historisk materialisme og prosessøkologi er mange og har blitt utforska andre stader.[24]
Historisk materialisme er ein metode, opphavleg utvikla av Marx og Engels, som postulerer at historie kjem frå materielle prosessar heller enn frå idear.[25] Det baserer seg på dialektikk, ein tilnærming som ser verkelegheita som ein rekkje gjensidig relaterte prosessar, heller enn som ein samling av entitetar (ting).[26] Ved å fokusere eksplisitt på prosessar, omfattar dialektikk naturleg ideen om dynamikk, historie og endring. Ved å ta omsyn til gjensidige tilhøve, anerkjenner dialektikken òg at prosessar ikkje opererer isolert, men er ein del av større “heilskapar” som påverkar dei. Den større heilskapen eller systemet kjem historisk fram gjennom interaksjonen mellom ulike prosessar.
Kapitalismen som eit komplekst sosioøkologisk system
Gjeve naturen til kapitalsystemet, som er eit komplekst sosioøkologisk system, meiner vi at historisk materialisme er særleg egna for å analysere og forstå utviklinga, uthaldet og til slutt transformasjonen i tråd med prinsippa i prosessøkologi. Kvart sosioøkologisk system er historisk sett ein organisk “heilskap” som kjem fram gjennom ulike samansette “augneblink” som støttar kvarandre på ein sjølvgenererande måte. Gjensidig støtte mellom ulike augneblink er nødvendig for utviklinga og uthaldet til ein sosial formasjon, som har som mål å regulere den metabolske utvekslinga mellom menneske og natur. Dette krev at ein tryggjar vilkåra for både biologisk og sosial reproduksjon. I ein viktig passasje noterte Marx korleis “Naturen er mennesket si uorganiske kropp.” Han heldt fram: “Mennesket lev av naturen — [det] tyder at naturen er kroppen hans, med kva han må halde kontinuerleg kontakt viss han ikkje vil døy. At mennesket si fysiske og åndelege liv er knytt til naturen, tyder rett og slett at naturen er knytt til seg sjølv, då mennesket er ein del av naturen.”[27]
Av denne grunn har dei naudsynte metabolske utvekslingane mellom menneske og natur òg blitt kalla for “fyrsteordens-formidlingar [first order mediations].”[28] I sentrum for desse utvekslingane står produktiv aktivitet, arbeid, som er den ontologiske grunnlegginga for “menneskeheita.” István Mészáros merkar at menneske “som ei spesifikk del av naturen (dvs. eit vesen med fysiske behov historisk før alle andre) må produsere for å oppretthalde seg sjølv, for å tilfredsstille desse behova. Likevel kan han berre tilfredsstille desse primitive behova ved naudsynt å skape, i laupet av deira tilfredsstilling gjennom sin produktive aktivitet, ein kompleks hierarki av ikkje-fysiske behov som dimed vert naudsynte vilkår for å tilfredsstille hans opphavlege fysiske behov ogso.”[29]
Det fyl at ikkje-fysiske og åndelege behov og aktivitetar har si ontologiske grunnlegging i mennesket si produktive aktivitet, arbeidet. Dette leier oss nærare å identifisere dei ulike augneblinkane som dannar totaliteten av ei sosial formasjon i alle sine materielle, kulturelle og institusjonelle uttrykk. I ei kjend passage i første bind av Kapitalen, noterte Marx, medan han reflekterte over teknologiens rolle, at “Teknologien syner den aktive relasjonen mellom menneske og natur, den direkte prosessen med produksjon av livet sitt, og dermed viser han òg fram produksjonsprosessen av det sosiale relasjonane til livet sitt og dei mentale forståingsformane som kjem der ifrå.”[30]
