Øydelegginga av fornufta og framveksten av økofascisme i USA

av Brett Clark og John Bellamy Foster

Necropolis i Novi Travnik, Bosnia-Hercegovina, til minne om partisanar som døydde i strid under antinazistkrigen. Foto frå novitravnik.gov.ba.

Brett Clark er medredaktør i Monthly Review og professor i sosiologi ved University of Utah. Han er forfattar (med John Bellamy Foster) av The Robbery of Nature (Monthly Review Press, 2020). John Bellamy Foster er redaktør i Monthly Review og professor emeritus i sosiologi ved University of Oregon. Han er seinast forfattar av Breaking the Bonds of Fate: Epicurus and Marx (Monthly Review Press, 2025).

Denne artikkelen byggjer på eit føredrag halde på symposiet “Scientific Method and Social Change”, sponsa av tidsskriftet Socialism and Democracy, i Bern i Sveits i mars 2026.

Den planetariske økologiske krisa er eit uttrykk for dødsdrifta til den seine imperialismen, der den utvida reproduksjonen av monopolfinanskapital er avhengig av å øydeleggje livsvilkåra¹. Når dei absolutte grensene for kapitalen er nådde, noko som skapar ei strukturell krise, er kapitaliststaten blitt meir autoritær, og dette har gitt opphav til økofascisme som ein vondarta ytring av den nyfascismen som råder i Donald Trump-administrasjonen². I denne tidsalderen med urett fortrengjer ein rasande den økologiske krisa som kapitalen har skapt. I staden inneber den økofascistiske responsen ein skjerpa kamp for herredøme, ressurskontroll, hypernasjonalisme, undertrykking av folk, innvandringsfientlegheit, rasisme og utsletting av økologi – alt i kapitalakkumulasjonen sin interesse. Meir enn berre ei sjølvmotseiing: økofascisme er utryddingsøkologi.

I 1953, i The Destruction of Reason, peika Georg Lukács på at irrasjonalisme var eit produkt av kapitalismen, djupt knytt til dei materielle interessene til den herskande klassa og til imperialismen sitt stadium i det globale systemet. Han forklarte at i motsetnad til marxisme, historisk-materialistisk analyse og revolusjonære sosialistrørsler, hadde den borgarlege filosofien (til dømes Friedrich Wilhelm Joseph Schelling, Arthur Schopenhauer, Friedrich Nietzsche, Henri Bergson, Martin Heidegger og Carl Schmitt) skifta til ikkje-vitskaplege, antirasjonalistiske og skeptiske analysar. Dei framheva “viljen-til-livet”/”viljen-til-makt”, instinkt, intuisjon, mytar og vitalistiske livsprinsipp, så vel som ein djup sosial pessimisme, framfor kritisk-dialektisk fornuft³. Denne irrasjonalismen gjorde verda meiningslaus, og utgjorde ein nihilisme og ein skepsis som gjennomsyra borgarsamfunnet, forsterka ideologien og klassedominansen, og forsvarte utryddingspolitikken deira. Det meste av Lukács si The Destruction of Reason var vigd til å analysere det intellektuelle klimaet som var med på å fremje framvoksteren av nazifascismen i Tyskland; likevel hevda han i etterskriftet til boka at irrasjonalismen då var på frammarsj i USA, slik ein ser i den “rådande etterkrigstidas imperialistfilosofi”, som dyrka fram ei eiga form for fascisme⁴.

Monopolkapitalen sitt diktatur under seinimperialismen

Lukács skreiv The Destruction of Reason medan SN-kommandoen, leia av USA, førte ein brutal krig i Korea; Washington heldt jamleg atomprøvesprengingar på Marshalløyene; og den politiske undertrykkinga i USA gjekk for fullt som del av mccarthyismen – alle døme på reaksjonær urett. Han forklarte at i USA “klarte den herskande klassa, særleg under imperialisttida, å få dei demokratiske formene så effektivt bevart [på grunn av ein grunnlov som ‘var demokratisk frå starten’] at ho med demokratisk lovlege midlar oppnådde eit monopolkapitalistisk diktatur minst like fast som det [Adolf] Hitler sette opp med tyranniske prosedyrar”⁵. Han gjekk i detalj om den koordinerte strukturen til kapitaliststaten, der

“dette såkalla glatt fungerande demokratiet vart skapt av presidenten sin føresegnsrett, Høgsteretten sin autoritet i grunnlovsspørsmål, finansmonopolet over presse, radio osb., valkampkostnadene, som med hell hindra verkeleg demokratiske parti i å veksa fram ved sida av monopolkapitalen sine to parti, og til sist nyttinga av terroristiske verkemiddel (lynchingsystemet). Og dette demokratiet kunne i røynda få til alt det Hitler søkte utan å måtta bryta formelt med demokratiet. I tillegg kom det uendeleg mykje breiare og meir solide økonomiske grunnlaget for monopolkapitalen”⁶.

Lukács peika på at den kalde krigen var “statleg styrt frå Washington”, og at Washington nytta “’den frie verda’-ideologien”, som må sjåast som “ein del av fascismen”, for å rettferdiggjere dei imperialistiske ambisjonane i “forsvar for kapitalismen og kapitalistisk ‘fridom’”⁷.

Etter den andre verdskrigen, som “eineimperialmakt”, nytta USA det “økonomiske overherredømet i kapitalistverda” som “eit middel til å gripe inn i dei indre tilhøva til politisk sjølvstendige, men økonomisk avhengige statar”. Det søkte å opprette dominans over det globale sør for å få tilgang til kritiske ressursar, skape nye marknader for varene sine, og undergrave revolusjonære rørsler⁸. Etter kvart som Washington sin “imperialistiske kapitalisme” vart solid, tok han lett inn “rasisme” i dei reaksjonære rettferdiggjeringane “for aggresjon, imperialistkrig og for den barbariske føringa av krigar”, slik som Koreakrigen⁹. Lukács skildra i detalj korleis kapitalistapologetar kuraterte “ei ny form for irrasjonalisme forkledd som rasjonalisme”¹⁰. Krigstidsintellektuellen James Burnham presenterte monopolkapitalismen som ein slags leiingsorden, der teknokratar erstatta råe kapitalisteigarar. Walter Lippmann, med sin liberal-imperialistiske posisjon, mystifiserte historia, rørsleløysa og dei utbyttande sosiale relasjonane i kapitalismen som eit middel til å dempe masseforarginga over den økonomiske ordenen¹¹. Karl Jaspers, ein antimarxistisk eksistensialistfilosof, la fram ein reint “monoton subjektivisme” forankra i eit individualistisk omgrep om “indre eksistens” for å styrkje borgarleg ideologi og motverke sosial og politisk handling. Han foreslo, med Lukács sine ord, ein “gammal irrasjonalisme”, kledd “i ei ham som passar moderne amerikanske behov”, og spreidde tanken om at det ikkje fanst “nokon utveg” frå den rådande ordenen¹².

Øydelegginga av fornufta, forklarte Lukács, gjekk ut på å forskyve analysen av kapitalismen til “marknadsøkonomien”, og skildre denne som “den ideelle samfunnsordninga”, der alle problem som oppstod, kunne fjernast effektivt gjennom lovgiving, sidan USA levde i “’fridomen’ i eit ‘demokrati’ der fleirtalsrøystinga var avgjerande og allmektig”¹³. Øydelegginga av fornufta på denne fronten, meinte han, innebar å skape “antivitskaplege tendensar” som vart “forsterka til å passa til vilkåra for direkte kapitalistisk apologetikk i imperialtida”, slik som “kapitalismen sin ukrenkjelegdom og dei uavgrensa utviklingsmoglegheitene hans”¹⁴. Han åtvara at “den amerikanske propagandamaskina” var svært “mektig”, men at den generelle forakta for menneskeslekta i denne nye irrasjonalismen var stadig til stades¹⁵.

