OPEC+ og kapitalismen sin kamp mot inflasjon

Av Prabhat Patnaik (15. april 2023).

(Opphaveleg publisert på People's Democracy)

Bortsett frå i krigstid søkjer kapitalismen alltid å kontrollere inflasjonen ved å skape resesjon; og dette er høvet sjølv då inflasjonen er forårsaka av ein autonom auke i kapitalistane si profittmargin, som er infleksibel nedover og difor ikkje vil verte redusert av ein resesjon. Denne strategien vert fylgt fordi ein resesjon alltid senkar etterspurnaden etter råvarer og dimed prisane på desse; dette bidreg til å senke inflasjonen. På same måte aukar resesjonar arbeidsløysa og reduserer dimed forhandlingsstyrka til dei tilsette arbeidstakarane, noko som tyder at arbeidstakarane ikkje får lønsaukar for å kompensere auka i levekostnadane. Dette bidreg ogso til å senke inflasjonen.

Om vi tenkjer oss tre fordringshavarar i produksjonen i ein kapitalistisk økonomi, nemleg kapitalistane, arbeidarane og leverandørane av råvarer i form av mat og laupande innsatsfaktorar, kan inflasjon seiast å oppstå fordi fordringane på produksjonen til dei tre samla overstig sjølve produksjonen. Anti-inflasjonspolitikk under kapitalismen består difor alltid i å senke andelane til dei to sistnemnde gruppene, og ikkje til kapitalistane, ved å senke deira forhandlingsstyrke gjennom resesjon.

Det er karakteristisk at sjølv liberale amerikanske økonomar, som innrømmer at arbeidarane har vore ofre for den noverande inflasjonen, framleis tilrår å kontrollere lønsaukinga, det vil seie å auke byrda på arbeidarane ytterlegare, som eit middel til å kontrollere inflasjonen. Sida dette er kapitalismen sin logikk og dei liberale økonomane sitt syn utelukkande er avgrensa til kapitalismen, ser dei kapitalismen sin måte å kontrollere inflasjonen på som den einaste moglegheita. Og det er også klårt frå dette at kapitalismen si motivasjon for å kontrollere inflasjonen ikkje ligg i noko sympati for arbeidarane som blir pressa av den (for då ville den ikkje prøve å kontrollere inflasjonen på deira kostnad), men i det faktum at inflasjonen skadar finansielle interesser; realverdien av eigedelane som vert halde av finansoligarkiet, senkast av inflasjonen.

Eg nemnde ovanfor to grupper som vert ofra då inflasjonen blir forsøkt kontrollert under kapitalismen. Men om ei av desse gruppene lukkast med å motstå ein skvis mot seg sjølv, må systemet skvisa den andre gruppa enda meir drastisk for å kontrollere inflasjonen. Og for å gjere det må det innføre ein enda meir drastisk resesjon. Det er akkurat det som ser ut til å skje for tida.

Den 2. april vedtok OPEC+-landa, som består av dei 13 OPEC-medlemmane og 11 andre oljeproduserande land utanfor OPEC, inkludert Russland, å redusere sin oljeproduksjon med 1 million fat per dag frå og med mai og minst ut inneverande kalenderår. Dette kuttet kjem i tillegg til kuttet på 2 millionar fat per dag som OPEC+ kunngjorde i oktober i fjor. Dette kuttet skjedde til trass for massiv lobbyverksemd frå USA si side. Joe Biden, USA sin president, hadde sendt fleire av sine ministrar til Saudi-Arabia, ein leiar av OPEC og ein nær alliert av USA, og hadde til og med vitja landet personleg for å overtale det til å unngå ein slik handling, men til inga nytte. Sjølv mot det noverande kuttet hadde USA utøvd eit enormt press, men ogso då til inga nytte. Desse produksjonskutta er kort sagt eit vitnesbyrd på nedgangen i USA si hegemoni, som har funne stad i det siste.

OPEC+ rettferdiggjer den varsla produksjonsreduksjonen med at etterspurnaden etter olje er i ferd med å reduserast på grunn av lågkonjunktur. Med andre ord hevdar dei at då det er ein reduksjon i etterspurnaden etter olje, er det betre for produsentane om produksjonen heller enn prisen blir redusert, noko dei faktisk gjennomfører. Argumentet deira kan forståast slik: Anta at det er ein reduksjon i etterspurnaden på 10 prosent til gjeldande pris; om produksjonen vert redusert med 10 prosent, vert prisen uendra, og deira samla inntekter vil også falle med 10 prosent. Men om dei let produksjonen halde seg uendra og let prisen falle til etterspurnad og tilbod er utjamna, vil prisfallet vere meir enn 10 prosent, og dermed vil inntektene falle med meir enn 10 prosent. Dette kjem av at etterspurnaden etter olje er priselastisk (det er nettopp dette priselastisitet i etterspurnaden tyder). Det er denne priselastisiteten i etterspurnaden etter olje som gjer at dei multinasjonale oljeselskapa aukar profittmarginane og dermed prisane når dei trur dei kan sleppe unna med det.