Dette avslører korleis, ifylgje den materialistiske historieoppfatninga, produksjonskreftene formidlar den metaboliske relasjonen mellom menneskearbeid og natur. Ved å gjere dette, avslører historisk materialisme ikkje berre produksjonsprosessane sjølve, men òg sosial reproduksjon, sosiale relasjonar og kultur.[31] Ein sosial formasjon er eit komplekst sosioøkologisk system, ei samansetting av ulike augneblink. Organisasjonen av systemet mogleggjer sin eigen reproduksjon gjennom å garantere sosial reproduksjon og regulere utvekslinga med den omkringliggjande biosfæren. Dette er ei emergent eigenskap av systemet som gjeld fordelinga av dei tilgjengelege menneskelege og naturlege ressursane. Vi legg merke til delinga av “heile” systemet i ein materiell/økonomisk sfære, som markerer produksjonsmåten (inkludert augneblinkane av teknologi, produksjon, reproduksjon, og sosiale relasjonar av produksjon), og ein kulturell/institusjonell sfære (inkludert de mentale konsepsjonane og kulturelle institusjonar). Forholdet mellom desse to sfærane er dialektisk. Den kulturelle/institusjonelle sfæra kjem fram av materielle/økonomiske praksisar, medan han samtidig avgrensar dei. Dette impliserer ikkje materiell eller teknologisk determinisme, sidan forholdet mellom dei materielle/økonomiske og kulturelle/institusjonelle sfærane er dialektisk. Faktisk, kan teorien, gjennom si påverknad på institusjonar og på materielle praksisar, òg verte ei røynleg kraft i historien.[32]
Den kapitalistiske konfigurasjonen og eksisterande andreordens-formidlingar
Medan kvar sosial formasjon som eit komplekst sosioøkologisk system byggjer på nødvendige fyrsteordens formidlingar mellom menneske og natur, som reflekterer samspel mellom dei ulike konstituerande augneblinkane knytt til dei materielle/økonomiske og kulturelle/institusjonelle sfærane, er den særskilte forma som desse , historisk spesifikk. Prosessen med kapitalakkumulasjon som tidlegare vart skildra (K-V...P...V’-K’) gjev ei særskilt form til fyrsteordens-formidlingar, og bringer fram historisk vilkårlege andreordens-formidlingar.[33] Det er difor viktig å sjå nærare på notida sin mest påfallande konfigurasjon.
Som ein prosess, kondisjonerer kapitalakkumulasjon kraftig funksjonen til sosial formasjon i alle sine komponentar. Til dømes er teknologien og produksjonen orientert mot generering av profitt. Fokuset på profitt innfører eit skilje mellom produksjonsmål og menneskelege behov, som demonstrert av underernæringssjukdommar (til dømes fedme og underernæring), helsekriser (påverka av tilgang til helsetjenester), bustad/løysingsproblematikken, den rurale/urbane skilnaden, og så vidare. Dette fokuset på profitt trengjer inn i mentale konsepsjonar og institusjonar.
Som med andre komplekse system, er den kapitalistiske sosiale formasjon ikkje fri for sentrifugale tendensar. Likevel, kapitalismen gir desse ein særskild form. Først må vi merke oss at kapitalen, som ein prosess (K-V...P...V’-K’), er i seg sjølv mogleg å utvide. Tilfredsstillinga av kvalitativt ulike menneskelege behov gjennom produksjonen (P) av varer og tenester (V') er berre middelet til den kvantitative utvidinga av verdi (produksjonen av overskotsverdi) (K’ = K + ΔK). Sidan det berre er ein mengde, kjennar byteverdi ingen grenser. Av den grunn er “tendensen til å skape verdsmarknaden direkte gjeve av i kapitalen sitt eige konsept. Kvar grense vert framstilt som ein barriere som må overkomast.”[34] Globaliseringa på den eine sida og den aukande konsentrasjonen og sentraliseringa av kapitalen (i form av multinasjonale selskap) på den andre, impliserer at global kapitalisme er tilbøyeleg for forstyrrelsar gjennom systemiske kriser, det vil seie, finanskriser, pandemiar, og økologisk øydelegging.
Kenneth Boulding, ein av fedrane til økologisk økonomi, sa ein gong at kven som helst “som trur at eksponentiell vekst kan halde fram på uavgrensa på ein endeleg planet, er enten ein galning eller ein økonom.”[35] Sentrifugale tendensar oppstår frå konkurransen mellom ulike kapitalistiske selskap, statar og økonomiske blokker. Til slutt, og mest viktig, er kapitalismen sjølv prega av ei uløyseleg sentrifugal tendens. Vi veit allereie at som ei sosial relasjon, inneber kapitalakkumulasjonen underordning av arbeidarane til haldarane av pengekapital og produksjonsmiddel. Denne relasjonen er i seg sjølv antagonistisk og gjennomsyrar alle momenta av dei materielle/økonomiske og kulturelle/institusjonelle sfærane.