Paul A. Baran og Paul M. Sweezy argumenterte i Monopoly Capital i 1966, på tidspunktet for Vietnamkrigen, at øydelegginga av fornufta som var djupt nedfelt i heile systemet, hang saman med den utbreidde forringinga av samfunnslivet med rase-, patriarkalske og klasseulikskapar; åtaket på fellesskapsstøttesystem; skapinga av planlagd og psykologisk forelding; aukande produksjon av avfall for å absorbere overskot i eit forsøk på å avgrense økonomisk stagnasjon; og utviklinga av høgteknologisk militært våpen nytta til støtte for imperialt herredøme¹⁶. John Kenneth Galbraith skulle seinare skildre omdøypinga av kapitalismen til “den frie marknaden” som eit tilfelle av “uskyldig svindel”, der den verkelege verkemåten til den dominerande økonomiske ordenen vart viska ut, og ein presenterte systemet som om det ikkje hadde nokon eigen historie, eit sett av klasserelasjonar, monopolistiske tendensar og ei indre akkumulasjonsdrift¹⁷. Alle desse irrasjonalitetane i monopolkapitalen vart forsterka gjennom perioden med seinimperialisme, og skapte ein meir barbarisk, “naken imperialisme” som aktivt bidrog til det sosioøkologiske samanbrotet av sivilisasjonen¹⁸.

Seinimperialismen har bestått av tre stadium. Frå 1944 til 1991 vart USA den globale hegemoniske makta i verdskapitalistøkonomien, og heldt stillinga gjennom dominans over det globale sør og ved å føre ein kald krig mot Sovjetunionen og Kina. Frå 1991 til 2008, etter Sovjetunionen sitt samanbrot og Kina si opning mot verdøkonomien, påla USA eit unipolart verdsystem med seg sjølv på toppen. Så, frå 2008 til i dag, utvikla det seg ein ny kald krig etter at Kina og Russland kom tilbake som stormakter, noko som fekk Washington til å peike på dei som fiendar. Den store finanskrisa 2007–2009 avdekte den økonomiske sårbarheita i det USA-dominerte systemet, då det sokk inn i ein djup nedgangstid, medan Kina sin økonomi heldt fram framgangen, noko som tyder på eit akselererande fall for USAs hegemoni over verdøkonomien. Dette førte til Barack Obama si “Pivot to Asia” i 2011 og den usminka nye kalde krigen mot Kina, frå 2017 under den fyrste Trump-administrasjonen¹⁹. Denne nye kalde krigen, ført vidare til i dag, er særleg retta inn mot å svekkje og til slutt styrte Beijing, gjeve Kina sine vidtrekkjande handels- og investeringsnettverk. Denne konfronterande haldninga som Washington har inntatt, inneber å nytte dollaren sin finansmakt til å leggje strenge økonomiske sanksjonar på motstandarar; nytte sitt omfattande nettverk av globale militærbasar til å omringe Folkerepublikken Kina; halde ei rekkje store felles militærøvingar i Indo-Stillehavsområdet; og gjennomføre nyare handlingar for å undergrave Kinas tilgang til olje frå Venezuela og Iran²⁰. István Mészáros peika på at dette tredje stadiet av seinimperialismen “var det farlegaste”, gjeve den enorme militærmakta til USA, den destruktive kapasiteten i arsenalet deira og viljen deira til å nytte denne styrken til å påtvinge sitt overherredøme over resten av verda²¹.

Den klimaksliknande planetariske økologiske krisa og klimaurett

Framvoksteren av antropocen, seint i 1940- og 1950-åra, markerte eit historisk skilje, kvalitativt og kvantitativt, då menneska vart den fremste geologiske krafta i endringa av jordsystemet²². Avansert monopolkapitalisme, etter den andre verdskrigen, forsterka dramatisk og auka verknadene sine på naturen. Den store akselerasjonen, som byrja i desse åra, og som fylgde med ei global ekspansjon av oljeproduksjonen, atomalderen sitt inntog, og revolusjonen i produksjonen av syntetiske stoff forankra i petrokjemisk industri, førte til ei enorm opptrapping av klimagassutslepp, spreiing av kunstgjødsel og utbreid forureining av miljøet²³. Økologar som Barry Commoner, Rachel Carson og Howard Odum, som bygde på kritikk av politisk økonomi, åtvara om at driftsmåtane til det kapitalistiske produksjonssystemet truga livsvilkåra, òg menneska si overleving²⁴. Denne klimaksliknande faren synest i den pågåande overskridinga av dei planetariske grensene, som fastset dei miljømessige rammene menneska må halde seg innanfor for å oppretthalde vilkåra som vernar si eiga tilvere. Menneska har alt kryssa sju av dei ni planetariske grensene, inkludert dei som er knytte til klimaendringar, havforsuring, biosfærisk integritet/biologisk mangfald, endringar i landssystem, endringar i ferskvatn, biogeokjemiske straumar (nitrogen- og fosfor-syklusane) og nye einingar skapte av “syntetikkalderen”, slik som radionuklidar, syntetiske kjemikaliar og plast (særleg mikroplast og nanoplast). (Grensene knytte til ozonlaget og atmosfærisk aerosol-belastning er framleis innanfor trygge nivå.)²⁵ Samtidsøkologien er tydeleg på at røtene til dette problemet heng saman med “business as usual” – det vil seie kapitalen sin logikk, gjeve vekstimperativet som er fokusert på endelaus akkumulering av privat rikdom. Denne slutninga kjem òg til uttrykk i dei nyaste internasjonale rapportane om klima, hav og biologisk mangfald. På grunn av den planetariske naudsituasjonen det globale kapitalistsystemet har skapt, pluss dei avgjerande vitskaplege bevisa på dette området, har FNs klimapanel (IPCC) etterlyst ei radikal omlegging av det sosioøkonomiske systemet²⁶.

Etter den andre verdskrigen opplevde USA to tiår med rask ekspansjon og høg profitt, delvis på grunn av bilifiseringa av heile landet (inkludert utbygginga av interstatleg vegsystem og auka etterspurnad etter stål, glas og syntetisk gummi); bustadboomen knytt til forstadspreing; tilgang til ressursar og marknader i tidlegare europeiske koloniar; og gjenoppbygginga av Europa og Japan – for ikkje å nemne to store regionale krigar i Asia²⁷. Tidleg i 1970-åra kom den økonomiske stagnasjonen tilbake etter at den økonomiske oppgangen som desse spesielle historiske faktorane hadde gjeve, ebba ut. Monopolistiske firma var tyngde av overproduksjon, sidan selskapa hadde meir overskotskapital enn det som effektivt kunne absorberast gjennom å reinvestere i den eksisterande marknaden. Likevel heldt forbruket av energi og ressursar fram å veksa samstundes med produksjonen av ureining. Det vart ei spreiing av syntetiske materiale, slik som stadig fleire plasttypar, langvarige organiske miljøgifter og “evigkjemikaliar”, som ikkje bryt lett ned i miljøet innan ei meiningsfull historisk tidsramme²⁸.