Produsentane er difor betre tent med å redusere produksjonen når det er ein nedgang i etterspurnaden som følgje av resesjon, enn å halde produksjonen uendra og late prisen tilpasse seg slik at etterspurnaden vert lik tilbodet. Dette er OPEC+-argumentet for å redusere produksjonen, og allereie før produksjonskuttet er sett i kraft, har råoljeprisen stige med 6 prosent i løpet av ei veke, i påvente av det. Sjølv aksjekursane til enkelte multinasjonale oljeselskap har byrja å stige.

Viss oljeprisane vert haldne oppe gjennom kutt i råoljeproduksjonen, vert effekten av ein kunstig resesjon på inflasjonen redusert tilsvarande. Dette tyder at omfanget av resesjonen må vere enda større for å tvinge fram ein enda større avgrensing av reallønningane til arbeidstakarane og i andelen av andre råvare- og matvareprodusentar enn olje. Men sidan andelen av produksjonen av andre råvarer og matvarer enn olje allereie er ganske låg, vil hovudtyngda måtte bæres av lønnstakarane. Poenget er: Vil arbeidarklassen i den kapitalistiske verda, særleg i dei avanserte kapitalistiske landa, tillate at dette skjer? I den grad dei ikkje gjer det, vil resesjonen, som er det kapitalistiske universalmiddelet mot inflasjon, måtte bli enda større.

Arbeidarklassens motstand er ikkje berre mot press på reallønningane; den er også mot høgare arbeidsløyse. Og viss resesjonen vert for djup, vil det provosere fram sterke reaksjonar frå arbeidarklasse. Europa er allereie herja av ein bølgje av streikar; faktisk er ingen større europeiske land for tida fri for betydelege streikekampar. Dersom resesjonen blir djupare, vil arbeidarklassa, under knipetangsangrepet frå inflasjon og arbeidsløyse, verte enda meir militant.

Men det er ikkje alt. Viss resesjonen vert djupare, vil bankane verte ytterlegare stressa. Banksystemet i den avanserte kapitalistiske verda opplever allereie betydeleg stress, med to amerikanske bankar som har gått over ende. Med ein djupare resesjon og påfølgjande mislighald av banklån vil situasjonen verte enda meir alvorleg.

Alt dette peikar på eit viktig faktum. Eit heilt sett med vilkår ligg til grunn for kapitalismens tilsynelatande smidige funksjon, og om nokre av desse vilkåra svekkast, so utløyser det ei kjedereaksjon som trugar stabiliteten i heile systemet alvorleg. Den USA-leia metropol-imperialismen sitt hegemoni over verdsøkonomien er ein av desse vilkåra. Fordi dette hegemoniet har vore så gjennomgripande, so teke for gjeve, klarar dei fleste som analyserer situasjonen ikkje ein gong å leggje merke til relevansen av det. Men ein sprekk i dette hegemoniet, som Saudi-Arabias relative sjølvtryggleik som vi er vitne til no, det faktum at landet ikkje lenger følgjer den amerikanske linja, er eit alvorleg trugsmål mot systemet sin stabilitet.

Den globale kapitalismen har vore i krise lenge, heilt sidan bustadbobla sprakk i 2008. Det er eit kjenneteikn ved krisa at forsøk på å løysa den i éin form berre gir opphav til ei krise i ein annan form. Den opphavlege manifestasjonen av krisa var i form av stagnasjon; sjølv etablerte økonomar som Lawrence Summers, USA sin tidlegare finansminister, har no byrja å snakka om ein ‘‘stagnasjon av historiske dimensjonar’’. Men forsøket på å overvinna denne stagnasjonen ved å pumpe inn ekstraordinært billig kreditt i systemet over lang tid, og dinest ved å køyre på med enorme skattemessige underskot i kjølvatnet av pandemien, førte til den noverande inflasjonen. Ukraina-krigen, eit resultat av forsøket på å oppretthalde vestleg hegemoni over verda, forsterka denne inflasjonen. Og no trugar innsatsen for å dempe inflasjonen det vestlege hegemoniet over verda, so vel som kontrollen som metropolkapitalen utøver over si heimlege arbeidarklasse. Det vi kort sagt er vitne til, er ei oppløysing av konjunkturane som låg til grunn for den nyliberale kapitalismen sin stabilitet.