Arbeidet og den røynlege instansen for endring
Den føregåande delen gjev oss ei viktig ledetråd til oppgåva med systemisk transformasjon. Nemleg, transformasjonen av den kapitalistiske sosiale formasjonen kan berre skje ved å handle på alle desse momenta samtidig. Sidan kapitalismen er eit komplekst system, så vil inngripen berre i høve til enkeltmoment ikkje generere systemtransformasjon. Kvart moment av systemet både samspelar med og blir vald av heile systemet. Målet med transformasjonen bør vera heile settet med andreordens-formidlingar.[36] Dette kan berre gjerast ved å oppløse kapitalregimet i kjernen sin. Ved kjernen av kapitalrelasjonen K-V...P...V’-K’ står den kapitalistiske produksjonsprosessen ...P ..., der framandgjort arbeid og produksjonsmiddel blir kombinert under diktata til kapitalen sin eiga ekspansive trong til å produsere ein annan vare (V’). Den einaste måten å transformere kapitalsystemet på er å løyse opp det antagonistiske forholdet mellom kapital og arbeid og returnere den sosiale kontrollen over produksjonsprosessen til dei direkte produsentane.[37] Dette er avgjerande fordi arbeidet er nøkkelen til radikal endring. På eit ontologisk nivå, er arbeid som “produktiv aktivitet formidlaren mellom subjekt-objekt-relasjonen mellom menneske og natur.”[38]
I det kapitalistiske systemet, oppfyller produktiv aktivitet (det vil seie, lønnarbeid) behova til kapitalakkumulasjonen. Det er berre gjennom frigjeringa av arbeidet, ved å gje tilgang til produksjonsmiddel til fritt assosierte produsentar, at vi kan sikre at produksjonen er orientert mot å tilfredsstille felles behov, og ikkje berre til akkumulering av kapital. Å frigjere arbeidet betyr å bryte ned K-V ... P ... V’-K’-prosessen ved kjernen. Når fritt assosierte arbeidarar igjen har kontrollen over produksjonsmiddel og over produksjonsprosessen, vil byte (nemleg, K-V og V’-K’) òg bli transformert. Når arbeidskraft og produksjonsmiddel att er samla, sluttar dei å ta forma av varebyte slik at fritt assosierte produsentar kan bestemme kva å produsere etter anerkjente behov gjennom meir fellesskapsformer av produksjon og byte. Det er på denne måten at overskridinga av kapital kan føre til framveksten av ein ny form for byte, nemleg den gjensidige byten av aktivitetar retta mot å tilfredsstille menneskelege behov.
Frå ein smal til ein brei forståing av klassekamp
I Kapitalen synte Marx den grunnleggjande motsetnaden mellom den individuelle eininga i produksjonen og totaliteten som blir formidla av sirkulasjonssfæren. Arbeid i den individuelle produksjonseininga vert stadig sosialisert på grunn av kapitalens rasjonalisering av arbeidsprosessen gjennom maskinar, noko som gjer samarbeid til ein sentral faktor i produksjonen og skaper den “kollektive arbeidaren.”[39] Likevel er marknaden i stor grad anarkistisk, og folk relaterer til kvarandre berre som eigarar av varer (inkludert arbeid som ein vare) og pengar.
I kapitalismen er sosialiseringa av arbeidet i den produktive sfæren framandgjerande fordi arbeidsprosessen blir underlagt valoriseringsprosessen. Likevel er den strukturelle motsetnaden saman med direkte samarbeid i produksjonen vilkår for danninga av ei kollektiv medvit. Faktisk, frå eit historisk-materialistisk perspektiv, oppstår klassemedvit frå kapitalakkumulasjonsprosessen som si eiga immanente motseiing, noko som gjer proletariatet til kapitalismen sin gravleggjar.[40] Ikkje berre er det antagonistiske forholdet mellom kapitalistar og arbeidarar plassert i produksjonen, som nemnt, men føresetnadene for danninga av ei kollektiv medvit blant arbeidarar som ein klasse ligg objektivt innanfor produksjonsprosessen fordi dei økonomiske interessene til desse klassane er motsette.
Likevel har vi allereie understreka den ikkje-mekaniske naturen til denne prosessen. Ifølgje Antonio Gramsci har den deterministiske synsvinkelen vorte nytta i fortida som ei slags ideologi for dei undertrykte, naudsynt for å gå vidare til tross for tyngda av nederlaga i den politiske kampen.[41]
Den mekanistiske tolkinga legg for mykje vekt på konflikten på arbeidsplassen, og skapar ulike snurr og dødpunkt i historia til frigjeringa av arbeidarbevegelsen. Det som i staden er avgjerande, er å definere kva denne objektive motseiinga består i frå materialistisk synspunkt av historie i sin heilskap. På denne måten er det mogleg å utvikle ei brei og mangfaldig forståing av klassekamp og av prosessane for danning av kollektiv medvit.