Dei forverra økologiske tilhøva bidrog til at miljørørsla og fredsrørsla oppstod i 1960- og 1970-åra, ved sida av borgarrettsmobiliseringar og kjønnskampar. Sjølv om mykje av det politiske etablissementet ikkje støtta krava til desse rørslene, tvinga aukande offentleg press valde politikarar til å vedta lovgiving. Dette omfatta, på den økologiske arenaen, Clean Air Act, Clean Water Act og Endangered Species Act, underteikna av president Richard Nixon, og skipinga av Environmental Protection Agency, noko som skapte potensial for å regulere og avgrense kapitalen sin drift. Likevel, som Sweezy merka seg, budde irrasjonalismen i monopolkapitalen i kjernen av drifta, for den konstante utvidinga av kapitalen stadig utvida mengda energi og ressursar som vart konsumerte i produksjonsprosessen, saman med ureininga av miljøet²⁹. Herredømet til monopolkapitalen hindra at ein fekk vedtatt eit utbreidd, meiningsfullt miljøvern, noko som vart blokkert kvar gong det stod i vegen for akkumulasjon.

Som svar på dei progressive framstega til arbeidarrørsla og dei nye sosiale rørslene, skreiv bedriftsadvokaten Lewis F. Powell eit konfidensielt memorandum, kalla “Attack on American Free Enterprise System”, som han sende til USAs handelskammer i august 1971, kort tid før han vart utnemnd til dommar i USAs høgsterett. Han hevda at “free enterprise-systemet” var under “breitt åtak” frå aktivistar, intellektuelle og mediekommentatorar³⁰. Powell argumenterte for at forsøk på å regulere marknaden kvelte økonomisk vekst og innovasjonar. Han oppfordra bedriftselitar og konservative politikarar til å skape ei motrørsle for å utfordre den rådande progressive politikken, og samstundes fremje ein nyliberal dagsorden. Dette omfatta å opprette konservative tankesmijar som skulle foreslå politikk, lobbyere i Washington, ramme inn offentlege debattar, stille spørsmål ved vitskap, og overvake media. Planen hans skisserte korleis desse ultrakonservative interessene trong å utfordre statleg regulering i domstolane for å få omgjort eksisterande lovar og rive ned sosiale og miljømessige program. Denne politiske mobiliseringa skulle styre agendaen og maskineriet til Business Roundtable, American Enterprise Institute, Heritage Foundation og Cato Institute, der ein “innanriksversjon av Shock and Awe” vart etablert som del av klassekrig og dominans³¹. Han la opp til ein ny “marknadsfundamentalisme”, som førte til privatisering av statslege funksjonar, avvikling av velferdsordningar, finansiellisering, skattekutt og uttømminga av evna til staten til å handheve miljøvern³². Ved slutten av 1900-talet hylla Thomas Friedman utbreiinga av globalisert frimarknadskapitalisme, og merka seg den merkverdige farten, intensiteten og skalaen i økonomisk vekst i verda – ironisk nok i stor grad drive av Kina³³.

Viktigheita av denne reaksjonære motrørsla, som dreiv fram øydelegginga av fornufta, synest i at det globale samfunnet ikkje har greidd å svare tilstrekkeleg på klimaendringane. I juni 1988 vitna NASA-forskaren James Hansen for Kongressen om at menneskeskapte klimaendringar allereie fann stad, og peika på katastrofale negative sosioøkologiske fylgjer dersom klimagassane ikkje vart dramatisk reduserte. Seint i 1980-åra og tidleg i 1990-åra var det framleis mogleg, meiner radikaljournalisten Naomi Klein, å handtere klimaendringar gjennom effektiv politikk, reguleringar, samfunnsendringar og planlegging innanfor det beståande kapitalistsystemet³⁴. Likevel rådde urett, for den herskande klassa følgde økonomiske reformer som gjekk i heilt motsett retning, slik som vidare marknadsavregulering, globalisering av produksjon til utlandet for å nytte lågare lønnskostnader per eining, og skapinga av globale forsyningskjeder – alt dette auka dramatisk energiforbruket og klimagassutsleppa. I tillegg produserte ein godt finansiert fornektingsmaskin, knytt til olje- og gasselskap og andre særinteresser, feilinformasjon som sådde tvil om klimavitskapen, skapte usikkerheit i offentlegheita og undergravde kollektiv handling. Særinteresser lobba i Kongressen for å hindre effektive internasjonale avtalar og klimapolitikk innanlands. Store miljøorganisasjonar fremja marknadsløysingar og teknologiske løysingar, delvis på grunn av samanvevde selskapsstyre og investeringane deira (særleg når det gjeld verneorganisasjonar som Nature Conservancy) i olje- og gasselskap³⁵.

Klein argumenterte for at denne manglande handlinga hadde kome til eit punkt der det trongst ei radikal omdanning av den sosioøkonomiske ordenen for å handtere klimakrisa. Ho hevda at “the right is right”, for regressive interesser forstod rett nok at eit alvorleg forsøk på å handtere klimaendringar ville krevje slutten på kapitalismen³⁶. Fylgjeleg valde den politiske høgresida, i tråd med særinteressene, aktivt å fornekte både vitskapen og røynda av klimaendringar. Ho merka seg at sosialliberale, i motsetnad til dette, medan dei omfamna sider ved klimavitskapen og erkjende røynda av klimaendringar, har naivt eller lite ærleg omtala reint teknologiske middel som løysinga, og hevda at dette kunne gjerast innanfor det beståande kapitalistsystemet. Her har urett skapt ein endelaus dans mellom konservative og liberale, som hindrar sosial handling mot systemet³⁷.

Ikkje overraskande var 2024 og 2025 mellom dei tre varmaste åra som er registrerte. I 2024 låg den globale middeltemperaturen i heile tolv månader minst 1,5 °C over førindustrielt nivå, og gjekk forbi det internasjonalt avtalte målet om å halde oppvarminga under dette nivået. Positive tilbakekoplingssløyfer som tining av permafrost og smelting av arktisk sjøis, saman med den pågåande utvidinga av forbrenninga av fossilt brennstoff, akselererer oppsamlinga av karbon i atmosfæren, og driv verda raskare mot 2 °C-punktet³⁸.

Økofascisme: Utrydding og økologisk utsletting

Nyliberalismen oppstod som svar på økonomisk stagnasjon i 1970- og 1980-åra for å styrkje profitt gjennom finansiellisering, privatisering, åtak på fagforeiningar, innstrammingar og statleg handheva marknadsrelasjonar på vegner av kapitalen. Dette skiftet auka økonomisk ulikskap, skapte større marknadsustabilitet og svekte demokratiske institusjonar, noko som bidrog til “nyfascistiske tendensar”³⁹. Etter kvart som økologiske problem voks mot slutten av 1900-talet og byrjinga av 2000-talet, vart nyliberale teknokratiske tilnærmingar fremja, slik som karbonhandel og finansiellisering av naturen, eller å gjere økosystemtenester om til varer som kunne omsetjast på marknader. Desse forsøka på å handtere økologiske problem innanfor det økonomiske systemet oppnådde ingenting, og gjorde i regelen den planetariske krisa verre⁴⁰. Desse mislukkingane fall saman med over fire tiår med “nyliberale åtak på den ‘demokratiske infrastrukturen’ i USA” der den veksande strukturelle krisa i kapitalen bana veg for at fascismen kom tilbake⁴¹.

Som Samir Amin hevda, fall tilbakekomsten av fascisme som ein strukturell respons på kriser og motsetningar i monopolfinanskapitalen saman med ei ytterlegare svekking av USAs dominans på verdsarenaen. Fascismen søkjer å verne monopolistiske klasseinteresser og påtvinge imperialt hegemoni i verdøkonomien, ved å nytte hypermilitarisme, politivald, kvitt overherredøme og framandfrykt⁴². Fascisme generelt, meinte Sweezy, er kapitaliststaten i si mest reaksjonære form, “drive av og for dei dominerande elementa i monopolkapitalen”⁴³. Han byggjer alltid på ei allianse mellom den lågare mellomklassa/småborgarskapet og dei høgre sjikta av monopolkapitalen⁴⁴.

Økofascisme veks ut av nyfasciststaten. Han inneber ei openberr avvising og utrydding av miljøet – ein negasjon av verda sine økosystem. Han oppstår på toppen av kapitalistisk ekspropriering av jorda, kjenneteikna av mange metabolske rift og utbreidd økologisk forringing i jakta på endelaus vekst⁴⁵. I materialistiske termar er økofascisme svaret til monopolfinanskapitalen på den asymptotiske tilnærminga til absolutte grenser, der han behandlar økologi som ein arena for kamp om herredøme og ressurskontroll⁴⁶. Irrasjonalismen hans kjem til uttrykk i fullstendig likeglød for økologisk vitskap og farane ved å krysse dei planetariske grensene. Som økososialisten Michael Löwy seier, er “eit felles element” ved nyfascisme “negasjonisme – nektinga av å erkjenne den økologiske krisa og klimaendringane”⁴⁷. Gjeve logikken og organiseringa til monopolfinanskapitalen, med dei imperialistiske dynamikkane hans, tek økofascisme i det tjuefyrste hundreåret ei ekstrem utryddingsform som støyter verda mot økologisk Armageddon⁴⁸.

Klein hevdar at økofascisme har vorte ein eigen type høgreideologi, forankra i kvitt overherredøme, og nytta til å skulde miljøforringing på innvandrarar⁴⁹. Ho er redd for at klimanedbrot skaper globale kriser der valdelege “endetidsfascistar” utnyttar den generelle forringinga av miljøet til å forfølgje sine eigne erobringsmål som del av ei generell autoritær rørsle⁵⁰. Dette kan ein sjølvsagt sjå på nasjonalt nivå i den brutale, morderske rolla til USAs Immigration and Customs Enforcement (ICE).

Men sjølv om stormtroppar av dette slaget er avgjerande for at fascistiske regime skal veksa fram, er vi her hovudsakleg opptekne av dei større systemnivåeffektane av økofascismen, knytte til den nyaste fasen av monopolfinanskapital og seinimperialisme, som peikar mot økologisk utsletting. Til dømes kan tilbaketrekkinga av USA frå Parisavtalen om klima og utvidinga av utvinning av fossilt brennstoff, i motsetnad til globale forsøk på å motverke klimaendringar, skildrast som uttrykk for “økologisk barbarisme eller økofascisme”⁵¹.

Under George W. Bush-administrasjonen bestilte Pentagon ein rapport om klimaendringar, An Abrupt Climate Change Scenario and Its Implications for the United States. Peter Schwartz og Doug Randall, forfattarane av 2003-rapporten, understreka at klimadiskontinuitetar på grunn av ytterlegare oppvarming utgjorde alvorlege trugsmål mot menneskesamfunnet, inkludert alvorlege tørkar, ekstreme vêrhendingar og matmangel. Dei spådde at brå klimaendringar ville skape sosial og politisk ustabilitet over heile verda. Under desse grufulle tilhøva, meinte dei, ville USA trenge å byggje ei “defensiv festning”, reise murar for å hindre innvandrarar – økonomiske, klima- og krigsflyktningar – i å koma inn i landet. Pentagon oppfatta oppdraget sitt som eit spørsmål om militær beredskap til å oppretthalde kontroll over olje og andre verdfulle ressursar for USAs vareproduksjon⁵². Her skulle danninga av Festning Amerika som svar på klimaendringar oppnåast ved å sikre grensene, skaffe ønskte ressursar gjennom imperial rekkevidde, og avskrive behova til resten av verda etter kvart som økologisk samanbrot djupna.

I 2021 og 2022 åtvara IPCC, som representerer den globale vitskaplege semja, om at global oppvarming førte til spreiing av ekstreme vêrhendingar, som megastormar, hetebølgjer, tørke, skogbrannar, kraftig nedbør og flaum; bleiking av korallrev og øydelegging av tareskogar; intensivering av tap av biologisk mangfald; auke i spreiinga av mat- og vassborne sjukdomar; og nedgang i menneskehelse på grunn av klimarelaterte luftveg- og hjarteproblem⁵³. Under førebuingane av “Summary for Policymakers” i Arbeidsgruppe III i IPCC sin AR6-rapport om “Mitigation”, svikta globale leiarar og lobbyistar frå nasjonalstatar over heile verda offentlegheita og vitskapen ved å skrive om desse dokumenta for å fjerne dei omforeinte vitskaplege konklusjonane som understreka (1) stengjing av alle kolanlegg; (2) radikal omdanning av det økonomiske systemet; (3) gjennomføring av lågenergiløysingar; (4) innføring av akselererte klimadempingsplanar; (5) støtte til sosiale rørsler som krev ei rettferdig omstilling; (6) å leggje ansvaret for fleirtalet av karbonutsleppa på dei rikaste menneska i verda; og (7) erkjenning av at utsleppa frå det globale sør fyrst og fremst var knytte til eksportindustri som tente det globale nord⁵⁴. Ved offentleggjeringa av samandraget erklærte SN-generalsekretær António Guterres at globale leiarar hadde mislukkast i å svare på hastverket i klimaendringane med ei rekkje “brotne klimaløfte” og “tomme forpliktingar” som hadde sett oss “på kurs mot ei uleveleg verd”⁵⁵.

I USA gjekk suksessive demokrat- og republikanar-administrasjonar langt for å sabotere søksmålet Juliana vs. the United States. Dette søksmålet vart sett i gang i 2015 av tjueein unge klagarar, representerte av Our Children’s Trust, og vart endeleg avslutta ved at USAs høgsterett nekta å behandle ei begjæring i mars 2025. Det hevda at Washington med vilje hadde brote ålmenta si tiltru (”public trust”) når det galdt klimaendringar ved å la særinteresser som fossile brenselsselskap undergrave liv og overleving for menneske i notida og framtida. Kvar administrasjon (frå Obama til den andre Trump-administrasjonen) freista å drepe dette “public trust”-søksmålet, og lukkast til sist med det⁵⁶. Inflation Reduction Act, laga av Joe Biden-administrasjonen og vedteken av Kongressen i august 2022, avstod frå å setje nokon utsleppsmål, støtta karbonfangst- og -lagringsteknologiar (trass i at IPCC stilte spørsmål ved effektiviteten av slike tilnærmingar), og heldt fram med å fremje utvidinga av fossilbrenselindustrien⁵⁷.

Dei herskande kapitalistmaktene tok over klimasamtalane til SN då COP28-møtet (2023) og COP29-møtet (2024) vart leia av oljetoppar. Med Trump attende til Det kvite huset i 2025, har desse irrasjonalitetane spreidd seg. Det tidlegare klimamålet om energiomstilling – å gå frå fossilt brennstoff til alternative energikjelder, med mål om netto null karbonutslepp innan 2025 – er blitt skrinlagt av særinteresser. Etter COP29-møtet avslutta dei største USA-baserte bankane deltakinga si i Net-Zero Banking Alliance. No vert det foreslått at verda treng å omfamne energisameksistens, der alternative energikjelder berre er eit supplement til nyttinga av fossilt brennstoff, medan bruken av fossilt brennstoff skal utvidast fullt ut. I Europa har demping av klimaendringar sidan byrjinga av Ukraina-krigen kome i andre rekkje til militærutgifter, med den auken i etterspurnaden etter fossilt brennstoff som fylgjer. Dermed er energiomstillinga no erklært over av dei dominerande interessene i Vesten, sjølv om ho framleis er levande i Kina⁵⁸.