I ei altfor ofte gløymd brev klargjorde Engels kva som kjem fram av heile kroppen av hans og Marx sine skrifter: “Ifølgje det materialistiske synet på historie, er det avgjerande i historia til sjuande og sist produksjonen og reproduksjonen av faktisk liv. Meir enn det vart aldri hevda av korkje Marx eller meg sjølv. No, om nokon forvrengjer dette ved å erklære den økonomiske momentet som den einaste avgjerande faktoren, gjer han om den påstanden til eit meiningslaust, abstrakt, lattervekkande ordspel.”[42]
I denne passasjen ligg det ei brei og mangfaldig forståing av klassekamp.[43] I sein-kapitalismen i krisa av antropocen, er underordninga til kapital generalisert, og interessa til det store fleirtalet for å eliminere dei kapitalistiske produksjonsforholda som undergrev “produksjonen og reproduksjonen av faktisk liv” kjem objektivt fram. Det er minst tre ulike grunnar til å utvide forståinga av klassekampen, basert på — ikkje i motsetnad til — Marx og Engels: utvidinga av produktivt arbeid i kapitalismen, dei ulike formene for underkasting av arbeid og mangfaldet av metabolske skilnadar.
For det første var Marx sin kritikk retta mot kapital som ein sosial relasjon. Likevel er analysen hans historisk situert, og objektet for observasjon var det nittande århundrets engelske kapitalisme, den mest avanserte realiseringa av kapitalismen på den tida, frå der han utleia gjennom abstraksjon den K - V … P … V’ - K’ logikken for akkumulasjon. Marx sin metode har evna til å fange opp endrande historiske trendar, og lyser framleis vår gjeldande situasjon. Det som er produktivt arbeid for kapitalen, er arbeid som produserer meirverdi. Det er ikkje berre avgrensa til produksjon av varer som er objekt for forbruk og investering, men strekkjer seg til fleire ulike område i livet. Marx gav nokre eksempel i Kapitalen, inkludert korleis ein lærar kan være produktiv for kapitalen når dei skapar meirverdi for ein skule-bedrift.[44]
For det andre, er relasjonane som arbeidarar etablerer med kapitalen ikkje alle av same slag. I den kapitalistiske produksjonsmåten skilte Marx mellom den formelle og reelle underkastinga av arbeidet til kapitalen.[45] Underkasting er prosessen der produksjonsforholda gjennomborar arbeidsprosessen sjølv. I den tidlege fasen av kapitalismen, er underkastinga av arbeidet under den kapitalistiske produksjonen berre formell, fordi i verkstaden sin organisasjon er ikkje delinga av arbeidet utvikla nok og produktiviteten baserer seg på ferdigheitene til arbeidarane til å nytte arbeidsverktøya. Dette tyder på at kapitalen subsumerer ein sosial og arbeidsorganisasjon som eksisterer før den.[46] Vidare mekanisering av produksjonen fører til den reelle underkastinga av arbeidet, der det skjer ein omvending mellom subjektet og arbeidsverktøyet, der arbeidarens ferdigheit mister si sentrale rolle i produktiviteten og arbeidaren blir eit vedheng til maskina. Arbeidet intensiverast, og arbeidsproduktiviteten aukar saman med framandgjeringa av arbeidet. Forskjellen mellom formell og reell underkasting gjev oss moglegheit til å forstå skilnadane utan å dele klassen kunstig. Dersom fabrikkarbeid eller mekanisert landbruk er røynleg subsumert, so er dei sokalla kreative eller intellektuelle arbeidarane formelt subsumerte.
For det tredje er det tredelte skjemaet for Marx si analyse av metabolismen samansett av dialektikken mellom sosial metabolisme, naturen si universelle metabolisme, og den metabolske rifta.[47] Den metabolske rifta er resultatet av ein sosial metabolisme som er framandgjort frå sosiale og naturlege vilkår, og uttrykker seg på fleire måtar, frå den økologiske rifta til den kroppslege rifta. Økosystemet der menneskeleg sivilisasjon utvikla seg, er blitt rive opp på ein planetarisk skala til det punktet der spørsmålet om ei mogleg sivilisasjonskollaps gjennom økologisk krise eller atomkrig reiser seg. Overarbeid, usunne arbeidsmiljø, ekstreme miljøforhold, ekstrem fattigdom, mental liding grunna sosial framandgjering, epidemiar, og hyper-tilknyting [hyper-connectedness] har òg ført til rifter i den menneskeleg-kroppslege stoffskiftet.[48]
Vi kan konkludere med at konseptet klasse er stratifisert av arbeidsdelinga og formene for underkastinga av kapital, men foreina av si objektive posisjon i “produksjon og reproduksjon av faktisk liv” og gjennombora av den kapitalistiske metabolske rifta. Dette er grunnen til at konseptet det miljø-proletariatet [environmental proletariat] som den universelle klassen ser lovande ut for å ramme inn subjektet som kan føra til den naudsynte transformasjonen av vår noverande situasjon.
Miljø-proletariatet som subjekt for transformasjonen
Konseptet miljø-proletariatet har vorte skissa av John Bellamy Foster.[49] I eit nyleg intervju avklara Foster at
Ideen om miljø-proletariatet, som berre er ein måte å referere til proletariatet på i kraft av den fulle kompleksiteten av si materielle eksistens, dreier seg om arbeidstilhøve, men også heile spekteret av materielle livsvilkår.… Den sanne revolusjonære kampen, som István Mészáros argumenterte for, kravde transformasjonen av heile systemet for sosial metabolisme og reproduksjon, for tida dominert på ein framandgjort måte av kapitalen. Å snakke om eit miljø-proletariat er dermed å snakke om eit breiare proletariat, samansmeltinga av miljø- og økonomiske bekymringar, av proletarar, bønder og urfolk.[50]
Foster argumenterer også for at danninga av det planetariske miljø-proletariatet er i gang. Han understrekar at økonomiske og miljømessige arbeidarstrider alltid har vore fletta saman i den marxistiske tradisjonen, og dette blir stadig meir tydeleg når den kapitalistiske krisa i antropocen djupnar.[51]
Det planetariske miljø-proletariatet finn sine hovudpersonar i sosiale bevegelsar frå Global Nord og Sør, inkludert Landless Workers’ Movement i Brasil, den internasjonale bondeorganisasjonen La Via Campesina, klimastreikebevegelsen, Black Lives Matter-bevegelsen, kampen for sosial reproduksjon, og mange andre. Vi trur at det miljø-proletariatet vil spele ei avgjerande rolle i å styrta den kapitalistiske produksjonsmåten med det endelege målet om å etablera eit samfunn av fritt assosierte produsentar. Det avgjerande verktøyet for å oppnå dette er demokratisk planlegging, følgjande prinsippet om frå kvar etter evne, til kvar etter behov.[52]
Sluttnotar
[1] Fridolin Krausmann et al., “Global Human Appropriation of Net Primary Production Doubled in the 20th Century,” Proceedings of the National Academy of Sciences 110, no. 25 (June 18, 2013): 10324–29; M. Nyström et al., “Anatomy and Resilience of the Global Production Ecosystem,” Nature 575, no. 7781 (November 2019): 98–108.
[2] Branko Milanovic, Capitalism, Alone: The Future of the System That Rules the World (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 2019).
[3] István Mészáros, Beyond Capital (New York: Monthly Review Press, 2000).
[4] John Bellamy Foster and Intan Suwandi, “COVID-19 and Catastrophe Capitalism,” Monthly Review 72, no. 2 (June 2020): 1–20; Jacopo Nicola Bergamo, “Pandemic Capitalism: Metabolic Rift, World-Ecology Crossing Dialectical Biology,” Historical Materialism 31, no. 1 (2023): 93–121.
[5] Karl Marx, Capital, vol. 3 (London: Penguin, 1981), 516.
[6] Ein analog diskurs kan óg skapast for handelskapital (K - V - K'), der ein vare blir kjøpt billig for å bli seld dyrare. I dette høvet vert varen og verdien som vert inkorporert i den ogso skapt gjennom produksjon.
[7] David Harvey, Marx, Capital and the Madness of Economic Reason (London: Profile Books, 2017).
[8] Credit Suisse Research Institute, Global Wealth Report 2021, 2021.
[9] World Inequality Database, “Top 10% National Income Share (2023),” world.