Den raske ekspansjonen av kunstig intelligens (AI) har sterkt auka energietterspurnaden, og bidrege til ein atomenergi-renessanse. Ein kombinasjon av fossilt brennstoff, atomenergi og solenergi er venta å forsyne dei nye, kolossale datasentera, noko som fører til ei stor utviding av energiforbruket til nasjonar. Det er estimert at AI-energiforbruket snart vil vera like stort som Japan sitt energiforbruk. Google aleine ventar å auke energiforbruket sitt med 48 prosent i løpet av dei neste fem åra på grunn av dei enorme investeringane i datasenter⁵⁹. USAs energidepartement har beordra at ein av nasjonale tryggingsgrunnar skal starte opp att fem kolanlegg som var tekne ut av drift eller pensjonerte, for å dekkje energibehova til AI⁶⁰. På alle frontar er ei forakt for naturen og menneska til stades, sidan dei største sektorane av monopolfinanskapitalen, særleg høgteknologiske “hyperscalers” med sine veksande datasenter, ignorerer den planetariske naudsituasjonen for endelaus akkumulasjon.

I 2025 sette Trump-administrasjonen opp Climate Working Group, ein hemmeleg krets av fem vitskapsmenn som alle var klimafornektarar/skeptikarar med ulike band til oljeselskap, høgreorienterte tankesmijar og milliardærar som Charles Koch. Denne gruppa utarbeidde rapporten A Critical Review of Impacts of Greenhouse Gas Emissions on the U.S. Climate i juli 2025, med det eine føremålet å få omgjort 2009-funnet “Endangerment Finding” i Clean Air Act, som er grunnlaget for all føderal klimalovgiving. Administrasjonen nytta Climate Working Group-rapporten, som viste seg å vera full av unøyaktigheiter, forvrengingar og ville, uunderbygde påstandar i strid med den globale vitskaplege semja om klimaendringar, til å oppheve “Endangerment Finding” i februar 2026 – eit vedtak som no vert utfordra i domstolane⁶¹.

Trump-administrasjonen har beordra ein gjennomgang av alle USAs marine verneområde som vernar marine artar mot overfiske og andre utvinnande operasjonar. Trump si “Make America Great Again” (MAGA)-administrasjon har kunngjort opninga av Pacific Islands Heritage Monument og Northeast Canyons and Seamounts, begge etablerte marine verneområde, for kommersielle industrielle fiskerioperasjonar. Fiskebestandane i begge områda hadde synt teikn til å koma seg på grunn av verneordningane som var sette i verk. Ved å “sleppe laus amerikansk kommersielt fiske”, har administrasjonen irrasjonelt erklært at fiskebestandane vil trivast, i direkte konflikt med funna til marineforskarar og historia til kapitalistisk fiskeripraksis, og truar dermed dei over 1000 marine verneområda i USA⁶².

Ein liknande prosess skjer når det gjeld offentlege landområde, med Trump og tilhengjarane hans som erklærer at desse offentlege trustane har vore forvalta dårleg i tiår fordi regulatoriske overgrep har hindra økonomisk utvikling og avgrensa jakt. For å rette opp dette såkalla problemet, arbeider administrasjonen for å fjerne avgrensingar, slik som dei som hindrar terrengkøyretøy i å koma til på sårbare økologiske område, medan dei utvidar jaktmoglegheiter, aukar tømmerdrift og sel offentlege landområde – alt under ei “vernforkledning”, med slagordet “Make America Beautiful Again”⁶³.

Innanfor dei føderale domstolane er det aukande tal saker knytte til klimaendringar. Trump si MAGA-administrasjon har fjerna eit fagfellevurdert kapittel om klimaendringar frå “Reference Manual on Scientific Evidence”, som dommarar nyttar som rettesnor for vitskap og tidlegare lovar. Fjerninga avgrensar informasjon og det vitskaplege grunnlaget for rettslege avgjerder. Administrasjonen har òg gjeve dispensasjonar til over hundre industrielle anlegg, som tillèt anlegga å auke mengda ureining dei slepp ut i miljøet, samstundes som overvakinga av desse anlegga vert redusert⁶⁴.

Washington utvidar dei økologiske imperialistiske prosjekta sine, til dømes ved å søke kontroll over Grønland, som er rikt på sjeldne jordartar og andre kritiske mineral⁶⁵. I januar 2026 gjennomførte dei den militære bortføringa av Venezuelas president Nicolás Maduro for å sikre seg kontroll over Venezuela sine oljereservar – dei største i verda. Dette har late Washington kutte Cuba frå oljeforsyningar, utan nokre oljefraktar til øya mellom 9. januar 2026 og ankomsten av ein russisk oljetankar, som gav mellombels lette, 31. mars 2026. Sidan venezuelansk olje hovudsakleg vart seld til Kina, vart USAs kontroll over venezuelansk olje sett frå Det kvite huset som å gje dei meir innverknad over Beijing. Desse operasjonane vert utførte av det amerikanske militæret, den største enkeltinstitusjonelle forbrukaren av fossilt brennstoff i verda. Den amerikanske krigsmaskina, med sine uovertrufne øydeleggingsmiddel, vert nytta i dag, saman med Israel sin dødelege militærmakt, i ein angrepskrig på Iran, der ein slår til mot tusenvis av stader og drep og skadar tusenvis av sivile. Dette har innebore bombing av oljelager og prosesseringsanlegg, noko som har resultert i ein omfattande økologisk katastrofe, med “kvelande nivå av røyk og svarte regndropar fullt av giftig olje” som fell ned over Teheran, heimen til over ni millionar menneske⁶⁶. Atomenergianlegg er òg blitt bomba. Krigen mot Iran er retta inn mot å påtvinge kontroll over oljeressursar, og er ein del av eit større geopolitisk trekk mot Kina.

Økofascismen akselererer økologisk utsletting, og driv samfunnet godt forbi dei kritiske tersklane knytte til dei planetariske grensene. Alt dette heng saman med “drill baby drill”-politikk; militære intervensjonar for å etablere kontroll over ressursar; fremjing av energikrevjande AI-datasenter; åtak på klimalovgiving; avregulering av miljøpolitikk; og rasistiske innvandringsfiendtlege handlingar. Alliansen mellom fossilbrenselindustrien, høgteknologisektoren, monopolfinans og det militærindustrielle komplekset er retta inn mot å utvide profittane deira og oppsamlinga av finansielle eigedelar. Det fører til ein akkumulasjon av katastrofe som fylgjer akkumulasjonen av kapital⁶⁷. Mészáros åtvara at den nedgåande perioden for monopolkapitalen var den dødelegaste fasen av imperialismen, sidan den strukturelle krisa dreiv kapitalen inn i meir autoritære og gangsteraktige retningar, og fremja planetarisk utrydding⁶⁸. Under dei djupt irrasjonelle tilhøva i kapitalistsystemet, merka Karl Marx seg: “Tid er alt, mennesket er ingenting; det er i beste fall tidas lik. Kvalitet er ikkje lenger noko som gjeld. Berre kvantitet avgjer alt”⁶⁹.