[10] Victor Galaz et al., “Finance and the Earth System—Exploring the Links between Financial Actors and Non-Linear Changes in the Climate System,” Global Environmental Change 53 (November 2018): 296–302; M. Graziano Ceddia, “The Super-Rich and Cropland Expansion via Direct Investments in Agriculture,” Nature Sustainability 3, no. 4 (April 2020): 312–18; M. Graziano Ceddia, “Investments’ Role in Ecosystem Degradation,” Science 368, no. 6489 (April 24, 2020): 377; Lucas Chancel, “Global Carbon Inequality over 1990–2019,” Nature Sustainability 5 (November 2022): 931–38.
[11] Diego Silva Garzón, “Argentinean Agribusiness and the Porous Agricultural Company,” Tapuya: Latin American Science, Technology and Society 3, no. 1 (January 2020): 170–89; J. M. Vilulla, Las cosechas son ajenas: Historia de los trabajadores rurales detrás del agronegocio (Ituzaingo, Argentina: Editorial Cienflores, 2014).
[12] John Smith, Imperialism in the Twenty-First Century (New York: Monthly Review Press, 2016).
[13] Joseph A. Schumpeter, Business Cycles: A Theoretical, Historical, and Statistical Analysis of the Capitalist Process (New York: McGraw-Hill Book Company, 1939), 66.
[14] Rob Wallace, Big Farms Make Big Flu: Dispatches on Influenza, Agribusiness, and the Nature of Science (New York: Monthly Review Press, 2016); L. Cesoniene, M. Dapkiene, and D. Sileikiene, “The Impact of Livestock Farming Activity on the Quality of Surface Water,” Environmental Science and Pollution Research 26 (2019): 32678–86.
[15] Andreas Malm, The Progress of This Storm: Nature and Society in a Warming World (London: Verso, 2018).
[16] Karl Marx and Friedrich Engels, The Communist Manifesto (Ware, Hertfordshire, England: Wordsworth Editions Limited, 2008).
[17] Karl Marx, Grundrisse (London: Penguin, 1973), 278.
[18] Robert E. Ulanowicz, A Third Window: Natural Life Beyond Newton and Darwin (Radnor, Pennsylvania: Templeton Press, 2009); Robert E. Ulanowicz, “The Tripartite Nature of Causalities in Ecosystem Dynamics,” Current Opinion in Systems Biology 13 (February 2019): 129–35; Zhongmin Xu et al., “The Common Developmental Road: Tensions among Centripetal and Centrifugal Dynamics,” National Science Review 5, no. 3 (May 2018): 417–26.
[19] Magnus Nyström and Carl Folke, “Spatial Resilience of Coral Reefs,” Ecosystems 4, no. 5 (August 2001): 406–17; Ulanowicz, “The Tripartite Nature of Causalities in Ecosystem Dynamics.”
[20] Xu et al., “The Common Developmental Road.”
[21] Xu et al., “The Common Developmental Road.”
[22] Yaneer Bar-Yam, Making Things Work: Solving Complex Problems in a Complex World (Cambridge, Massachusetts: Knowledge Press, 2004).
[23] Brian D. Fath et al., “Measuring Regenerative Economics: 10 Principles and Measures Undergirding Systemic Economic Health,” Global Transitions 1 (January 2019): 15–27; Robert E. Ulanowicz, “Socio-Ecological Networks: A Lens That Focuses Beyond Physics,” Frontiers in Ecology and Evolution 9 (2021).
[24] G. Ceddia, W. Mioni, and R. Montani, “The Dialectics of Capital: Learning from Gran Chaco,” Sustainability Science 17 (November 2022): 2347–62.
[25] Karl Marx and Friedrich Engels, The German Ideology (Amherst, New York: Prometheus Books, 1998).
[26] Bertell Ollman, Dance of the Dialectic (Urbana, Illinois: University of Illinois Press, 2003).
[27] Karl Marx and Frederick Engels, Economic and Philosophic Manuscripts of 1844 and The Communist Manifesto, trans. Martin Milligan (Amherst, New York: Prometheus Books, 1988), 76.
[28] István Mészáros, Social Structure and Forms of Consciousness, Volume 1: The Social Determination of Method (New York: Monthly Review Press, 2010), 281
[29] István Mészáros, Marx’s Theory of Alienation (London: Merlin Press, 2005), 80.
[30] Karl Marx, Capital, vol. 1 (London: Penguin, 1976), 493.
[31] Harvey, Marx, Capital and the Madness of Economic Reason.
[32] Karl Marx and Frederick Engels, Collected Works, vol. 3 (London: International Publishers, 1975), 182; Antonio Gramsci, Quaderni del carcere (Torino: Einaudi, 2014); Kate Crehan, Gramsci’s Common Sense: Inequality and Its Narratives (Durham: Duke University Press, 2016).
[33] Mészáros, Beyond Capital, 109; Mészáros, Social Structure and Forms of Consciousness, vol. 1, 282.
[34] Marx, Grundrisse, 408
[35] Kenneth Boulding, “The Economics of the Coming Spaceship Earth,” in Environmental Quality in a Growing Economy: Essays from the Sixth RFF, ed. Henry Jarrett (New York and London: RFF Press, 2011).
[36] István Mészáros, Social Structure and Forms of Consciousness, Volume 2: The Dialectic of Structure and History (New York: Monthly Review Press, 2010), 391–92; István Mészáros, The Necessity of Social Control (New York: Monthly Review Press, 2014).
[37] Mészáros, Beyond Capital; Mészáros, The Necessity of Social Control.
[38] Mészáros, Marx’s Theory of Alienation, 80
[39] Marx, Capital, vol., 1, 544.
[40] Marx and Engels, The Communist Manifesto.
[41] Gramsci, Quaderni del carcere, 1064.
[42] Marx and Engels, Collected Works, vol. 49, 34.
[43] Domenico Losurdo, Class Struggle: A Political and Philosophical History (New York: Palgrave Macmillan, 2016).
[44] Marx, Capital, vol. 1, 644.
[45] Marx, Capital, vol. 1, 1019–38.
[46] Harry Harootunian, Marx After Marx: History and Time in the Expansion of Capitalism (New York: Columbia University Press, 2015); Massimiliano Tomba, “On the Capitalist and Emancipatory Use of Asynchronies in Formal Subsumption,” Review (Fernand Braudel Center) 38, no. 4 (2015): 287–306.
[47] John Bellamy Foster and Brett Clark, “Marxism and the Dialectics of Ecology,” Monthly Review 68, no. 5 (October 2016): 3.
[48] John Bellamy Foster and Brett Clark, The Robbery of Nature (New York: Monthly Review Press, 2020).
[49] John Bellamy Foster, “Capitalism, Exterminism, and the Long Ecological Revolution,” MR Online, December 24, 2017.
[50] John Bellamy Foster interviewed by Jia Keqing, “Ecological Marxism,” Monthly Review 75, no. 4 (September 2023): 41.
[51] Jacopo Nicola Bergamo, Marxismo ed ecologia: origini e sviluppo di un dibattito globale (Verona: Ombre Corte, 2022); John Bellamy Foster, Capitalism in the Anthropocene (New York: Monthly Review Press, 2022), 491.
[52] John Bellamy Foster, “Planned Degrowth: Ecosocialism and Sustainable Human Development—An Introduction,” Monthly Review 75, no. 2 (July–August 2023): 1–29; Karl Marx, Critique of the Gotha Programme (New York: International Publishers, 1938).
M. Graziano Ceddia er ein politisk og økologisk økonom. Han har jobba mykje med spørsmål knytta til utviding av landbruket og avskoging i det globale sør. Han er tilknytta seniorforsker ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Bern, Sveits.
Jacopo Nicola Bergamo er doktorgradsstudent ved Post-Growth Innovation Lab ved University of Vigo, Pontevedra, Spania. Han er ogso forfattar av boken Marxismo ed ecologia: origini e sviluppo di un dibattito globale (Ombre Corte, 2022). For denne forskningen erkjenner han den økonomiske støtta gjeve av Programa de axudas á etapa predoutoral da Xunta de Galicia, Consellería de Cultura, Educación, Formación Profesional e Universidades (Xunta de Galicia Predoctoral Fellowship 2022) [stipendnummer: 20221/A19]; European Research Council-prosjektet PROSPERA [tilskotsavtale: 947713]; EU-kommisjonens forskningsprogram HORIZON-MSCA-2021-SE-01-01, ExPliciT Project [tilskotsavtale: 101086465] (ExPliciT-prosjektet), som ogso er finansiert av UKRI Horizon Europe Guarantee-programmet [tilskotsavtale EP/X039676/1 ].
Henta frå: https://monthlyreview.org/2024/04/01/the-necessity-of-system-change-an-ecological-and-marxian-synthesis/