Økmarxisme: Vitskap, revolusjonær handling og miljøproletariatet

I det tjuefyrste hundreåret har monopolfinanskapitalen tvinga fram for oss spørsmålet om overleving. Dette handlar ikkje berre om å ta vare på menneskeliv og levebrød, men òg om overlevinga til uteljande mengder menneske og andre artar. Økmarxismen har lenge bygt på Marx sin historiske, materialistiske og dialektiske analyse, som på mange vis føregrep moderne økologisk vitskap⁷⁰. Denne tilnærminga har tilbydd ein rik analyse av korleis ting har vorte som dei er, kvifor dei ikkje er annleis, og korleis verda kan forandrast, som Richard Lewontin og Richard Levins foreslo⁷¹. Ho har gitt kritiske innsikter om den historiske utviklinga av kapitalismen, gjennom dei ulike fasane hans, og kulminert i framvoksteren av nyfascisme⁷². Ho har gitt ein materialistisk teori om evolusjonære og økosystemprosessar, som menneska stendig må samhandle med som del av å reprodusere seg sjølve. Denne tilnærminga har dokumentert dei mange metabolske rifta, som endar i eit planetarisk rift, noko som berre vert forsterka med framvoksteren av økofascisme. Innanfor denne materialistiske analysen ligg òg ei forståing av det historiske naudsynet av ein revolusjonær endring i produksjonen, retta mot å etablere ein berekraftig sosial metabolisme – ein som ikkje forstyrrar den universelle metabolismen i naturen på katastrofal vis, men sikrar metabolsk gjenoppretting, og dermed reproduserer vilkåra som opprettheld liv⁷³.

Lukács argumenterte for at marxismen, forankra i den materialistiske og dialektiske tradisjonen, var “motstandaren av øydelegginga av fornufta”. Denne tilnærminga var avgjerande for å konfrontere “irrasjonalismen sitt flagg” som fascistane rulla ut⁷⁴. Han foreslo at den breie internasjonale fredsrørsla mot atombomber var naudsynt for å gjenopprette og verne om fornufta. Ho var med på å byggje eit grunnlag for overleving mot ynskja til “monopolkapitalistar og militaristar”⁷⁵. Han insisterte òg på viktigheita av sosialistiske rørsler for å fremje fornuft og moglegheita for å etablere verkeleg jamstilling i samfunnet, fritt for utbytting og ekspropriering. I dag er dette representert ved den nye, revolusjonære kampen til det veksande miljøproletariatet, som omfattar dei fleste menneske, slik som arbeidarar, ulønte arbeidarar, bønder, urfolk og alle dei som er utsette for øydelegginga av det materielle miljøet. Dette altomfattande omgrepet om proletariatet – ikkje lenger berre tenkt i økonomiske termar, men i relasjon til ein breiare materialisme – omfattar Marx og Frederick Engels si oppfatning av proletariatet som “brennpunktet for alle umenneskelege tilhøve i samtidssamfunnet”⁷⁶. Her kan vi finne, som Lukács foreslo, eit potensial for mobilisering som inneber ein “massereisning mot galskapen i imperialistisk urett. Når dei strider i fornufta sitt namn, har massane proklamert rettane sine på gatene, retten sin til å ta del i å avgjere skjebna vår. Dei vil ikkje lenger gje avkall på denne retten, [nemleg] å nytte fornufta på eigne vegner og på vegner av menneskeslekta, retten til å leve i ein rasjonelt styrt verd og ikkje midt i krigsaktig galenskap” under herredømet til rabbiate nyfascistar som truar verdsomspennande utrydding⁷⁷. Det er tid, som Adrienne Rich skreiv, “å byggje verda på nytt”⁷⁸.

Henta frå: https://monthlyreview.org/articles/the-destruction-of-reason-and-the-rise-of-ecofascism-in-the-united-states/

1. John Bellamy Foster, "Late Imperialism", Monthly Review 71, nr. 3 (juli–august 2019): 1–19.

2. István Mészáros, The Structural Crisis of Capital (New York: Monthly Review Press, 2010); István Mészáros, Beyond Leviathan (New York: Monthly Review Press, 2022); John Bellamy Foster, “Neofascism in the White House”, Monthly Review 68, nr. 11 (april 2017): 1–30; John Bellamy Foster, Trump in the White House (New York: Monthly Review Press, 2017); John Bellamy Foster, “The MAGA Ideology and the Trump Regime”, Monthly Review 77, nr. 1 (mai 2025): 1–24.

3. Georg Lukács, Die Zerstörung der Vernunft (Berlin: Aufbau-Verlag, 1953), engelsk omsetjing: The Destruction of Reason (London: Merlin Press, 1980); John Bellamy Foster, “The New Irrationalism”, Monthly Review 74, nr. 9 (februar 2023): 1–24.

4. Lukács, The Destruction of Reason, 779.

5. Lukács, The Destruction of Reason, 770.

6. Lukács, The Destruction of Reason, 770.

7. Lukács, The Destruction of Reason, 767, 771.

8. Lukács, The Destruction of Reason, 801.

9. Lukács, The Destruction of Reason, 819–20.

10. Lukács, The Destruction of Reason, 777.

11. Lukács, The Destruction of Reason, 772–74.

12. Lukács, The Destruction of Reason, 831.

13. Lukács, The Destruction of Reason, 775.

14. Lukács, The Destruction of Reason, 777, 785.

15. Lukács, The Destruction of Reason, 805.

16. Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital (New York: Monthly Review Press, 1966).

17. John Kenneth Galbraith, The Economics of Innocent Fraud (Boston: Houghton Mifflin, 2004).

18. Paul M. Sweezy og Harry Magdoff, The Dynamics of U.S. Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1972); Harry Magdoff og Paul M. Sweezy, Stagnation and the Financial Explosion (New York: Monthly Review Press, 1987); John Smith, Imperialism in the Twenty-First Century (New York: Monthly Review Press, 2016); Samir Amin, Modern Imperialism, Monopoly Finance Capital, and Marx’s Law of Value (New York: Monthly Review Press, 2018); John Bellamy Foster, Naked Imperialism (New York: Monthly Review Press, 2006); John Bellamy Foster og Brett Clark, “Empire of Barbarism”, Monthly Review 56, nr. 7 (desember 2004): 1–15; John Bellamy Foster, “The U.S. Ruling Class and the Trump Regime”, Monthly Review 76, nr. 11 (april 2025): 1–22.

19. John Bellamy Foster, “The New Cold War on China”, Monthly Review 73, nr. 3 (juli–august 2021): 1–20; Foster, “The New Irrationalism”; John Bellamy Foster og Brett Clark, “Imperialism in the Indo-Pacific”, Monthly Review 76, nr. 3 (juli–august 2024): 1–23.

20. Foster og Clark, "Imperialism in the Indo-Pacific"; Evan A. Laksmana, Paul Fraioli, Veerle Nouwens, og James Hackett, "Scripted Order: Combined-Military Exercises in the Asia-Pacific", *Asia-Pacific Regional Security Assessment 2024* (International Institute for Strategic Studies, 2024).

21. István Mészáros, Socialism or Barbarism (New York: Monthly Review Press, 2001), 27, 37.

22. John Bellamy Foster og Brett Clark, “The Capitalinian: The First Geological Age of the Anthropocene”, Monthly Review 73, nr. 4 (september 2021): 1–16.

23. J. R. MacNeill og Peter Engelke, The Great Acceleration (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 2014); Ian Angus, Facing the Anthropocene (New York: Monthly Review Press, 2016); John Bellamy Foster, The Vulnerable Planet (New York: Monthly Review Press, 1994); John Bellamy Foster, Brett Clark, og Richard York, The Ecological Rift (New York: Monthly Review Press, 2010).

24. Rachel Carson, Silent Spring (Boston: Houghton Mifflin, 1994); Barry Commoner, The Closing Circle: Nature, Man & Technology (New York: Bantam, 1971); Howard T. Odum, Systems Ecology (New York: John Wiley and Sons, 1983); John Bellamy Foster, The Return of Nature (New York: Monthly Review Press, 2020); John Bellamy Foster og Brett Clark, “Rachel Carson’s Ecological Critique”, Monthly Review 59, nr. 9 (februar 2008): 1–17; Ian Angus, A Redder Shade of Green (New York: Monthly Review Press, 2017); Charles H. Anderson, The Sociology of Survival: Social Problems of Growth (Homewood, Illinois: Dorsey, 1976); Rudolf Bahro, Socialism and Survival (London: Heretic Books, 1982).

25. Katherine Richardson et al., “Earth Beyond Six of Nine Planetary Boundaries”, Science Advances 9, nr. 37 (2023); Johan Rockström et al., “Safe and Just Earth System Boundaries”, Nature 619 (2023): 102–11; Foster, The Vulnerable Planet, 112–18; Commoner, The Closing Circle.

26. IPCC, Climate Change 2021 – The Physical Science Basis: Working Group I Contribution to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change, “Summary for Policymakers” (Geneva: IPCC, 2021); IPCC, Climate Change 2022 – Impacts, Adaptation and Vulnerability: Working Group II Contribution to the Sixth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change, “Summary for Policymakers” (Geneva: IPCC, 2022); UNESCO, State of the Ocean Report 2022, “Executive Summary” (Geneva: UNESCO, 2022); IPBES, Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services, “Summary for Policymakers” (Paris: IPBES, 2019); IPBES, Thematic Assessment Report on the Interlinkages among Biodiversity, Water, Food and Health, “Summary for Policymakers” (Windhoek, Namibia: IPBES, 2024).

27. Baran og Sweezy, Monopoly Capital; Paul M. Sweezy, “Cars and Cities”, Monthly Review 51, nr. 11 (april 2000): 19–34.

28. Foster, The Vulnerable Planet; John Hedlund og Stefano B. Longo, “Monopoly Capital and the Rise of the Synthetic Age”, Monthly Review 76, nr. 7 (desember 2024): 22–39.

29. Paul M. Sweezy, “Capitalism and the Environment”, Monthly Review 56, nr. 5 (oktober 2004): 86–93.

30. Lewis F. Powell Jr., “Memo to U.S. Chamber of Commerce”, 23. august 1971, reclaimdemocracy.org; Robert J. Antonio og Brett Clark, “Social Theory in the Anthropocene: Ecological Crisis and Renewal”, i The Cambridge Handbook of Social Theory, bind II, red. Peter Kivisto (New York: Cambridge University Press, 2021), 227–48.

31. Fred Magdoff og John Bellamy Foster, “The Plight of the U.S. Working Class”, Monthly Review 65, nr. 8 (januar 2014): 1–22; Jacob S. Hacker og Paul Pierson, Winner-Take-All Politics (New York: Simon and Schuster, 2010).

32. Robert J. Antonio, “After Neoliberalism, Whither Capitalism?”, i George Ritzer, red., New Blackwell Companion to Sociology (Malden, Massachusetts: Blackwell, 2012), 588–612.

33. Thomas L. Friedman, The Lexus and the Olive Tree (New York: Anchor, 2000).

34. Naomi Klein, This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate (New York: Simon and Schuster, 2014).

35. Naomi Oreskes og Erik M. Conway, Merchants of Doubt (New York: Bloomsbury Press, 2010); Robert J. Brulle, “The Climate Lobby: A Sectoral Analysis of Lobbying Spending on Climate Change in the USA 2000–2016”, Climatic Change 149, nr. 3–4 (2018): 289–303; Robert J. Brulle, “Institutionalizing Delay: Foundation Funding and the Creation of U.S. Climate Change Counter-Movement Organizations”, Climatic Change 122, nr. 4 (2014): 681–94; Aaron M. McCright og Riley E. Dunlap, “Anti-Reflexivity: The American Conservative Movement’s Success in Undermining Climate Science and Policy”, Theory, Culture and Society 26 (2010): 100–33; Klein, This Changes Everything.

36. Klein, This Changes Everything.

37. Klein, This Changes Everything; John Bellamy Foster og Brett Clark, “Crossing the River of Fire: The Liberal Attack on Naomi Klein and This Changes Everything”, Monthly Review 66, nr. 9 (februar 2015): 1–17.

38. World Meteorological Organization, “WMO Confirms 2024 as Warmest Year on Record at about 1.55°C Above Pre-Industrial Level”, pressemelding, 10. januar 2025, wmo.int; James E. Hanson et al., “Global Warming Has Accelerated: Are the United Nations and the Public Well-Informed?”, Environment: Science and Policy for Sustainable Development 67, nr. 1 (2025): 6–44.

39. Foster, “Late Imperialism”; Harry Magdoff og Paul M. Sweezy, The Deepening Crisis of U.S. Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1981).

40. John Bellamy Foster, “Nature as a Mode of Accumulation: Capitalism and the Financialization of the Earth”, Monthly Review 73, nr. 10 (mars 2022): 1–24; John Bellamy Foster, “The Defense of Nature: Resisting the Financialization of the Earth”, Monthly Review 73, nr. 11 (april 2022): 1–22.

41. Robert W. McChesney, “Neoliberalism and Neofascism”, Monthly Review 77, nr. 1 (mai 2025): 25–26.

42. Samir Amin, “The Return of Fascism in Contemporary Capitalism”, Monthly Review 66, nr. 4 (september 2014): 1–12; Foster, “Neofascism in the White House”; Foster, Trump in the White House.

43. Paul M. Sweezy til Paul A. Baran, 18. oktober 1952, i Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, The Age of Monopoly Capital, red. Nicholas Baran og John Bellamy Foster (New York: Monthly Review Press, 2017), 86–87; Paul M. Sweezy, The Present as History (New York: Monthly Review Press, 1953).

44. Foster, "The MAGA Ideology and the Trump Regime".

45. Foster, Clark, og York, The Ecological Rift.

46. Her skil vi økofascisme frå andre omgrep som er forankra i idealistiske argument, der fascistar vert sett på som å artikulere miljøvennlege relasjonar, slik som "blod og jord".

47. Michael Löwy, “The Far Right as a Global Phenomenon”, Amandla!, 16. mars 2026, amandla.org.za.

48. John Bellamy Foster, “’Notes on Exterminism’ for the Twenty-First Century Ecology and Peace Movements”, Monthly Review 74, nr. 1 (mai 2022): 1–17; E. P. Thompson, Beyond the Cold War (New York: Pantheon Books, 1982); Daniel Auerbach og Brett Clark, “Monopoly Capital, Militarism, and Environmental Degradation”, Denver Law Review 101, nr. 4 (2024): 793–816.

49. Naomi Klein, “Only a Green New Deal Can Douse the Fires of Ecofascism”, Intercept, 16. september 2019.

50. Naomi Klein og Astra Taylor, “The Rise of End Times Fascism”, Guardian, 13. april 2025; Sam Moore og Alex Roberts, “The Threat of Ecofascism”, The Ecologist, 25. juni 2021; Raquel Dominguez et al., “Eco-Fascism: A Tangible and Present Danger”, Earthwords, 28. oktober 2022.

51. John Bellamy Foster, “On Fire This Time”, Monthly Review 71, nr. 6 (november 2019): 1–17.

52. John Bellamy Foster, Robert W. McChesney, og Harry Magdoff, “The Pentagon and Climate Change”, Monthly Review 56, nr. 1 (mai 2004): 1–13.

53. IPCC, Climate Change 2021 – The Physical Science Basis; IPCC, Climate Change 2022 – Impacts, Adaptation and Vulnerability.

54. Peter Schwartz og Doug Randall, An Abrupt Climate Change Scenario and Its Implications for United States National Security (Pasadena: California Institute of Technology Jet Propulsion Laboratory, oktober 2003); John Bellamy Foster og Brett Clark, “Socialism and Ecological Survival”, Monthly Review 74, nr. 3 (juli–august 2022): 21–22. Sjå lenkje til undertrykt rapport i “Notes from the Editors”, Monthly Review 73, nr. 8 (oktober 2021).

55. "Notes from the Editors" (oktober 2021).

56. “Juliana v. United States”, pressemelding, Our Children’s Trust, 25. mars 2025, ourchildrenstrust.org/juliana-v-us; Foster og Clark, “Socialism and Ecological Survival”.

57. "Notes from the Editors", Monthly Review 74 nr. 6 (november 2022).

58. “Notes from the Editors”, Monthly Review 76, nr. 10 (mars 2025).

59. “Notes from the Editors”, Monthly Review 76, nr. 10 (mars 2025); John Bellamy Foster, “Monopoly-Finance Capital and the Fetishism of AI”, Monthly Review 78, nr. 1 (mai 2026): 1–16; Richard N. Haass og Carolyn Kissane, “The Energy Transition That Couldn’t”, Project Syndicate, 17. desember 2024; David Hollerith, “JP Morgan Completes Wall Street Retreat from Key Climate Alliance”, Yahoo Finance, 7. januar 2025; Kate Crawford, “Long Now Talks: Mapping Empires”, spelt inn 12. november 2025; Peter Landers, “Artificial Intelligence’s ‘Insatiable’ Energy Needs Not Sustainable, Arm CEO Says”, Wall Street Journal, 9. april 2024.

60. “Notes from the Editors”, Monthly Review 77, nr. 11 (april 2026).

61. "Notes from the Editors" (april 2026).

62. Villy Christensen et al., “A Century of Fish Biomass Decline in the Ocean”, Marine Ecology Progress Series 512 (2014): 155–66; Daniel Pauly, Vanishing Fish (Vancouver: Greystone Books, 2019); Rebecca Clausen og Richard York, “Economic Growth and Marine Biodiversity: Influence of Human Social Structure on Decline of Marine Trophic Levels”, Conservation Biology 22, nr. 2 (2012): 458–66; Callum Roberts, The Ocean of Life (New York: Penguin, 2012); Stefano B. Longo, “Mediterranean Rift: Socio-Ecological Transformations in the Sicilian Bluefin Tuna Fishery”, Critical Sociology 38, nr. 3 (2012): 417–36; Stefano B. Longo, Rebecca Clausen, og Brett Clark, The Tragedy of the Commodity (New Brunswick: Rutgers University Press, 2015); Donald Trump, “Unleashing American Commercial Fishing in the Pacific”, The White House, 17. april 2025; Edward Carver, “Trump Opens Only US Marine National Monument in Atlantic to Fishing – Again”, Mongabay, 10. februar 2026.

63. Alexander Nazaryan, “Enter MABA”, Sierra, 25. juli 2025.

64. Liza Gross, “Scientists, Engineers, and Legal Experts Condemn Partisan Attack on Scientific Reference Manual for Judges”, Inside Climate News, 3. mars 2026.

65. Joshua Frank, “Donald Trump’s Version of Eco-Colonialism”, Foreign Policy in Focus, 20. februar 2025.

66. Jon Queally, “’Intentional Chemical Warfare’: Toxic Black Rain in Tehran after U.S.-Israel Bomb Oil Facilities”, 3. mars 2026, Countercurrents, countercurrents.org.

67. John Bellamy Foster, “Capitalism and the Accumulation of Catastrophe”, Monthly Review 63, nr. 7 (desember 2011): 1–17.

68. Mészáros, Socialism or Barbarism; István Mészáros, Beyond Capital (New York: Merlin Press, 1995).

69. Karl Marx, The Poverty of Philosophy (New York: International Publishers, 1971), 54.

70. John Bellamy Foster, Marx’s Ecology (New York: Monthly Review Press, 2000); Foster, The Return of Nature; Paul Burkett, Marx and Nature (New York: St. Martin’s Press, 1999); Paul Burkett, Marxism and Ecological Economics (Boston: Brill, 2006).

71. Richard Levins og Richard Lewontin, The Dialectical Biologist (Cambridge: Harvard University Press, 1985); Richard Lewontin og Richard Levins, Biology Under the Influence (New York: Monthly Review Press, 2007).

72. Baran og Sweezy, Monopoly Capital; Paul M. Sweezy, The Theory of Capitalist Development (New York: Monthly Review Press, 1942); Harry Magdoff, Imperialism: From the Colonial Age to the Present (New York: Monthly Review Press, 1968); Samir Amin, The Liberal Virus (New York: Monthly Review Press, 2004).

73. Foster, Marx’s Ecology; John Bellamy Foster og Brett Clark, The Robbery of Nature (New York: Monthly Review Press, 2020); John Bellamy Foster, “Marx and the Rift in the Universal Metabolism of Nature”, Monthly Review 65, nr. 7 (desember 2013): 1–19; Longo, Clausen, og Clark, The Tragedy of the Commodity; Clive Hamilton og Jacques Grinevald, “Was the Anthropocene Anticipated?”, Anthropocene Review 2, nr. 1 (2015): 59–72; Brett Clark, John Bellamy Foster, og Daniel Auerbach, “Substantive Inequality and the Alienated Metabolism of the Capital System”, i The Handbook of Inequality and the Environment, red. Michael Long, Michael Lynch, og Paul Stretesky (Cheltenham, Storbritannia: Edward Elgar Publishing, 2023), 28–43; Ian Angus, Metabolic Rifts (New York: Monthly Review Press, 2026).

74. Lukács, The Destruction of Reason, 846–47.

75. Lukács, The Destruction of Reason, 851.

76. Karl Marx og Frederick Engels sitert i Paul M. Sweezy, Modern Capitalism and Other Essays (New York: Monthly Review Press, 1972), 149; John Bellamy Foster, “Ecology and the Future of History”, Monthly Review 74, nr. 3 (juli–august 2022): 119–34; Paul Burkett, “An Eco-Revolutionary Tipping Point?: Global Warming, the Two Climate Denials, and the Environmental Proletariat”, Monthly Review 69, nr. 1 (mai 2017): 1–19; M. Graziano Ceddia og Jacopo Nicola Bergamo, “The Necessity of System Change”, Monthly Review 75, nr. 11 (april 2024): 33–47; Foster og Clark, The Robbery of Nature; John Bellamy Foster, Brett Clark, og Hannah Holleman, “Marx and the Commons”, Social Research: An International Quarterly 88, nr. 1 (2021): 1–30; Foster, Clark, og York, The Ecological Rift, 439–41.

77. Lukács, The Destruction of Reason, 852.

78. Adrienne Rich, “Natural Resources”, 1977, poets.org/poem/natural-resources